Ti forslag til endringer av kravene for universitetsakkreditering

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Regjeringen nedsatte i mai en ekspertgruppe som skal vurdere hvordan kriteriene for universitetsakkreditering kan endres. Vi tar ekspertgruppens oppfordring om konkrete innspill på alvor, og foreslår ti endringer som vi mener vil styrke UH-sektoren.

1. Kravet om antall doktorgradsprogrammer reduseres til to: For å legge Norge nærmere internasjonal forståelse for hva et universitet er, bør kravet om antall doktorgradsprogrammer reduseres fra fire til ett eller to programmer.

2. Ett av programmene kan være i samarbeid med andre universiteter: Kravet om at alle doktorgradsprogrammene skal være på egen kjøl er opplagt negativt for utvikling av samarbeid mellom institusjonene, rikere fagmiljøer, bedre tilbud til studentene, og nedbygging av institusjonelle murer. Vi mener at fellesprogrammer bør foretrekkes og vurderes som positivt i akkrediteringsvurderingen.

3. Kravet om stipendiatansettelser fjernes: Et innskjerpende krav har nylig dukket opp, at et visst antall av doktorgradsstudentene skal være ansatte stipendiater. Det er ingen understøttende evidens for at dette kravet gir høyere kvalitet på programmene, og er derfor unødvendig. Kravet synes fordomsfullt og er unødvendig.

Les også

Vil ha innspill på om kravene for å bli universitet er for strenge

4. Opptakskravet for doktorgradsprogrammene reduseres: Kjernen til et moderne doktorgradsprogram er integrering av studentene som kollegaer i et sterkt forskningsmiljø og individuell veiledning under et omfattende kvalitetsregime som har blitt nøye analysert og vurdert når programmet ble akkreditert, og som jevnlig blir undersøkt gjennom tilsyn. Et krav om et stort studentmiljø blir da unødvendig. I tillegg gjør kravet programmene unødvendig kostbare, reduserer programmangfoldet, og tvinger forskerutdannelsene innen smalere fagområder inn under større programmer. Inntakskravet bør reduseres fra 15 studenter over en periode på fem år til ni.

5. Produksjonskravet for doktorgradsprogrammene fjernes eller reduseres. Vi mener produksjonskravet er unødvendig, restriktivt og forsinkende. Man kan sikre konsistent kvalitet over tid gjennom tilsyn i stedet for gjennom et akkrediteringskrav. Nasjonal statistikk om frafall og gjennomstrømming forteller oss at et program med en produksjon på to suksessfulle disputaser i året, vil ha omtrent ti doktorgradsstudenter i løp til enhver tid. Dette er nok til å vedlikeholde et høyt kvalitetsmiljø, siden studentene er integrert i et omfattende fagmiljø av høy kvalitet.

6. Kravet om karenstid fjernes: Dagens regelverk, programmenes lengde og nasjonal statistikk for frafall og gjennomstrømming impliserer at man må ha hatt fire doktorgradsprogrammer i full drift i rundt ti år, før man kan søke om universitetsakkreditering. Dette mener vi er helt unødvendig. Programkvaliteten er sikret både gjennom vurderingen de uavhengige eksterne ekspertkomiteene gjorde da programmene ble akkreditert, og gjennom jevnlig eksternt tilsyn. Universitetene i Stavanger og Agder fikk begge tildelt universitetsakkreditering umiddelbart etter at de hadde etablert nok doktorgradsprogrammer, uten at det førte til lavere kvalitet.

7. Selvakkrediteringsretten skilles fra universitetsakkrediteringen: Fjerner man karenstiden på universitetsbenevnelsen, men ønsker sterkere kvalitetskontroll i overgangen fra høyskole til universitet, kan man innføre karenstid på retten til full selvakkreditering. Man skiller da for en periode universitetsbenevnelsen fra selvakkrediteringsretten. Institusjonene søker da om, og blir tildelt universitetstittelen og selvakkrediteringsrett på masternivå, så snart man har nådd alle kravene, bortsett fra inntaks- og produksjonskravene til doktorgradsprogrammene. Når disse kravene også er nådd vil institusjonen kunne søke om selvakkreditering for doktorgradsprogrammer, og vil da ha full selvakkrediteringsrett.

8. Det legges mer vekt på tilsyn: Akkreditering og tilsyn er to svært ulike verktøy for å sikre nasjonal kvalitet. I dag er mye av vekten på akkreditering. Vi mener at det bør legges mer vekt på tilsyn og mindre på akkreditering. Det vil styrke institusjonenes autonomi, øke deres evne til å respondere smidig på behov og muligheter, redusere byråkrati, og styrke kvalitetsutviklingen også i de eldre universitetene.

9. Vurderingen blir mer helhetlig og kvalitativ: Dersom man er bekymret for helheten og den overordnede kvaliteten på det universitetene produserer, bør man vurdere institusjonsevalueringer som ser hele institusjonens forskning og utdanning i sammenheng. Slike evalueringer gjør man for eksempel i Nederland. Kunnskapsdepartementet, NOKUT og Forskningsrådet har vært inne på tanken i deres utvikling av et nasjonalt rammeverk for forskning og utdanning. Slike evalueringer gir et godt kunnskapsgrunnlag i et tilsynsregime.

10. Komiteene styres strammere: Komitévurderingene opp igjennom årene har reflektert ulike meninger om hva et universitet skal være. Komitémedlemmer har ulike utgangspunkt og ulike meninger de vurderer universitetssøknader ut fra. Disse gir noen ganger en striktere forståelse av universitetskravene enn de skal og kan gi overraskende utfall. Vår oppfatning er at NOKUT bør instruere og styre komiteene tydeligere. Eventuelt bør man finne andre mekanismer som hindrer at enkeltpersoners meninger får utslag i komitévurderingene som ikke er i henhold til intensjonen med regelverket.

Les også

Høgskolen i Innlandet fikk nei

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Ved tildelingen av universitetsbetegnelsen har institusjonen blitt akkreditert for doktorgradsprogrammene som akkrediteringen krever. I tillegg har institusjonen fått vurdert og godkjent de tilknyttede fagmiljøene, en rekke masterprogrammer, og et omfattende kvalitetssystem, og får jevnlig tilsyn av dette. Samtidig har det ene kravet etter det andre blitt stablet oppå hverandre gjennom årenes løp. Det mangler nå en vurdering av den helhetlige effekten av dette, og ikke minst hvordan man balanserer summen av de negative konsekvensene opp mot det man ønsker å oppnå.

Det er for eksempel ikke i samfunnets interesse å sette en tiårs karenstid på institusjonene, spesielt ikke når andre regler med færre negative sideeffekter vil sikre det samme kvalitetsnivået. Det er heller ikke i nasjonal interesse at universitetsbegrepet skal defineres så mye smalere enn i andre land.

Vi ser frem til ekspertgruppens refleksjoner om disse ti punktene.