Debatt ● prosjektgruppen for digitalt universitet, UiO
Hybridundervisning: Nødvendig nyskapning eller digitalisering på ville veier?
I den videre utviklingen av høyere utdanning vil hybridundervisning være et sentralt tema, hvor digitaliseringsskeptikere og digitaliseringsoptimister står mot hverandre.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Begrepet hybridundervising har fått en sentral rolle i diskusjonen om digitalisering av høyere utdanning, spesielt under den pågående pandemien. Hybridundervising kan i videste forstand beskrives som en blanding av ulike undervisningsformer, men kan også tolkes mer spesifikt. Det vil si som undervisningsaktiviteter hvor noen studenter og lærere deltar digitalt, mens andre er fysisk tilstede. Denne utviklingen byr på store teknologiske, pedagogiske, organisatoriske og økonomiske utfordringer.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
I fronten av denne diskursen om digitalisering og hybridundervising finner man grovt sett to hovedsynspunkter. Det ene fremføres av «digitaliseringsskeptikere» som ser det meste av digitaliseringen som en ledelsesintervensjon med høy «hype» faktor. Hybridundervisning er i deres øyne en strategi som er mer orientert mot effektivisering og kostnadsbesparing, enn undervisning.
På den andre siden har vi «digitaliseringsoptimister» og strategiske aktører som innlemmer det digitale som et sentralt verktøy i en progressiv transformasjon av høyere utdanning. Digitaliseringsstrategier kan i disses øyne føre både til mer konkurransedyktige høyskoler og universiteter, og betydelige besparelser i leie av lokaler og lignende.
Begge disse standpunktene må tas hensyn til og innlemmes i den videre diskusjonen og utviklingen av høyere utdanning. Digitalisering endrer ikke bare undervisningsformene. Det endrer hele organisasjonen, utdanningsinstitusjonene og utdanningssystemet. Både krav fra studentene og nye teknologiske muligheter driver en omfattende transformasjon hvor det fysiske og digitale universitet flettes sammen i en ny organisasjonsstruktur.
Det er derfor liten tvil om at hybridundervisning vil bli et sentralt begrep i høyere utdanning, også etter pandemien. Samtidig er det uklart hva hybrid-undervisning er, om institusjonene klarer å levere det, om studentene har krav på det, og om det gir bedre kvalitet i undervisningen. Dette er sentrale spørsmål nå som mange institusjoner diskuterer hvordan erfaringer fra pandemien skal nyttiggjøres i det framtidige studietilbudet. Vi savner også klare og tydelige signaler fra myndighetene på hvordan hybrid undervisning skal forstås og anvendes innen høyere utdanning.
Fra et mer nøytralt ståsted kan hybrid-undervisning forstås som pragmatisk betgnelse på kombinasjonen av fysiske og virtuelle teknologier i undervisningsøyemed. I realiteten reiser imidlertid denne praksisen en rekke utfordringer og åpner opp for flere uløste spørsmål. Vi kan dele disse spørsmålene inn i pedagogiske, sosiale og økonomiske problemstillinger.
I undervisningssammenheng indikerer hybrid-undervisning at lærere og studenter oppholder seg i ulike digitale eller fysiske rom. Det har således fellestrekk med begrepet «blandet læring» (eng: blended learning) som omhandler en kombinasjon av individuelle og kollektive læremåter. I hybrid undervisning er det sentrale at det felles rommet må oppleves som likt for at det faglige og pedagogiske utbyttet skal inntreffe. Dette innebærer en rekke økonomiske og tekniske utfordringer som vi kommer tilbake til.
Videre, siden digitale forelesninger kan strømmes når studentene ønsker det, gir digitale forelesninger studenten mulighet til å bryte den lineære relasjonen mellom undervisning og tilstedeværelse. Dette betyr at hybrid undervisning gir økt fleksibilitet for studentene. Siden lærer må avholde både fysiske og digitale forelesninger, gir hybrid undervisning potensielt økt arbeidsbyrde og mindre fleksibilitet for lærerne. Den økte bruken av digitale teknologier innebærer også et krav om økt forutsigbarhet, siden semesteret i enda større grad enn tidligere må planlegges i detalj.
Selv om studenten har mer fleksibilitet, gir den digitale studieformen nye utfordringer både når det gjelder disiplin og kvalitet. Mer selvdisiplin kreves i og med at studenten ikke har en forelesning som går på et bestemt tidspunkt, og man kan bli fristet til å «utsette» studiene til et senere tidspunkt. Kvalitativt i den forstand at den hybride undervisningen innebærer at man må plassere studenter i både fysiske og digitale rom. Dette krever en økt grad av praktisk og sosial tilrettelegging for sikre godt læringsutbytte.
Hybrid undervisning har også en rekke utfordringer som retter seg mot sosialisering. Selv om studier viser at studieprogresjonen til studentene faktisk har økt noe under pandemiens første fase, viser de samme studiene at den sosiale motivasjonen og trivselen har gått ned. Uten det tilfeldige møtet i kantina og praten i gangene, mister studentene den sosiale motivasjonen for faget. Å møte til undervisning på campus har også en viktig sosialiserende dimensjon, som har blitt synliggjort av pandemi-situasjonen.
Sist men ikke minst, hybridundervisning krever en omfattende teknisk infrastruktur. Om den faglige og pedagogiske kvaliteten skal ivaretas, trenger man utstyr og fasiliteter der aktører som er digitalt tilstede og aktører som er fysisk tilstede kan kommunisere tilnærmet likeverdig. Slike løsninger er nå på markedet, men krever betydelige økonomiske investeringer.
Hybridundervisning er i utgangspunktet en mulighet idet man kan kombinere fysiske og digitale undervisning for både å effektivisere ressursbruken og optimalisere læringsutbyttet. Samtidig foreligger det en rekke utfordringer av faglig, pedagogisk, sosial, teknisk og økonomisk art. Disse må håndteres for at hybrid-undervisning skal få den positive individuelle og kollektive effekten vi alle etterspør. Nå som pandemien forhåpentligvis går mot slutten, og vi skal tilbake til mer normale tider, er det viktig at disse utfordringene adresseres. Slik kan hybride undervisningsformater videreføres til det beste for både studenter og lærere. En slik bevisst strategi vil innebære et grundig og langsiktig arbeid der vi sammen må forhandle frem en ny «kontrakt» mellom institusjonen, lærerne og studentene.
Prosjektgruppen for «Digitalt universitet» er et prosjekt som skal tilrettelegge for systematisk kunnskapsutvikling og innovasjon av digitale infrastruktur og tjenester ved UiO og består av:
- Egil Øvrelid, postdoc, Institutt for informatikk
- Bendik Bygstad, professor, Institutt for Informatikk
- Jarle Breivik, professor, Institutt for medisinske basalfag
- Monika Nerland, professor, Institutt for pedagogikk
- Hilde Westbye, avdelingsleder, Juridisk bibliotek
- Lars Erik Kjekshus, professor, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi
- Gard Thomassen, underdirektør, Universitetets senter for IT
