Debatt ● Bård Mæland
Akkrediteringskriterier: Prinsipp eller pragmatikk?
Det skal en god balansering av prinsipielle og pragmatiske perspektiver til for å lande et godt sett av akkrediteringskriterier, skriver rektor Bård Mæland ved VID.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det forventes at ekspertutvalget som nå ser på akkrediteringskravene for å bli universitet, vil foreslå konkrete oppmykninger. Mange har slått et slag for å la spørsmålet styres av kvalitetskriterier. Spørsmålet er nok mer hvordan det prinsipielle og pragmatiske skal vektes.
Det mest radikale, eller progressive, handlingsalternativet, men kanskje også det mest prinsipielle, vil være å foreslå at kategorien vitenskapelige høgskole fjernes og at alle vitenskapelige høgskoler blir godkjent som universitet, som de kvalitetsmessig allerede er, og at høgskoler med minst ett doktorgradsprogram kan søke om å bli akkreditert som universitet.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Dette ville samsvare med europeisk universitetspolitikk, hvor forskningsaktivitet samt utdanningstilbud i andre og tredje kvalifikasjonssyklus er avgjørende. Kunnskapsdepartementet vil i så fall med et enkelt pennestrøk kunne skrive en rekke institusjoner inn i universitetsverdenen. Jeg vil anta at ekspertutvalget har drøftet denne muligheten inngående.
Dagens akkrediteringskrav representerer en historie om vekst i kvantitative krav. Man kan naturligvis argumentere for sammenhenger mellom kvantitet og kvalitet, og akkrediteringskriterier uten kvantitative angivelser kan fort skape absurde institusjonskonstruksjoner.
Spørsmålet er heller hvilke områder som bør ha kvantitative minimumskrav, hvordan slike krav har relevans for kvalitet, og ikke minst: Hvor mange slike kvantitetskrav man samlet sett ønsker å styre etter. Slik kriteriene er utformet nå, fremstår de som en tall-jungel med oppryddingsbehov. For å bruke en annen metafor: Man har rett og slett trykket på for mange knapper – samtidig.
Men noen knapper må man trykke på, enten det gjelder antall doktorgradsprogrammer, antall disputaser per ph.d.-program, omfang og nivå på publisering, formalkompetanse, antall studenter, eller noe annet. Men knappene bør bli færre. Det er særlig to grunner til dette: Ressursbruk og mangfold i UH-sektoren.
De neste institusjonene som står for tur til å søke om å bli universitet, eller har planer om dette, bærer alle preg av å presse ressursene ved institusjonen for nettopp å nå dette målet. Flere av de aktuelle institusjonene har hatt sin styrke i profesjonsutdanninger, og har allerede gjennomført store løft for å styrke seg som forskningsinstitusjoner og innenfor forskerutdanning.
Slike løft har nettopp vært viktig for å videreutvikle profesjonsutdanningene til viktige samfunnssektorer. Samtidig antar jeg at de aktuelle institusjonene hver for seg kan gi mange gode eksempler på hvordan denne «siste mila» faktisk hemmer videre kvalitetsutvikling i utdanning og forskning, ja til og med kan skade allerede oppnådd kvalitet. Dette er kort og godt sløsing med samfunnets ressurser.
Jeg tror mange institusjoner i dagens økonomiske situasjon også har begynt å stille seg spørsmålet om hvorvidt man vil kunne opprettholde godkjenning som universitet dersom dagens hete (eller kulde!) krever at ressursene kanaliseres fra stipendiater til strømregninger. Dersom akkrediteringskravene justeres, vil dette med andre ord kunne bidra til en større institusjonell robusthet for både institusjoner som er universiteter, eller som har planer om dette.
I forlengelsen av ressursaspektet ligger naturligvis spørsmålet om hvilken type universiteter og universitetsmangfold Norge trenger. Europeisk politikk er klar på at Europa trenger en bredde og mangfold av institusjonstyper for å fange opp de store utfordringene våre land og verden for øvrig står overfor. Å legge urimelig store krav for akkreditering til institusjoner som har løftet seg markant som forskningsinstitusjoner, men som har sin styrke i profesjonsutdanning og nærhet til praksisfelt, vil være å svekke de samme institusjonene både som utdannings- og forskningsinstitusjoner.
På denne måten henger akkrediteringskriterier, ressursbruk og mangfold sammen på det nøyeste. Det skal en god balansering av prinsipielle og pragmatiske perspektiver til for å lande et godt sett av akkrediteringskriterier. Jeg håper ekspertutvalget lykkes med det!
