Debatt ● Eivind Throndsen
Hvorfor er SFI-innovasjon så vanskelig?
I teorien er SFIer en fantastisk idé. I praksis ser vi at dette er mer krevende enn man ved første øyekast skulle tro, skriver Eivind Throndsen i Schibsted.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Schibsted deltar i to sentre for
forskningsbasert innovasjon (SFI-er). Vår erfaring så langt er at det å omsette
ambisiøse mål til faktisk innovasjon av mange grunner er skikkelig vanskelig -
men heller ikke umulig.
Schibsted har krevende konkurranse. Sosiale medier, strømmetjenester og nye markedsplasser kjemper om folks oppmerksomhet, tid og penger. Vi gikk derfor inn i programmene MediaFutures ved UIB og NorwAI ved NTNU i håp om å forbedre vår evne til innovasjon og produktutvikling.
SFI-ordningen har gode mål. Sentre for forskningsdrevet innovasjon, SFIer, er programmer der spisskompetanse fra akademia og næringsliv får mulighet til å samarbeide over lengre tid. Forskningsrådet ønsker at SFIene skal «bidra til styrket innovasjonsevne og økt verdiskaping i norsk næringsliv gjennom langsiktig forskning».
Når ambisjoner møter virkeligheten butter det imidlertid ofte i mot. Det å omsette gode hensikter til konkrete resultater er krevende. Vi har hatt en bratt læringskurve, hvor det så langt har vært færre konkrete resultater enn vi skulle ønske oss. Vi har imidlertid gjort oss noen tanker om hvordan samarbeidet fremover kan bli bedre.
Innovasjon er vanskelig. Ordboksdefinisjonen på innovasjon er «utvikling og anvendelse av nye og bedre ideer, metoder og produkter, verdiskapende fornyelse.» Selv under de gunstigste omstendigheter er dette ikke trivielt å få til i en organisasjon. Egentyngden fra allerede etablerte produkter og prosesser er stor, og det skal mye til for å endre eller erstatte dem, selv for dem som jobber innenfra.
Innovasjonssamarbeid er enda vanskeligere. I teorien er SFIer en fantastisk idé. Ved å møtes i samarbeid kan nye produkter og tjenester utvikles, basert på dypere og bredere kunnskap og innsikt enn det vi i næringslivet vanligvis tar oss tid og råd til. I praksis ser vi at dette er mer krevende enn man ved første øyekast skulle tro. Det er mange og grunnleggende årsaker til vanskene: fysisk og organisatorisk avstand, ulik tidsorientering, og sist men ikke minst, svært ulike insentivstrukturer.
Avstanden er stor mellom Oslo, der Schibsted har hovedtyngden av våre ansatte i Norge, og Bergen og Trondheim, der de fleste SFI-forskerne befinner seg. Digitale møter gir dessverre ikke den samme følelsen av nærvær som fysiske, og ulike kalendere for digitale møter gjør at samarbeid og dialog må struktureres formelt.
Ulikt forhold til tid er en annen faktor. For oss er tidshorisonten kort. Det gir stort sett ikke mening å planlegge på lengre sikt enn et år av gangen. Vi setter og reviderer våre operative mål hver fjerde måned. I akademia er rytmen annerledes. En fagfellevurdert artikkel tar det ofte et år eller mer å publisere. En PhD tar i aller beste fall tre år, mer typisk fire eller fem.
Den største bøygen for samarbeidet er imidlertid de svært ulike insentivstrukturene vi forholder oss til, og hva de gjør med perspektivene våre. Vi belønnes for og verdsetter ulike ting – da blir målene og resultatene som vi jobber mot også forskjellige.
Forskere må publisere for å gjøre karriere. Publiserbare resultater må være nye og unike. Forskerne skal konstruere slitesterke, universelle teorier, beskrevet så grundig at de kan testes og etterprøves, og overleve til dels vrangvillig og fiendtlig lesning. Det er mange om beinet, så for å kunne gjøre noe nytt må forskerne spisse og spesialisere seg. Denne nødvendige spesialiseringen fører dessverre lett til nærsynthet og silotenkning.
Næringslivet må tilfredsstille markedet. Vårt overordnede mål i Schibsted er å opprettholde tillit og transparens i samfunnet, samtidig som vi hjelper folk å ta gode valg i sitt daglige liv. For å kunne levere på dette må vi sørge for at alle våre tjenester leverer verdi og gir kommersiell bærekraft.
Det vi skriver må selvfølgelig alltid være sant, enten det er saker vi publiserer til mediebrukere eller annen kundekommunikasjon. Men teoriene og hypotesene vi baserer digital produktutvikling på kan godt være spinkle og midlertidige. Vi forsøker å finne ut hvor folks behov matcher tjenester vi kan levere (såkalte “use cases”). Så gjør vi endringer og forbedringer raskt og fortløpende. Kunder og lesere leverer tilbakemeldinger og korreksjoner med bruksmønster eller lommebok. Vi er mer opptatt av å levere enn å perfeksjonere.
Vi trenger å bygge broer til hverandre for å komme videre. Selv om avstanden er stor, så har det også vist seg at innovasjon og felles verdiskapning er mulig. Får vi ferten av nyskapninger med potensiale for å løse problemer vi opplever som vesentlige, er det mye enklere å prioritere dem. Vi har gjennom MediaFutures fått verdifull innsikt i unge leseres forhold til media og sett en lovende prototype for å hjelpe oss med sanntidsdekning på Twitter. Nylig fikk vi også solid drahjelp fra en av de samarbeidende forskerne der, slik at VG raskere kunne lage en KI-basert tjeneste for å transkribere lydopptak. Tjenesten sparer journalister for store mengder arbeid (og kiropraktortimer, transkribering er slitsomt arbeid) daglig.
Hva kan gjøres bedre videre? En god start er å erkjenne kulturforskjellene som finnes, og godta at det ikke finnes noen enkle eller raske løsninger. Vi må bygge kjennskap og vennskap over tid.
Vi i næringslivet må ta oss tid til å forklare våre fundamentale utfordringer, og sette dem i kontekst: vise hvorfor de er der, hvorfor de trenger løsning, hva vi allerede har forsøkt og hvilke nye ideer vi tror kan fungere. Vi bør åpne kontorplasser og kantiner - uformell tid sammen er vel så viktig som møter. Vi kan dele relevante data og gi tilbakemelding på hvor praktisk gjennomførbare foreslåtte ideer er.
Forskere kan hjelpe ved å være nysgjerrige på våre problemer, også der de (som de ofte gjør) ikke faller 100% innenfor deres fagfelt. Kan du bidra med innsikt eller peke på løsninger så er det topp!
Vi har god erfaring med demonstrasjoner og visualiseringer. Folk er ikke dumme i næringslivet, men bruker ikke akademisk innside-fagspråk (vi har selvfølgelig vårt eget). Konkrete eksempler gir felles virkelighetsoppfatning, og gjør det mye enklere å delta i diskusjonen om en teori eller et konsept er nyttig eller har potensiale.
Vi mener selvfølgelig ikke at all forskning skal være instrumentell. Fri og uavhengig søken etter kunnskap er fundamentalt for samfunnet, og har stor egenverdi. Men når vi deltar i samarbeid der det eksplisitte, overordnede målet er å bringe fram innovasjon, da ønsker vi naturlig nok at utkommet faktisk blir akkurat det.