Debatt Brita Fladvad Nielsen og Eli Smeplass

Hvilke kompensasjoner ønsker de ansatte?

Vi stiller oss undrende til at det ikke kommer noen form for klapp på skuldra eller beroligende meldinger til de ansatte om hvordan NTNU skal bidra til å lette trykket i tiden som kommer, skriver kronikkforfatterne.

Mange har gjort en formidabel merinnsats under korona-krisen, likevel er det ikke nødvendigvis slik at alle ansatte ønsker seg penger, skriver Brita Fladvad Nielsen og Eli Smeplass ved NTNU.
Mange har gjort en formidabel merinnsats under korona-krisen, likevel er det ikke nødvendigvis slik at alle ansatte ønsker seg penger, skriver Brita Fladvad Nielsen og Eli Smeplass ved NTNU.
Publisert Oppdatert

(Innlegget ble først publisert i Universitetsavisa. Forfatterne skriver til Khrono at de henvender seg til NTNU, men at problemstillingen også gjelder for andre universiteter og høgskoler).

I forrige uke kom det frem at forskerforbundets forhandlinger om økonomisk-kompensasjon til NTNUs ansatte som et klapp på skulderen for ekstraordinær innsats, ikke nådde frem. Under korona er mange i akademia, spesielt i Norge, på tryggere grunn enn tilfellet er i mange andre bransjer og sektorer og et slikt krav kunne bli sett på som usolidarisk. Samtidig er dette forslaget fra forskerforbundet en gylden mulighet for universitetet til å undersøke hva konsekvensene av krisen har vært for våre ansatte - og å lytte til de ulike ønskene vi har for kompensasjon.

Mange har gjort en formidabel merinnsats under korona-krisen, likevel er det ikke nødvendigvis slik at alle ansatte ønsker seg penger. Utfordringene i organisasjonen i forbindelse med krisen har slått ulikt ut, og vi foreslår derfor at korona-kompensasjon som et tillitsskapende element, kan gjøres på ulike måter i tiden som kommer. Vi stiller oss undrende til at det ikke kommer noen form for klapp på skuldra eller beroligende meldinger til de ansatte om hvordan NTNU skal bidra til å lette trykket i tiden so m kommer.

Universitetet består av ulike stillinger med forskjellig arbeidsbelastning og ansvar, og det er vanskelig å se for seg en modell som kunne treffe alle. Men vi har observert at det har kommet nye oppgaver på toppen av andre, og i nesten alle ledd. Vitenskapelige ansatte har digitalisert undervisningen, eller gjennomført hybrid dobbeltundervisning, noen ganger på kort varsel. Svært mange har fått redusert eller eliminert sin forskningstid. Korona har gjort at forskningsdesign må endres radikalt, mens noen har gått glipp av forskningstermin, som er et viktig gode. Samtidig har digitale verktøy for eksamensvurdering og registrering blitt rullet ut litt for raskt som en løsning på nesten alt, slik at det administrative trykket er blitt større.

Noen mener at en økonomisk kompensasjon a la OsloMet-modellen hadde vært en hyggelig gest.

Eli Smeplass og Brita Fladvad Nielsen

Det vi ser, er at mens noen mener at det kan korona-kompenseres på et eller annet vis, og at en økonomisk kompensasjon a la OsloMet-modellen hadde vært en hyggelig gest, er vi alle på ulikt vis berørt av korona-tiltak og digitalisert undervisning. Dette er noe NTNU bør ta med seg i planleggingen av sin videre drift. Vi valgte å strekke oss ut i nettverket vårt av kloke kvinner og menn for å høre deres mening om saken.

Vi ønsker at ledelsen er mer nysgjerrige på hva pandemien har medført for den enkelte ansatte, og for organisasjonens ulike deler, før man bestemmer seg for hvordan man kan vise at man setter pris på innsatsen som er lagt ned. I veien mot et omsorgsfullt og tillitsbasert akademia ber vi om at det gjennomføres en grundig vurdering av utfordringene i organisasjonen.

Spesielt viktig er det at en kunnskapsorganisasjon som har som motto å bidra med kunnskap for en bedre verden har en nyansert tilnærming til spørsmålet om ekstra belastning, og ikke blir fristet til å sende ut enda et predefinert avkrysningsskjema hvor de ansatte eksempelvis skal rangere tidsbruken sin, men også spør ulike miljø og avdelinger om hvordan krisen har påvirket deres ansatte og deres drift.

Først da har vi et godt kunnskapsgrunnlag som kan brukes til å si noe om den enkelte ansattes merarbeid og om hvilke tiltak som kan være avlastende. Videre bør denne nysgjerrigheten føre til ulikeartede tiltak som i fremtiden kan gi gode kompensasjoner for ekstraordinær innsats og dugnad for universitetet vårt.

Da vi spurte noen av våre kollegaer om hvilke former for støtte eller kompensasjon de ønsker seg i fremtiden, fikk vi ulike svar. Enkelte ønsker at det legges særlig til rette for de som behøver det mest, eksempelvis stipendiater og andre midlertidige som har fått sin forskning og/eller undervisning påvirket av pandemien. Andre nevner at det i fremtiden bør være enklere å få forskningstermin når tiltakene blir lettet.

Noen ønsker seg mer teknisk og administrativ støtte, og vil ha tilgang på hjelp når de trenger dette. Det er for noen for mye styr å få tilgang på godt nok teknisk utstyr til bruk på hjemme-kontoret. Noen nevner også muligheter for en intern tildeling av forskningsmidler slik at forskningsmiljø ikke sakker akterut som følge av mer undervisning. Noen ønsker at universitetet skal tilby hjemmekontor-trette ansatte nye flater for kontakt som kan skape nettverk og tilhørighet på tvers av fagmiljø.

Et tilbud om andre co-working spaces kan skape nye arenaer og arbeidsformer for ansatte som føler seg isolert. Spesielt bekymret er vi for PhD-stipendiatene som, i tillegg til ensomme jobber og vanskelig datainnsamling under Korona, får avslag på søknader om forlenget tid. Det er sikkert mange faste ansatte som ville stemme for at en kompensasjon kunne gått til disse.

Det er trolig også mange flere forslag til hvordan NTNU nå kan signalisere at de vil jobbe fremover for å sikre de ansattes interesser på ulike måter i tiden som kommer. Til tross for regjeringens uendrede tiltro til at administrasjon kan kuttes på åremål som ABE-reformen tvinger frem, burde NTNU også jobbe aktivt for å bufre de ansatte slik at vi fremdeles har tilgang på gode støttefunksjoner som kan lette arbeidshverdagen, og hindre ytterligere merbelastning på en allerede presset arbeidsstokk. Endrede aktiviteter har medført innsparinger på noen måte, bør disse midlene ikke spares, men brukes til avlastning mens de ansatte ennå har behov for dette.

Mange mener offentlig ansatte har det godt i en tid som tross alt er preget av økonomisk nedgang og permitteringer. Vi er selvfølgelig enig i at mange av oss er privilegerte i en tid preget av stor usikkerhet. Samtidig bør det ikke være en implisitt og uuttalt forventning om at de ansatte skal yte mer, men få mindre igjen for sin innsats.

Få andre sektorer bygger på en så implisitt forventning om ubetalt overtid som UH-sektoren, og nettopp derfor er vi som organisasjon særlig utsatt når dugnad blir en forventning man ikke har noen god demokratisk samtale om. Merarbeid kan ikke være en institusjonalisert norm som legger press på enkeltindivider uten noen form for kompenserende tilpasninger.

Vi vet også at å komme med kreative løsninger av god kvalitet i forskning og undervisning, er et overskuddsprosjekt. Derfor kan en slik nysgjerrighet og imøtekommende holdning være nyttig i tiden som kommer.

Dette bør derfor ses som en mulighet til å lære av de ansatte og lytte til deres ønsker og behov. Kun da kan NTNU oppfylle visjonene sine uten å ødelegge forholdet til sin viktigste ressurs.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Powered by Labrador CMS