Debatt ● Bård Mæland
Hvor vid blir universitetsporten, egentlig?
Akkrediteringsutvalgets forslag kan få utilsiktede konsekvenser, mener rektor Bård Mæland ved VID.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Akkrediteringsutvalgets forslag til forenkling av kriterier og
prosess for å bli universitet har i det store og hele blitt godt mottatt.
Utvalgets forslag bidrar i særlig grad til å åpne opp porten til universitetslandskapet
for det som omtales som «smale» institusjoner, altså de tradisjonelle
mono-fakultære vitenskapelige høyskolene. Utvalget foreslår også å gi slike institusjoner
en forenklet akkrediteringsprosess.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
For andre typer institusjoner, slik som flerfakultære høgskoler med en bred fagportefølje, har kanskje ikke porten blitt så veldig mye videre. For en institusjon som Høgskulen på Vestlandet, som i perioden 2019-2021 har hatt et snitt på 5,7 disputaser pr år, vil et krav om et gjennomsnitt på 15 disputaser pr år kanskje gjøre at de nye kravene i praksis, og paradoksalt, fremstår som skjerpende?
For min egen institusjon, VID, som er akkreditert som vitenskapelig høgskole, men verken er veldig smal eller veldig bred, har vår universitetssatsning særlig hatt fokus på å sikre «full produksjon» i to av våre doktorgradsprogrammer, altså et minimums gjennomsnitt på fem disputaser pr. år over en treårsperiode, for å innfri dette kravet i gjeldende krav. På institusjonsnivå har vi hatt i snitt 10 disputaser pr år i perioden 2020-2022.
Vår hovedutfordring med gjeldende universitetskriterier har vært å etablere fire doktorgradsprogrammer (vi har et tredje program under akkreditering). Når kravet om fire programmer erstattes av et generelt krav om at forskerutdanning skal dekke bredden av institusjonens fagområder, synes vi dette er både bra og fornuftig utfra en prinsipiell tenkning om det integrerte forholdet mellom utdanning, kunnskapsutvikling og forskerutdanning.
Det oppleves derimot som et fremmedelement i Akkrediteringsutvalgets forslag når minimumskravet til disputaser pr år for såkalte «brede» institusjoner settes til 15. Med dagens forskrift er kravet i praksis minimum 10 pr år. Nytt forslag vil derfor for noen institusjoner virke skjerpende. Det tror jeg neppe er tilsiktet, og denne delen av forslagene fra utvalget bør derfor justeres.
Konsekvensen av forslaget er uansett at «universitetsporten» åpnes radikalt opp for mindre, monofakultære vitenskapelige høgskoler, mens den i noen tilfeller lukkes til for institusjoner som faller utenfor definisjonen av «smale» institusjoner. Nå gjenstår det riktignok å se hvordan Kunnskapsdepartementet vil behandle forslaget, og ikke minst hvem som skal regnes som smal og bred.
Dersom Kunnskapsdepartementet ønsker et forslag til en enkel løsning på det som her er påpekt som en uheldig konsekvens av utvalgets arbeid for særlig «mellomstore», flerfakultære institusjoner, kan man ganske enkelt definere brede institusjoner som institusjoner med flere tydelig og naturlig avgrensede fakulteter/avdelinger/fagområder, og definere minimumskravet slik det i praksis er definert i dagens krav: Minimum 10 disputaser pr år over en treårsperiode. Det tror jeg både er lett forståelig, vil oppfattes som rimelig og vil være enkelt å forvalte. En slik løsning vil åpne universitetsporten for både smale og brede institusjoner – og de av oss som befinner oss et sted midt imellom.
