debatt:

Hvem skal ha definisjonsmakt over professorens kompetanseområde?

Vi bør ha tillit til offentlig debatt, og vi bør ha tillit til at ledelsen ikke blander seg inn i ansattes ytringsfrihet, mener Espen Leirset.

Så lenge man holder seg innenfor den lovmessige ytringsfrihet, kan det ikke være andre enn professoren selv som i en uredigert offentlighet (sosiale medier) beslutter hvordan vedkommende skal titulere seg, skriver Espen Leirset (t.v.). Foto: Siri Øverland Eriksen
Så lenge man holder seg innenfor den lovmessige ytringsfrihet, kan det ikke være andre enn professoren selv som i en uredigert offentlighet (sosiale medier) beslutter hvordan vedkommende skal titulere seg, skriver Espen Leirset (t.v.). Foto: Siri Øverland Eriksen
Publisert Oppdatert

Postdoktor Tone Sommerfelt vil ha debatt om praktiseringen av ytringsfrihet for akademikere, og har i et brev bedt NTNU klargjøre sitt verdigrunnlag rundt ytringsfrihet. Dette inkluderer å avklare hva en vitenskapelig ansatt kan si som fagansatt ved universitetet. Her er det nødvendig med noen prinsipielle avklaringer.

Sommerfelt vil at debatten skal løftes til øverste nivå. Det øverste nivået er det norske Stortinget, som vedtar landets lover. Dette betyr at NTNUs verdigrunnlag må operere innenfor lovens rammer, og lovens rammer er ganske klar: Ytringsfriheten er meget vid, og særskilt vid for akademisk ansatte. Dette skyldes at akademisk ansatte skal være mer lojal til sitt fag og søken etter sannhet, enn til sin arbeidsgivers omdømme.

Dersom professoren framsnakker homeopati eller astrologi i kreftbehandling, får man tåle dette – og ha tillit til at fagfeller og den kollektive fornuft tar til motmæle.

Espen Leirset

Altså må det være den enkelte forsker som selv bestemmer hva, hvordan og når man uttaler seg – så lenge man er innenfor lovens rammer. Her har ledelsen ingen mulighet til å gripe inn, og det er viktig at et verdigrunnlag ved NTNU eller andre universiteter ikke utfordrer lovens rammer. Dette kan lett skje, for i moderne ledelsesteori med fokus på en offentlig virksomhets omdømme og strategi, er det en hang til å begrense ansattes ytringsfrihet gjennom verdimessige formuleringer.

Rektor Anne Borgs tittel i sitt innlegg i debatten er «Signerer du med akademisk tittel bør du ha kompetanse på det du uttaler deg om». En slik formulering er lett å stille seg bak. Men det er likevel problematisk dersom dette skulle bli en verdiformulering som ledelsen kan sanksjonere ved. For hvem skal ha definisjonsmakt over professorens kompetanseområde? La meg demonstrere det ved å følge Anne Borgs eget hypotetiske eksempel, om vannkraftprofessoren som uttaler seg om kreftforskning. Vedkommende vil «ikke ha mer legitimitet på dette fagfeltet enn folk flest. Da vil det være lite hensiktsmessig å titulere seg som professor» skriver Borg. Men hva hvis professoren selv er uenig, og velger å titulere seg som professor - skal da ledelsen ha mulighet til å gripe inn?

Det er her jeg vil svare et klart nei. Så lenge man holder seg innen den lovmessige ytringsfrihet, kan det ikke være andre enn professoren selv som i en uredigert offentlighet (sosiale medier) beslutter hvordan vedkommende skal titulere seg. I en redigert offentlighet, må det være en sak mellom kilde og redaktør.

Dersom professoren framsnakker homeopati eller astrologi i kreftbehandling, får man tåle dette – og ha tillit til at fagfeller og den kollektive fornuft tar til motmæle. Her kan ikke rektor ha noen rolle, annet enn som fagperson, på lik linje med andre. Det er altså en sak rektor kan engasjere seg i gjennom offentlig debatt, som fagperson og gjennom saklig kritikk - ikke gjennom personalsamtaler, med henvisning til brudd på ulne verdiformuleringer.

Selv om man forakter et standpunkt, bør man inntil døden forsvare retten til å hevde det, er et utsagn som knyttes til Voltaire. Ytringsfriheten eksisterer altså ikke bare for ytringer som er logisk eller moralsk gyldige. Ytringsfriheten eksisterer fordi den er en forutsetning for å tenke.

Og nettopp derfor må vi ha tillit til at ledelsen ikke griper inn overfor fagansatte i ytringsspørsmål. Og derfor må vi ha tillit til den offentlige debatt, og til den offentlige fornuft.