Debatt ● jan. emblemsvåg
Hvorfor evner ikke Norge å ha en saklig debatt om kjernekraft?
Jeg kjenner folk ved flere norske universiteter og forskningsinstitusjoner som ikke tør si hva de mener om kjernekraft verken på sosiale media, på jobb eller i leserinnlegg, skriver Jan Emblemsvåg, professor ved Institutt for havromsoperasjoner og byggteknikk.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er ikke lenge siden kjernekraft var et skjellsord kun forbigått av atomvåpen og nazist. Jeg har selv holdt innlegg hvor folk smilte og lo forsiktig. Det gjør de ikke lenger.
Debatten i Norge har kommet et godt stykke, men vi hadde nylig en rektor som gikk av på grunn av bieffekter av denne debatten. Jeg kjenner folk ved flere norske universiteter og forskningsinstitusjoner som ikke tør si hva de mener verken på sosiale media, på jobb eller i leserinnlegg.
Dessverre gir kjernekraftdebatten mange forskjellig reaksjoner som vanskeliggjør en åpen og faktabasert debatt fordi noen av reaksjonene er primitive og uverdige for et såkalt ‘opplyst samfunn’.
Den ene type reaksjonene er at motdebattanter hevder sin overlegenhet ved hjelp av titler og posisjoner. En virkelig tragisk variant er når man til og med bruker mangel på doktorgrad eller mangel på direkte relevant doktorgrad som argument. Min erfaring fra industrien er at folk med praktisk erfaring kan ofte ha innsikt langt dypere enn forskere på enkelte områder. Vi må ikke glemme at det finnes både sprenglærd toskeskap og folkelig visdom. I vitenskapens historie har mange oppdagelser skjedd av folk fra andre fagområder.
Den andre reaksjonen er å aktivt diskreditere avsenderen uten å diskutere saksinnholdet. Da brukes ofte negativt ladede ord om oss som jobber med kjernekraft som om vi har verdimessig forkvaklede syn. For meg er det nettopp realismens verdi i kjernekraft som er tiltalende — ikke fordi kjernekraft er perfekt; all teknologi har sine ulemper — men fordi det ikke finnes noen reelle alternativer når man ser på totaliteten. Etter nesten to tiår med grønn omstilling globalt er resultatene nesten fraværende. Burde ikke det være et varsel for oss alle?
Den tredje reaksjonen er å spille på de gamle fordommene rundt kjernekraft ved å spre frykt selv om saksinnholdet er misvisende eller feil. Tsjernobyl-ulykken er et godt eksempel. Den siste reaksjonen er å gå bakveier for å stoppe engasjerte folk.
Disse reaksjonsmønstrene har jeg, eller folk jeg kjenner, opplevd. Nesten månedlig kommer det e-poster fra frustrerte folk innen universitets- og forskningsmiljøet i Norge som sliter med det samme.
Hvorfor er det slik at debatten om kjernekraft går så lett ned i retoriske gjørmebad og primitive reflekser når internasjonal faglitteratur er klar? Det at blant andre EU-taksonomien og FNs klimapanel (IPCC) løfter kjernekraft opp blir bare definert bort fra debatten sammen med de som påpeker begrensningene ved de vedtatte sannhetene i Norge om at bærekraftig energiomstilling er ensbetydende med vannkraft, vindkraft, bioenergi og solkraft. Interessant nok er Norge flinkest i klassen når det gjelder å implementere EU-direktiver — hvorfor velges da EU-taksonomien vekk? Vi refererer til IPCC i ett og alt bortsett fra når det gjelder kjernekraft.
Kjernekraft ble forsøkt definert som irrelevant for det norske energisystemet etter at den første artikkelen på lang tid i Norge i februar 2020 tok opp det økonomiske potensialet rundt kjernekraft.
Denne artikkelen var resultatet av at vi rundt kjøkkenbordet ikke fikk dagens klima- og energipolitikk til å henge sammen, og Marianne S. Emblemsvåg tok det opp fra Stortingets talerstol. Selv med 6 måneders utredningstid brukte daværende olje- og energiminister Tina Bru en rapport fra 1970-tallet som hovedargument — som om ingenting har skjedd på 50 år! Denne rapporten brukes aktivt enda.
Ikke nok med det, Tina Bru sa at: «Norge har som kjent betydelig kraftoverskudd fra elektrisitetsproduksjon i et normalår». Tre år senere sier regjeringens energikommisjon at Norge trenger «Mer av alt — raskere». Hadde de fysiske realitetene endret seg så fort?
Det at Emiratene, som Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) roser, har bygget kjernekraft på 12 år med en årsproduksjon på 45 TWh elektrisitet og en levetid på over 65 år, blir ignorert. Kostnaden er omtrent 300 mrd. kroner og uten nevneverdige naturinngrep, mens Pareto sier at det vil koste minst 420 mrd. kroner å sikre de 40 TWh/år som Energikommisjonen etterlyser, der man ofrer store arealer til kraftutbygging og kraftnett. Er det ikke «mer av alt — raskere» som gjelder likevel?
Den positive responsen kjernekraft har fått lokalt i mange organisasjoner er interessant når tonen hos sentral ledelse av de samme organisasjonene er ofte omvendt. Hva er det sentral ledelse har forstått som resten av organisasjonen ikke har forstått? Ofte kommer argumentet om manglende kompetanse, slik at ironisk nok bærer deler av kjernekraftdebatten preget av at man ikke vet hva kjernekraft er bortsett fra at man ikke trenger det.
Etter hvert som flere akademikere, andre engasjerte og Norsk Kjernekraft kom på banen sommeren 2022, ble kjernekraft vanskeligere å ignorere fordi det viste at sentrale investorer i Norge tror at kjernekraft kan være en del av løsningen for Norge. Likeledes, den internasjonale anerkjennelsen til NuProShip I-prosjektet som undertegnede leder, har gjort usaklige debattinnlegg enda færre siden vinteren 2023. Klimaminister Andreas Bjelland Eriksen brukte prosjektet som et godt eksempel på et NITO-webinar. Sosiale medier har også bidratt positivt gjennom engasjementet til folk flest.
Behovet for en faktabasert debatt om kjernekraft er derfor åpenbar. Det vil være det beste virkemiddelet også i forhold til folks følelser om kjernekraft. Det viktigste er likevel å etablere en teknologinøytral energipolitikk der målene settes i fokus og ikke alt annet. Da vil fakta vinne til slutt og ikke retoriske gjørmebad og primitive reflekser.
