Debatt sjur bergan

Hvordan godkjenne ukrainske flyktningers kvalifikasjoner

Med det europeiske kvalifikasjons­passet for flyktninger er det mulig å vurdere utdannings­kvalifikasjoner selv om de ikke kan dokumenteres tilfredsstillende, forklarer Sjur Bergan.

Hvis Norge vil hjelpe Ukraina på sikt, er utstrakt bruk av europeisk kvalifikasjonspass for flyktninger et viktig bidrag, skriver Sjur Bergan.
Hvis Norge vil hjelpe Ukraina på sikt, er utstrakt bruk av europeisk kvalifikasjonspass for flyktninger et viktig bidrag, skriver Sjur Bergan.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I løpet av de siste par dagene har Per Nyborg påpekt at Norge, som andre europeiske land, må forberede seg på å ta imot tusenvis av flyktninger fra Ukraina og stilt spørsmål ved hva vi vet om ukrainske kvalifikasjoner.

Må man flykte, er vitnemål og annen dokumentasjon på utdanning ofte ikke det første man putter i sekken

Sjur Bergan

Dag Hovdhaugen svarer at Nokut vet ganske mye om disse kvalifikasjonene og opplyser at Nokut vil frafalle krav om apostille. Han viser også til en ukrainsk database som riktig nok kan gi hjelp til å verifisere i alle fall nyere kvalifikasjoner, men som ikke kan erstatte dokumenter som mangler.

Nettopp manglende dokumenter er imidlertid et svært vanlig problem for flyktninger. Må man flykte, er vitnemål og annen dokumentasjon på utdanning ofte ikke det første man putter i sekken. I utgangspunktet står man da på nokså bar bakke for å få kvalifikasjonene godkjent.

Rettere sagt, man ville gjort det om vi ikke nå hadde hatt et europeisk instrument som gjør det mulig å vurdere kvalifikasjoner selv om de ikke kan dokumenteres tilfredsstillende: Det europeiske kvalifikasjonspass for flyktninger (EQPR).

Til tross for at Hovdhaugen ikke nevner EQPR, har Nokut spilt en viktig rolle i å utvikle det gjennom et prosjekt i regi av Europarådet, og Norge har bidratt betydelig til finansieringen.

La det være sagt med en gang: Den ideelle situasjonen – hvis man i det hele tatt kan snakke om det i forbindelse med Ukrainakrigen – er at flyktningene har kunnet ta med seg vitnemålene. Da kan kvalifikasjonene godkjennes på vanlig måte etter Lisboakonvensjonen, som ble utviklet av Europarådet og Unesco og vedtatt for temmelig nøyaktig 25 år siden, 11. april 1997.

Det er når dokumenter mangler at EQPR kommer inn i bildet. På grunnlag av arbeid som Nokut allerede hadde gjort, lanserte Europarådet i 2017 et prosjekt med to siktemål:

  • Å utvikle og etablere en metode for å vurdere flyktningers kvalifikasjoner også når disse ikke kan dokumenteres tilfredsstillende.
  • Å beskrive vurderingen i et format som gjør at hvis flyktningene flytter til et nytt land, er det unødvendig å foreta en ny vurdering.

EQPR er i utgangspunktet gyldig i hele området som dekkes av Lisboakonvensjonen, dvs. 54 land, i hovedsak i Europa og Nord-Amerika.

Koplingen til Lisboakonvensjonen er klar gjennom den såkalte Artikkel VII, hvor partene forplikter seg til å gjøre alt som er mulig for å godkjenne kvalifikasjonene til flyktninger og andre i en liknende situasjon. Denne artikkelen kom med i konvensjonen fordi Europa i 1997 faktisk hadde en flyktningkrise, den gang i det tidligere Jugoslavia, særlig Bosnia og Hercegovina.

Siden da var det ingen omfattende europeisk flyktningkrise fram til 2015, og de fleste land – med Norge og noen andre som hederlige unntak – hadde gjort lite for å sette Artikkel VII ut i livet. EQPR er et svar på denne utfordringen.

Gjennom EQPR har vi nå en utprøvd metode og et akseptert format. Første skritt er at flyktningene redegjør for sin utdanningsbakgrunn ved å fylle ut et standardformular. Hvis det er overbevisende, gjennomfører Europarådet en evaluering hvor to godkjenningsspesialister fra ulike land intervjuer flyktningen i rundt én time.

I alle fall en av intervjuerne har spesialkunnskaper om utdanningssystemet hvor flyktningen har fått sin kvalifikasjon og i språket systemet bruker. Dette er et viktig element i kvalitetssikringen, og i et par tilfeller har vi avslørt at flyktningene hadde så mangelfulle kunnskaper om universitetet de hevdet å ha studert ved at de neppe kan ha vært i nærheten av det.

De aller fleste søkerne er imidlertid seriøse, og rundt 83 – 84 prosent av søkerne som kommer til intervjurunde, får EQPR. Saksbehandlerne gjennomgår et spesielt opplæringsprogram, utviklet av Nokut, mens alle EQPR blir lagret i et sikret IT-system utviklet av Nokuts italienske motpart Cimea.

Flyktningene har tilgang til eget EQPR – selvfølgelig uten å kunne modifisere noe – og kan gi tilgang til det for personer de selv velger å gi tilgang for en begrenset periode, f.eks. i forbindelse med søknad om opptak til et studieprogram eller jobbsøknad.

Hittil har drøyt 610 personer fått utstedt EQPR, og suksessraten varierer ikke nevneverdig etter hvorvidt intervjuet foretas ved personlig fremmøte eller online. Det siste er for øvrig nå det mest brukte formatet.

I dag er Norge og 12 andre land med i Europarådets EQPR-prosjekt, som også støttes av FNs Høykommisjonær fra flyktninger (UNHCR). Bare ett av landene – Romania – er imidlertid blant dem son nå mottar de fleste flyktningene fra Ukraina. Det henger kanskje sammen med at EQPR først ble utviklete for å kunne hjelpe de mange flyktningene som kom til Europa fra Midtøsten etter 2015.

Likevel gjorde vi der fra begynnelsen av klart at EQPR ikke bare var en nødløsning i en akutt krise. Det skulle også gjøre oss bedre forberedt på neste krise. At denne krisen skulle komme så raskt og bli utløst av at et europeisk land angrep et annet, var det vel få som hadde forestilt seg. Europarådet arbeider nå for å få flere av førstelinjelandene med i EQPR, som også understreket av Utdanningskomitéens vedtak av 17. mars.

Norge er ikke et førstelinjeland i denne krisen, og var det heller ikke i 2015. Likevel er EQPR svært aktuelt for Norge, noe også Norges bidrag til det både gjennom finansiering og ekspertise klart viser. Verken i 2015 eller i dag kan det bare være førstelinjelandenes ansvar å gi flyktningene en framtid. Det er et europeisk ansvar, som Norge også deler.

Derfor er det viktig at også Norge nå bruker EQPR for å hjelpe flyktninger fra Ukraina. Godkjenning av kvalifikasjoner kan virke teknisk, men kan vri en ond sirkel til en god. I den onde sirkelen blir flyktningene plassert på vent og fortalt at det de allerede kan ikke er verdt noe. De mister motivasjon og etter hvert også kompetansen de har. Kompetansen er som språk: det som ikke blir brukt, går etter hvert tapt.

Den gode sirkelen, derimot, gir flyktningene en sjanse til å bli vurdert selv om dokumentene mangler samt til å bruke og videreutvikle kompetansene. Det er heldig for flyktningene, for vertslandet og også for flyktningenes hjemland når de en gang kan vende tilbake med økt motivasjon og kvalifikasjoner som ikke bare er opprettholdt, men utviklet videre.

Hvis Norge vil hjelpe Ukraina på sikt, er utstrakt bruk av EQPR derfor et viktig bidrag og det er helt i tråd med den støtten Norge har gitt prosjektet så langt.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS