Hvorfor søker få dyktige fagfolk seg til undervisningsledelsen?

Når en førsteamanuensis eller professor blir utdannings- eller programrådsleder, regnes dette som å «ta en for laget». En solidarisk handling som spiller på pliktfølelsen.

Forsknings- eller instituttleder kan imidlertid mange tenke seg å bli. Mitt inntrykk er at dette er en kultur som gjelder på mange av Norges universiteter og høyskoler (ja da, det finnes unntak).

Hvorfor ønsker ikke flere dyktige fagfolk å bli undervisningsledere innen høyere utdanning? Utdanning og undervisning er jo en av våre aller viktigste oppgaver. En viktig grunn er at et lederverv kan bremse ambisjoner innen en karriere som forsker, men dette kan løses. La meg starte med et eksempel:

Hvis du er en ung og lovende førsteamanuensis ønsker du gjerne å bygge opp en internasjonal forskerprofil, med gode vitenskapelige publikasjoner. Dette er en spennende del av jobben, men det krever blod, svette og tårer (og blekk, i form av søknader for ekstern finansiering). Dette må du forvente. Forskere har tross alt verdens beste jobb, og den kommer ikke gratis.

Å ha en sterk forskerprofil er faglig givende, og er en viktig vei til professoropprykk som fører til høyere lønn, høyere status og større innflytelse. Det er derfor mange unge forskere som unngår administrative oppgaver, ettersom dette kan stoppe utviklingen av karrieren.

Alle administrative oppgaver er imidlertid ikke en bremsekloss i fremgangen. Hvis du kan skilte med å være forskningsleder, ser dette supert ut på CV-en. Selv om det blir en del papirarbeid, trøsting og konflikthåndtering, så er det verdt det. Du er en leder i Forsknings-Norge.

politikk og forskning

Overrasket over hvor lite forskningsbasert skole­politikken er

Men hva med undervisningsledelse? Å drive et studieprogram eller lede utdanningen ved et institutt, er minst like krevende og forlanger i svært økende grad at du ser hele sammenhengen mellom blant annet studiefinansieringsmodellen, studieadministrasjon, lærerstaben, Nokut og kunnskapsdepartementet.

Selv med disse viktige arbeidsoppgavene er det få formelle insentiver. Hvis du leverer en søknad om professoropprykk, med en CV som er preget av langvarig innsats i utdanningensledelsen, risikerer du tommel ned dersom antall artikler og ekstern finansiering ikke er på topp. Dette vil selvfølgelig hindre at stillingen som utdanningsleder blir besatt av unge forskere, som kunne bidratt med energi og nye idéer. Med mindre de kan overtales, da (se for deg, hvem på din arbeidsplass ville du prøvd å overtale om å «ta en for laget»?).

Jeg er klar over at universitetsstillinger har en brøkdel som skal gå til administrasjon, og det er mye man kan kreve av en vilkårlig kollega. Jeg vil likevel påstå at, i hvert fall i hyperkompetitive felt som medisin, kjemi og biologi, så er overlevelse basert på forskningsmidler, inntjening (i økende grad i konkurranse med forskningsinstitutter) og publisering i store tidsskrifter. Disse kravene trumfer andre krav.

Hvis det føles «tryggere» å påta seg en lederrolle innen utdanning, så tror jeg mange vil oppleve hva jeg har opplevd: mye kontakt med studenter, utfordrende og varierte oppgaver, rom for strategisk tenkning rundt utdanningene våre, og følelsen av å gjøre noe viktig for samfunnet. Man får også en svært god oversikt over fagfelt, utover din egen ekspertise.

Debatt ● steven ray wilson

Tro det eller ei, jeg liker fortsatt akademia

Å være utdanningsleder har helt klar gjort meg til en bedre kjemiker. Jeg er likevel usikker på om jeg hadde klart å holde på forskningen min, dersom ikke forskningsaktivitetene og samarbeidene mine var etablert over mange år. Derfor har jeg et par forslag for å sikre at flere vil påta seg rollen som leder i undervisning og utdanning:

• Bakgrunn som utdanningsleder bør telle like mye som, for eksempel, ekstern finansiering i søknader om professoropprykk.
• På lokalt nivå bør det gis støtte i form av en stipendiat eller postdoktor.
• Det bør gis lønnskompensasjon, som ikke bare er symbolsk.

På denne måten vil ikke forskning eller muligheter for opprykk havarere, og vi kan ha toppmotiverte ledere i vår viktigste jobb; å gi Norge en så god høyere utdanningen som mulig. Jeg utfordrer våre ledere til å ta en aktiv stilling til dette.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!