Debatt ● Sverre Bergh, Monica Stolt Pedersen og Ann Berit Hulthin
Hvilken verdi har kunnskap?
I snart 20 år har Helsebiblioteket vist at felles avtaler innebærer store økonomiske og administrative besparelser. Nå er biblioteket kuttet til et minimum. Det taper AS Norge på.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Helsebiblioteket er en smart digital tjeneste. Med sine nasjonale lisenser og avtaler gir Helsebiblioteket hele helsetjenesten, studenter og ansatte i UH-sektoren fri tilgang til oppdatert og kvalitetssikret fagkunnskap. Siden 2006 har Helsebiblioteket vist at det å forhandle og inngå felles avtaler innebærer store økonomiske og administrative besparelser.
Nå er derimot 18 år med tilgang til kunnskapsressurser kuttet til et absolutt minimum. Det er verken økonomisk eller faglig lønnsomt. Forskjeller øker mellom institusjoner, mellom primær- og spesialhelsetjenesten, og mellom nasjonale institusjoner og distriktene. Hvordan henger dette på greip?
Helsebiblioteket ble lansert i 2006, og viktige kunnskapsressurser ble tilgjengelig for hele helsetjenesten på tvers av profesjoner, forvaltningsnivåer og geografiske avstander. Hensikten var å demokratisere tilgjengeligheten til kunnskapskilder, og skape like vilkår for brukere over hele landet. Den gang ble Helsebiblioteket fullfinansiert over statsbudsjettet og fra Helseforetakene. Helse Sør-Øst alene ga over 6 millioner kroner til formålet.
Gjennom forhandlinger med de store publiseringshusene ga Helsebiblioteket helsetjenesten i Norge tilgang til norske og internasjonale fagressurser innen medisin og helsefag, som oppslagsverk, fagprosedyrer, retningslinjer, oppsummert forskning, databaser og tidsskrifter.
I takt med reduksjon av FHIs budsjetter, er Helsebiblioteket blitt redusert til en skygge av seg selv.
Bergh, Pedersen og Hulthin
I 2016 ble Helsebiblioteket flyttet til Folkehelseinstituttet (FHI). Midlene til Helsebiblioteket fulgte med som en «medgift», og ble en del av FHIs ordinære budsjett. Fra da av ble Helsebiblioteket redusert til en setning eller to i statsbudsjettet — til det i 2023 forsvant fullstendig. I takt med reduksjon av FHIs budsjetter, er Helsebiblioteket blitt redusert til en skygge av seg selv.
Leger og sykepleiere er i store deler av utdanningen ute i praksis, og har behov for oppdatert fagkunnskap gjennom hele studieprogrammet. Tilgangen til oppdatert fagkunnskap gjennom Helsebiblioteket har bidratt til at studenter har tilegnet seg gode vaner og ferdigheter med bruk av digitale kunnskapsressurser er vaner vi ønsker de skal ta med seg inn i rollen som utøvende helsepersonell. Helsebiblioteket har sikret at studenter har tilgang til blant annet oppdatert forskning uansett hvor de har sin praksis eller hvor de ender opp med å jobbe.
Norge har over 30.000 yrkesaktive leger, over 100.000 yrkesaktive sykepleiere, og flere titusen fysioterapeuter, ergoterapeuter og andre faggrupper. For å gi best mulig behandling og omsorg til norske pasienter, trenger disse oppdatert kunnskap fra fagfellevurderte artikler i medisinske tidsskrift, databaser og oppslagsverk. Helsebiblioteket inneholder også sentrale kunnskapskilder for forskere knyttet til helsedisiplinene. Vi vil jo ha et kunnskapsbasert helsevesen? Over hele landet?
Hva skjer nå? Hva gjør de ulike utdanningsinstitusjonene og helsesektoren for å sikre sine ansatte tilgang til viktige tidsskrifter? Det ser ut til at solidariteten forsvant, alle jobber hver for seg, betaler mer, og alle får mindre tilbake. De store universitetene og universitetssykehusene kan i større grad ta seg råd til å betale for tilgang til de viktige ressursene.
Med andre ord er det en motsatt demokratiseringsprosess som skjer, der de store helseinstitusjonene og universitetene får tilgangen til informasjon. Mindre lokalsykehus, alle fastlegene og alle sykehjemmene rundt omkring i kommunene får ikke samme muligheter og kan se langt etter en luksus som tilgang til oppdatert kvalitetssikret medisinske informasjonsressurser.
Får ikke helsepersonell tilgang til alt de ønsker på internett? Tja. Flere artikler har i dag åpen tilgang, men svært mye er fremdeles bak betalingsmurer. Sentrale vitenskapelige tidsskrift innenfor medisin og helsefag har en lang vei å gå når det gjelder åpen tilgang, noe Strategi for åpen publisering etter 2024 har pekt på.
Med andre ord står man i fare for å ikke kunne ta i bruk forskning og kunnskap som akademia fremskaffer i de tjenestene som det er forsket på.
Bergh, Pedersen og Hulthin
Når de ulike helseinstitusjonene ikke samarbeider, men kjøper inn tidsskriftabonnement hver for seg, får ikke alle tak i de artiklene som de vil ha nytte av. Dette har stor betydning for hvordan man kan oppsummere kunnskap i for eksempel retningslinjer og prosedyrer som brukes av helsevesenet. Med andre ord står man i fare for å ikke kunne ta i bruk forskning og kunnskap som akademia fremskaffer i de tjenestene som det er forsket på.
For de sykehusene som tar seg råd til å kjøpe tilganger til tidsskrifter og databaser, blir kostnadene langt mer enn de opprinnelige millionene som ble kuttet fra Helsebiblioteket og den felles tilgangen. Dette fordi forhandlingskortene man sitter med selvsagt er langt dårligere lokalt enn det man får til nasjonalt. Noen mellomstore institusjoner ser på andre og nye typer sammenslutninger som kan gi stordriftsfordeler. Mindre helseforetak ender med å kjøpe mindre attraktive pakker av tidsskrift, da det er det som de kan ta seg råd til.
FHI og Helsebiblioteket har tidligere foreslått løsninger for Helse- og omsorgsdepartementet, som forslag om spleiselag og brukerråd. Hvorfor er ikke disse forslagene lyttet til og vurdert? Hvilke politiske signaler er det politikerne sender? Hva tenker universitetslederne og ledere for helseforetakene? Er de opptatt av demokratisk fordeling av kunnskap og solidaritet?
Tapte tilganger hos Helsebiblioteket er dårlig butikk for AS Norge, og dårlig bruk av midler som ellers kunne gått til lokal behandling og forskning. Til syvende og sist taper pasientene på det, og det er synd.
