Hvem definerer kvalitet?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Fungerende Nokut-direktør Øystein Lund insisterer fortsatt på at det som trengs for å gå en delvis digital høst i møte, er «hensiktsmessige planer». Og han mener institusjonene nå er godt skodd for å tilby undervisning som er tilpasset den situasjonen vi er i.

Vi håper jo det vil vise seg å stemme, men ett av poengene våre var altså at hensiktsmessige planer er vel og bra, men de er til begrenset hjelp når vi skal utvikle en pedagogisk form for digital undervisning. Eller sagt på en annen måte, de er kanskje nødvendige, men langt fra tilstrekkelige forutsetninger for å få ting til å fungere.

Debatt

Nokut retter ikke pekefingeren på sektoren – vi heier på dere!

Når Lund skriver at Nokut ikke er opptatte av tellekanter, er dette svært oppsiktsvekkende. Det er tross alt slike som reduserer hele spørsmålet om kvalitet til bestemte, men ikke alltid like treffsikre, indikatorer.

En av oss skal i høst ha et emne hvor alle forelesninger blir digitale, mens det blir muligheter for fysiske samlinger i forbindelse med øvinger, som organiseres av læringsassistenter. Såvidt vi forsto av Lunds forrige innlegg, mener han at 2x45 minutters forelesning digitalt neppe er hensiktsmessig. Dette er vi enige i. Spørsmålet er hva vi skal gjøre i stedet.

For eksempel kan det være aktuelt å forhåndsinnspille forelesninger (på for eksempel 20-30 minutter) og gjøre alt tilgjengelig fra semesterstart, og i stedet bruke de oppsatte undervisningstimene til å prøve å skape digital dialog om pensumstoffet. Det er naturligvis høyst usikkert hvor godt dette vil fungere, men det hjelper uansett ikke med «hensiktsmessige planer», utover dem vi lager selv.

Det er vi som faglærere som må gjøre denne jobben, og dersom vi skal gjøre noe annet enn å ha ordinære forelesninger i digital form, krever det langt mer av oss enn i et ordinært semester. I tillegg antydet flere institusjoner i vår at det kunne bli aktuelt å ha undervisning på sen ettermiddag eller kveld for å gi flest mulig studenter et tilbud om ordinær undervisning.Ved behov, og såfremt det er praktisk mulig, ville vi stilt opp på dette, men det kan ikke kalles noe annet enn dugnad.

Det er ganske nedslående at vår kritikk avfeies som følelser, men det illustrerer muligens mangelen på kjennskap til hverdagen i sektoren. For Nokut er virkeligheten den som lar seg avdekke ved hjelp av forhåndsdefinerte indikatorer. Men disse treffer ofte ikke variasjonen i sektoren godt nok. Som vi påpekte, er rapportene Lund baserer sitt generelle utspill om å «forvente mer fra sektoren» på, ulike og sammensatte. Samlet sett gir de et bilde av studenter som savner den fysiske undervisningen. Så lenge mulighetene for dette er begrenset, vil også studentenes vurderinger reflektere dette. Det viser kanskje mer enn noe annet begrensningene i hvordan Nokut operasjonaliserer undervisningskvalitet.

I stedet for å insistere på at de samme standardene skal ligge til grunn for kvalitetsvurdering også under korona-krisen, kunne Nokut signalisert til sektoren at unntakstilstanden gjør det vanskelig å sammenligne tallene for kvalitet før, under og etter korona-tiltakene. Studentenes tilbakemelding kan jo reflektere at de ikke har søkt seg til nettstudier, og tilbakemeldingene må forstås i lys av dette.

Lund baserer seg rimeligvis på Nokuts offisielle mandat. Det er forståelig. Men det er mange måter å forstå og vurdere kvalitet på. Som sosiologer er vi opptatt av å vurdere konsekvensene av styringssystemer, like mye som av systemenes interne logikk. Et hovedpoeng i vårt utspill var at Nokut også bør ha et ansvar for konsekvensene av sitt monopol på kvalitetsvurderinger.

Ethvert kvalitetssikringssystem skaper utilsiktede incentiver, fordi institusjonene tilpasser seg det de måles på. Smeplass’ avhandling tar blant annet opp hvordan overtolkning av frafallstall bidrar til problemkonstruksjoner som tar for lite høyde for hvilke egenskaper lærerstudenter bør ha for å bli gode yrkesutøvere. Vi kan anta at det er liknende utfordringer med andre utdanninger som styres etter tilsvarende kriterier.

Lund overvurderer Nokuts bidrag til å heve kvaliteten i sektoren. Videre underkommuniserer han makten Nokut har når det gjelder å sette agendaen for diskusjoner om kvalitet. Når Nokut definerer krav til sektoren og kontrollerer måloppnåelse, er det vesentlig å reflektere over begrensningene ved de verktøyene som anvendes. Siden Nokut i liten grad gjør dette selv, prøver vi etter beste evne å bidra til slik refleksjon.