Kunsten å koble kunnskap og kommers

Siden 2005 har Forskningsrådets program for Sentre for Forskningsdrevet Innovasjon (SFI) spleiset drøyt 500 partnere fra industri, forskning og offentlig sektor i 38 sentre.

Fra mitt utkikkspunkt i SFI CASA på NTNU kan det å drive et slikt senter sammenlignes med å finslipe teknikken i stille lengde, samtidig som du måles på hvor høyt du hopper. Med forskning av internasjonal toppklasse som bærebjelke skal det skapes ny teknologi, mer kommersialisering, flere knoppskytinger og større verdier.

Hvordan skal vi balansere mellom å drive banebrytende forskning, samtidig som forskningen skal kobles til industri som vil ha resultater i morgen?

En utfordring er at banebrytende forskning tar tid. En doktorgrad tar tre-fire år. Noen forskningsfelt kan omsettes i praktisk bruk på få år. Andre trenger 10 år eller mer. Et SFI varer i åtte år.

Gjennom 30 år har forskningsgruppen vår blitt verdensledende på sitt felt. Vi utvikler avanserte modeller som simulerer oppførselen til materialer og konstruksjoner utsatt for ekstreme belastninger som støt, krasj, eksplosjoner og beskytning. Vi ligger hestehoder foran industrien – men samtidig henger vi etter: Fem av våre 14 partnere er blant verdens ledende bilfabrikanter. De vil ha resultater i morgen av noe vi vet kan ta år.

CASA er vårt andre SFI, og vi er halvveis i prosjektperioden. Jeg står på 12. året med bena på kanten av det som ofte kalles «teknologiens dødens dal». Dette er et bilde utledet av Technology Readiness Levels-skalaen, utviklet av Nasa. Den har ni trinn som beskriver modningen til en teknologi fra grunnforskning til kommersialisering.

Mens akademia investerer i forskning og holder seg på TRL 1-4, putter industrien helst penger i produksjon og trives best på trinn 7–9. Utfordringen ligger i gapet imellom.

Der, nede i dalbunnen, dør gode forretningsideer. Der går muligheter tapt.

Jeg ser den samme kløften i SFI-ordningen. Etter mitt syn er statuttene helt klare: Forskningen skjer i SFI-ene. Nyskapingen tar partnerne seg av, tuftet på kunnskapen forskerne utvikler. Allikevel, jeg hører mange tolkninger, og ser enda flere måter å organisere sentrene på. Jeg ser også store forskjeller i hvordan norsk og internasjonalt næringsliv ser på forskning som grunnlag for nyskapning. Utenlandske partnere synes mer aktive, sultne på resultater og mer opptatt av å få maksimalt igjen for pengene sine.

Da analyseselskapet Damvad evaluerte SFI-ordningen i 2017 fant de ingen overbevisende resultater, hverken på innovasjon, kommersialisering eller internasjonalisering. De slo fast at få norske bedrifter forsker selv. Mange bygger innovasjon på erfaring, ikke på forskning.

Fra før vet vi at i norsk næringsliv investeres det lite i forskning sammenlignet med andre land.

Hvis dette er fasit, blir det en utfordring å ta forskningen i bruk.

Samtidig kommer kravene om innovasjon fra alle kanter: Fra myndigheter, politikere, beslutningstagere, Forskningsrådet, universitetsledere og næringsliv. Som et svar har vi kartlagt mulige effekter av forskningen vår de neste 10–30 årene. Konklusjon: Modellene våre kan spare industrien for milliarder av kroner – når de tas i bruk.

Damvad slo fast at hovedutfordringen er å finne balansen mellom å utvikle den beste forskningen, og utnytte den. Ansvaret går begge veier. Næringslivet kan ikke nok om forskning, forskere kan enda mindre om næringsliv.

SFI er en utmerket ordning, som samfunnet sprøyter mange milliarder inn i. Derfor må vi spørre hvordan vi får maksimalt ut av den. Hvordan rydde opp i tolkningsmonn og misforståelser? Hvilke krav skal stilles til forskere, og hvilke til industrien? Hvordan bygge bro over dødens dal?

Damvad foreslo at partnere må siles strengere. Enten må de dokumentere at de kan forske selv, eller vise hvordan de i løpet av åtte år skal skaffe seg muskler til å gjøre det. Rollene må klargjøres. Selv vil jeg ha mer utveksling av personell mellom universitet og næringsliv og mer aktiv bruk av masterstudenter.

25. september er endelig søknadsfrist for SFI-runde nummer fire. Det blir spennende å se hvordan kunnskap og kommers kobles i denne runden.

Dette må løses. For kunnskapen tilhører ikke oss som forsker den frem. Den tilhører de som har bruk for den.

(Innlegget er først publisert i Dagens Næringsliv).