Debatt

Hvem sikrer kvaliteten på forhastet korona-forskning?

Det gjenstår å se hvor solid kunnskapen som er etablert i all hast under pandemien, vil stå seg i ettertid, skriver professor Trine B. Haugen.

Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Pandemi forårsaket av et ukjent og truende virus fører til et akutt behov for kunnskap. Tidlig i korona-perioden utlyste finansieringsaktører, som Norges forskningsråd, midler til koronarelatert forskning, og saksbehandlingstiden for søknader var kort. Dette er naturlig nok også tilfellet ved etisk vurdering av prosjektene i de regionale etiske komitéene. Også fagfellevurderingen synes å skje svært raskt. Mediene følger opp med hyppig formidling av forskningsresultater, både fra publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter og upubliserte funn formidlet direkte av forskerne eller via ‘preprints’ i åpne arkiver. Hastigheten på prosjektutvikling, søknadsinnvilgelse, vurderingen av etikk og arbeidets vitenskapelige kvalitet kan bidra til raskt å slå ned pandemien og redusere sykelighet og død, men kan også true kvaliteten på både resultater og formidling. En alvorlig konsekvens kan være desinformasjon og dårlige råd til helsemyndigheter og befolkningen.

Foruten vaksine-, test- og medikamentutvikling er smittespredning og smitteforebygging omfattet av stor interesse, ikke minst fordi befolkningen selv har et visst ansvar i å forhindre smitte og trenger gode råd. Disse skal i størst mulig grad være kunnskapsbaserte, dvs bygge på god forskning.

I siste nummer av Tidsskrift for Den norske legeforening gjør to forskere noen interessante betraktninger over ‘gullstandarden’ i medisinsk forskning – randomiserte studier – og diskuterer om dette designet er egnet under en pandemi. De viser også til innlegg i Science og BMJ som omhandler ‘problematiske’ sider ved covid-19-forskning, bla at allerede eksisterende problemer innen forskning, som dårlig hypotese, design, utførelse og rapportering, øker for covid-19-forskningen.

Ikke minst for mediene blir dette et kronglete landskap å forholde seg til. Eksperter inviteres til å omtale andres eller egen forskning og får ofte fritt spillerom til å trekke konklusjoner. Et eksempel på dette er en norsk studie, ennå ikke publisert, om smittefaren ved å trene på treningssentre. Riktignok har det kommet kritikk av både medier og studien, men det er etter at forskningen er blitt stort slått opp av medier både nasjonalt og internasjonalt. Hovedbudskapet som bla. stod på førstesiden i Aftenposten, var at det er trygt å trene ved treningssentre, og at resultatet kunne generaliseres fordi studiedesignet var bygget på randomisering, altså ‘gullstandarden’. Det er problematisk å konkludere på denne måten fordi det ikke var påvist smitte blant de som trente på sentrene og dermed en svært liten smitterisiko. Dette er en studie som er støttet av Forskningsrådet og godkjent av regional etisk komité.

Selv om mediene burde være mer kritiske i formidlingen av forskningen, er det fortsatt det vitenskapelige felleskapet som har hovedansvaret, inkludert forskerne selv. Det gjenstår å se hvor solid kunnskapen som er etablert i all hast under pandemien, vil stå seg i ettertid.