Debatt ● kRISTIN viNJE
Hvordan skal man kunne bli et universitet?
Det er ingen god idé å gjøre spørsmålet om hvilke institusjoner som skal inngå i kategorien universitet til en politisk beslutning, skriver Kristin Vinje.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kunnskapsdepartementet har nedsatt en ekspertgruppe som skal utrede hvilke kvalitets- og akkrediteringskrav som skal gjelde for universiteter her i Norge. Utgangspunktet er å se om prosessene kan gjøres enklere enn i dag, og ekspertgruppen skal også svare på hva politikkens rolle skal være i etablering av universiteter.
Det vil alltid være mulig å gjøre ting enklere – og det er vi i Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) de første til å tenke på. Men, det er ingen enkel kunst å forenkle reglene og prosessene uten at det går utover kvaliteten.
Kvalitetsbegrepet er vanskelig, men vi må bygge videre på de erfaringene vi har opparbeidet i sektoren gjennom mange år. Det er en sterk sammenheng mellom det å sikre kvalitet og det å skape tillit til norsk høyere utdanning. De gjeldende faglige kravene til akkreditering som universitet skal sikre at institusjonen har stabile fagmiljøer som er i stand til å drive forskning og utdanning av høy internasjonal kvalitet. Det høye faglige nivået er en forutsetning for at samfunnet skal kunne ha tillit til at institusjonen er i stand til å bære de vide fullmaktene en universitetsakkreditering gir.
I Norge er utvidede faglige fullmakter den formelt sett største forskjellen ved å endre institusjonskategori fra høyskole til universitet. Universiteter har fullmakt til selv å akkreditere alle typer studier (med noen få unntak). Det samme har vitenskapelige høyskoler innenfor områder de kan tildele doktorgrad. Høyskoler med institusjonsakkreditering kan akkreditere studier opp til bachelornivå, mens øvrige høyskoler selv ikke kan akkreditere studier. I akkrediteringsprosesser vurderer Nokut om institusjonen har det som skal til for selv å ivareta og utvikle kvaliteten når de blir gitt den tilliten fullmaktene bærer.
De vide fullmaktene er også det som er forskjellen mellom norske universiteter og institusjoner med samme tittel i andre land. I Norge stilles det krav om at universiteter må ha minst fire egne doktorgradsprogram. I land der det kreves kun ett doktorgradsprogram for å bli universitet er det andre rammer som gir universitetene smalere faglige fullmakter, og institusjonene er som regel også underlagt en form for periodisk reakkreditering. Dette er noe som det tillitsbaserte norske systemet per i dag ikke ser behov for. Nokut mener på bakgrunn av dette at det er både hensiktsmessig og nødvendig med faglige krav til institusjonsakkreditering så lenge tittelen «universitet» er knyttet til de faglige fullmaktene.
Bakgrunnen for strukturreformen i 2015 var et ønske om å samle ressursene på færre, men sterkere institusjoner, med tydelige faglige profiler, men beholde mangfoldet i sektoren. Et hovedproblem i norsk forskning var at det var for mange små og sårbare fagmiljøer. Stortingsmeldingen viser til resultater av til sammen 27 evalueringer av norske forskningsmiljøer, gjennomført i tidsrommet 2000-2012 ved internasjonale fagpaneler, og i regi av Norges Forskningsråd. Et gjennomgangstema i evalueringene er at mange fagmiljøer er for små til å forfølge viktige forskningsspørsmål og for små til å kunne hevde seg i internasjonal konkurranse.
Dette til tross for at det kun er de største norske fagmiljøene som ble evaluert. I innspillene til stortingsmeldingen pekte UH-sektoren selv på et behov for å sikre at fagmiljøene er over en kritisk minstestørrelse og at mer robuste miljøer vil gi en mer forutsigbar ramme for ansatte og studenter. Lov om universiteter og høyskoler slår fast at universiteter og høyskoler skal «tilby høyere utdanning basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap». Det betyr at institusjonene skal tilby det som vi kaller forskningsbasert utdanning, og da bør vi også ha som ambisjon å sikre fagmiljøer som kan bære dette ansvaret.
Når det gjelder spørsmålet om politisk styring av hvem som skal få bli universiteter er Nokuts klare anbefaling at det ikke er en god idé. I dag er det slik at institusjoner som får et positivt vedtak om institusjonsakkreditering som universitet i Nokut kan søke Kunnskapsdepartementet om endret institusjonskategori. Vedtak om endret kategori gjøres formelt av Kongen i statsråd. Vi mener det vil være mer tillitsskapende at et endelig vedtak om akkreditering som universitet bør være kriteriebasert og handle om kvalitet, og ikke være et politisk virkemiddel for andre mål. Politikkens rolle bør være politikkutforming for sektoren og handle om etablering av rammebetingelser for institusjonene.
Nokut har også uttalt seg kritisk til regjeringens forslag til justering av Universitets- og høyskoleloven (UH-loven) der det foreslås å fastsettes i loven at nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd. Dette er i kjølvannet av diskusjonen om hvorvidt styrene ved universitetene selv skal kunne beslutte å nedlegge studiesteder de selv mener ikke har livets rett.
Konsekvensene av en slik justering av loven vil kunne medføre sterkere politisk styring av universitetene. Dette så vi eksempel på da regjeringen gjennom kongelig resolusjon fastslo at Nord universitet skal tilby høyere utdanning på Nesna, og universitet ble pålagt å reversere sin beslutning om å nedlegge studiestedet på Nesna. Nokut mener den foreslåtte endringen kan bidra til å svekke tilliten til de faglige og strategiske vurderingene som gjøres av institusjonene selv og til det viktige prinsippet om institusjonenes uavhengighet og autonomi. Det er institusjonene som står ansvarlig for kvaliteten i sine utdanninger og har de beste forutsetningene for å foreta strategiske og faglige vurderinger knyttet til sin virksomhet.
Nokut vil bidra til arbeidet med å gå gjennom akkrediteringskravene for å se om de kan utformes på en annen måte. Vi har flere ganger tatt til orde for et enklere og mer konsistent regelverk for universitets- og høyskolesektoren. Samtidig er det viktig at det ligger et sett med krav til kvalitet i bunn. Dersom kravene senkes er det fare for at vi får utdanninger som ikke holder det nivået samfunnet forventer og trenger. Derfor er det helt vesentlig at ekspertgruppen vurderer hvilke kriterier som er nødvendige for å opprettholde og videreutvikle høy kvalitet i utdanning, forskning og formidling. Det vil bidra til at vi kan ha tillit til at alle høyskoler og universiteter i Norge leverer gode utdanninger.
Når det gjelder spørsmålet om politisk styring av hvem som skal få bli universiteter er Nokut av den klare oppfatningen at tilliten til systemet best sikres gjennom klare kriterier som er utformet i fellesskap. Det er derfor ingen god idé å gjøre spørsmålet om hvilke institusjoner som skal inngå i kategorien universitet til en politisk beslutning.
