En farlig (lønns)utvikling

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Derfor er det ikke rart at mange har vært litt skuffet over årets lønnsoppgjør, som på tross av at Staten hostet opp noen magre midler, ble svært marginalt.

Man kan selvsagt argumentere for at dette er en spesiell situasjon hvor alle må stramme inn livreima. Dette gjelder som kjent likevel ikke alle. Det har ikke blitt innført noen utbytteforbud for virksomheter som har fått statlige milliardpakker, og enkelte har tatt ut utbytter i mangemillionersklassen.

Men la oss ikke se oss blinde på 2020. Årets oppgjør kommer jo på toppen av en utvikling over lang tid, hvor mange ansatte har opplevd en reallønnsnedgang. For å ta noen eksempler: Fra 2015 til 2020 har økningen i lønnsramma for de som følger den overlegent største hovedtariffavtalen (den mellom LO, Unio, YS og Staten) vært følgende:

• Lønnstrinn 40: fra 370 200 til 387 900 - 4,8 %
• Lønnstrinn 50: fra 430 200 til 451 700 - 5,0 %
• Lønnstrinn 60: fra 509 800 til 535 200 - 4,7 %
• Lønnstrinn 70: fra 614 400 til 643 000 – 4,6 %

Samtidig har konsumprisindeksen i samme periode økt med hele 13,1% (mai 15-september 20). Det betyr at en ansatt som verken har hatt ansiennitetsopprykk eller fått noe i lokale forhandlinger i disse årene, vil ha en reallønnsnedgang på ca. 8 prosent.

Bare for å ikke gå ned i kjøpekraft i disse årene, ville en ansatt som sto i lønnstrinn 40 i 2015, måtte minst kommet seg opp til lønnstrinn 46 i 2020. For ltr 50 er det tilsvarende ltr 55, for ltr 60 er det ltr 66 og for 70 er det 75..

Det vil si at man er avhengig av å gå opp ett lønnstrinn i tillegg til endringene på lønnstabellen hvert eneste år bare for å holde tritt med prisveksten.

Enhver med kjennskap til forhandlingsresultater og lønnssystemet i staten vil måtte erkjenne at det er en stor mengde av ansatte - våre medlemmer - som ikke vil ha hatt mulighet til en slik lønnsutvikling, og at dermed også mange av våre ansatte har hatt en reallønnsnedgang over tid under lønnspolitikken til den sittende regjeringen.

For NTL NTNU skjerpes dette gjennom at vi har de fleste medlemmene våre i storbyer, hvor boligprisveksten er enda større enn veksten i KPI (i Trondheim har den vært ca. 15 % i samme periode). Det gjør at mange av våre medlemmer ikke har realistiske mulighet til å bosette seg i gang- eller sykkelavstand til campus. Blant disse finner vi medlemmer som har strukket seg svært langt for å ivareta oss alle i koronasituasjonen. Renholdere utsetter seg for smittefare på kollektivtrafikken til campus for å gjøre smittevasken for å holde oss andre friske. I lønnsoppgjøret i år blir de avspist med småpenger som vil gi reallønnsnedgang for veldig mange av dem.

Men også svært mange av oss andre, i alle stillingskategorier, vil også ha opplevd reallønnsnedgang i de siste fem årene.

Vi i NTL mener at alle skal ha en lønnsutvikling over tid, og den bør ikke være negativ. Det er også en viktig årsak til at vi hvert eneste år i de sentrale lønnsforhandlingene kjemper for å få mest mulig i sentrale tillegg, som kommer alle til gode, og minst mulig i lokale forhandlinger som ofte skaper flere skjevheter enn de retter opp.

Om dagens utvikling fortsetter, vil vi over tid ikke evne å tiltrekke oss de folkene vi trenger for at universitetet fortsatt skal være i front når det gjelder kvalitet - både vitenskapelig, administrativt og teknisk. Det setter hele samfunnsoppdraget vårt i fare.

Innlegget sto først på trykk i Universitetsavisa.