Hva vil vi med utveksling?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Mange interessante tanker om utveksling har kommet frem i Khrono de senere dagene, fra både kunnskapsministeren og studenter, samt i den nylige Stortingsmeldingen om utveksling. Samtidig ser vi at forskjellige krefter trekker i forskjellige retninger: Studentene vil til Australia og USA, mens departement og universiteter ønsker mer kontakt med Europa; det skal legges til rette for kortere mobilitetsperioder, men man skal bli god i språk og kultur; flest mulig studenter skal reise ut, men da mister studieprogrammene finansiering; nordmenn skal bli verdensvante, men vi skal skåne klimaet.

Om vi skal oppnå i alle fall noen av disse målene på en grei måte, bør vi ta utgangspunkt i det grunnleggende spørsmålet: Hva er våre (felles) mål med utveksling? Hva er det vi prøver å oppnå, til nytte for hvem? Her tilbyr jeg imidlertid bare nye spørsmål – jeg tenkte det kunne være en forfriskende avveksling fra alle de klare svarene vi får uten å egentlig vite spørsmålene.

studentmobilitet

Studentene fornøyd med at utveksling blir hovedregel

Om utveksling skal være noenlunde skånsomt mot klimaet, bør brorparten av mobilitetene gå til land rimelig nærme oss. Norge ligger riktignok slik til at de fleste studenter vil velge fly selv til Kontinentaleuropa – selv om bl.a. NTNU jobber med å innføre et stipend for klimavennlig reise – men en flytur til Roma slipper allikevel ut bare omtrent en tiendedel av ditto til Australia. Dersom vi, slik det legges opp til, skal sende ut over tre ganger så mange studenter i årene som kommer, og alle skal til andre kontinenter, kan utslippstallene bli riktig store. Som et malapropos er det kanskje på tide at universitetssektoren regner disse utslippene inn i sine karbonregnskap?

Dessuten er det òg slik at vi knapt får innreisende utvekslingsstudenter fra den engelskspråklige verden. Tvert imot kommer de aller fleste fra Tyskland og Frankrike (DBH, 2019), de samme landene vi prøver så hardt å sende studenter til. Dermed får vi også dårlig balanse i – og utnyttelse av – Erasmus-avtalene som foreligger.

Men det er nå en gang slik at det er nettopp Australia studentene ønsker å reise til. Dette er det etter min oppfatning fire hovedgrunner til: Godt utvalg i studier, gunstige semesterdatoer, fint vær, og man slipper å forholde seg til et tredjespråk. Dette er alle legitime grunner, og om vi ønsker oss studenter som velger det vi vil – altså Europa – må vi ta disse grunnene på alvor. Det er ofte vanskeligere å finne en god semesterplan på engelsk i Europa, og semesterdatoene skaper ofte krøll i studieplanen.

Studentene er heller ikke dumme: De ser at arbeidsmarkedet kun setter begrenset pris på språk- og kulturkjennskapen vi alle prøver å snakke opp, og jeg kan telle på én hånd de studentene jeg vet om herfra som har benyttet seg av Lånekassens språkstipend. Hvorfor bale med dativer, passé simple og uaspirerte konsonanter når man kan slippe? Om man legger samme innsats i faglig fordypelse i det man egentlig studerer – si på et helt middels universitet i Australia – får man trolig gode resultater, og de får man igjen for i kroner og øre. Dermed fremstår det på et vis rasjonelt å betale dyrt for et semester her, i stedet for å få Erasmus-stipend for å reise til Europa.

Man skal heller ikke kimse av at studentene blir bedre i engelsk – det virker som man i Meld. St. 7 (2020-2021) går ut ifra at den språklæringen som er av verdi, er tredjespråk, noe som kanskje speiler nordmenns generelt (for?) høye selvtillit rundt egne ferdigheter i engelsk.

Hva er så et utvekslingsopphold? Da Erasmus av Rotterdam dro til paris i 1495, ble han der i fire år; i våre dager regnes et opphold som utveksling om det varer i minst tre måneder. Regjeringen ønsker nå å «innføre uttelling for opphold på mellom én og tre måneder i finansieringssystemet». Det sier seg selv at noe går tapt på veien. Man blir ikke godt kjent med språk og kultur på én måned, og knapt nok på tre. En forkortelse av oppholdene er dermed en dreining der innholdet i emnene man tar utenlands, vektlegges relativt høyere enn språk- og kulturkompetansen sammenliknet med lengre utvekslingsopphold.

Selv vil jeg hevde at språk- og kulturkompetanse òg kan være kjernekompetanse (altså av direkte relevans for f.eks. ingeniørfaget), men utbyttet av disse kunnskapene nevnes i Stortingsmeldingen kun under den lite oppmuntrende overskriften «3.1.3 Personlig utvikling, dannelse og generelle ferdigheter». At mer langvarige opphold gjør det mer sannsynlig at man blir god i språk og kultur er innlysende. Et tema som så vidt jeg kan se ikke er blitt diskutert i særlig grad, er at det å tilpasse seg en annen akademisk tradisjon enn den man er vant med hjemme, også krever tid.

Brexit

Forskningsavtale kan bli offer for brexit-sammenbrudd

Men på den annen side – det finnes alltid en annen side – er det gode grunner til å legge til rette for korte opphold òg. Disse er enklere å gjennomføre for studenter som har barn, eier egen bolig i Norge, pleier syke familiemedlemmer, osv., og kan også være greiere å gjennomføre økonomisk. Det er åpenbart gunstig at utveksling blir tilgjengeliggjort for flere, og mitt mål her er ikke å fremstille kortere utveksling som noe annenrangs. Men det er noe annet.

Vi må dessuten være forsiktige med å skyve disse studentgruppene fremfor oss når vi innfører de kortere studentoppholdene: Er det ikke også slik at vi ønsker denne omreguleringen nettopp for å kunne nå våre ambisjoner om 20%, 40% eller 50% utvekslingsandel? Å redusere varigheten på oppholdene er den desidert enkleste måten å få flere til å reise ut, og vi kan klappe oss på skuldrene når det lykkes.

Samtidig utgjør korte utvekslingsopphold en merbelastning på klimaet, i den forstand at enda flere reiser ut og vi får mindre utveksling (i varighet) per kilo CO2. Universitetene når således sine måltall for utveksling (selv om vi ikke spør oss hva det er vi egentlig måler, eller spør oss om tallene betyr det samme som før) på bekostning av klimaet, gjennom utslipp som ikke måles i universitetenes klimaregnskap uansett.

Det fine med essaysjangeren er at man, i motsetning til de stakkars kronikørene, slipper å komme med løsninger på problemene man klager over. Men det er kanskje på plass å mumle noe i skjegget om problemenes natur. For meg virker det som alle problemene kommer av at man ikke vet helt hva vi prøver å få til. Man har dermed kollektivt valgt enkleste rute, og tenkt at ettersom utveksling er bra, ønsker vi mye av det, og om vi ønsker mye utveksling, må vi gjøre utveksling mest mulig enkelt, strømlinjeformet og smidig. All inclusive.

Debatt ● Gro Anita Fonnes Flaten

På utveksling i Europa er det mulig å droppe hele flyreisen

Dette er nok et utslag av at ting skal være effektivt, selv om vi ikke vet helt hva effekten egentlig er. Studentene merker at vi ved universitetene er opptatt av slikt, og etteraper dette. Gudene forby at man blir forsinket i studieløpet, eller finner på noe tull man aldri kan skrive opp på CV-en, eller bruker fire uker på å sykle til utvekslingsdestinasjonen mens man tyner Mastercardet til det ytterste, for så å spise nudler i en måned mens man venter på storstipendet. Slik sett har jeg dyp sympati for studenter som stryker i de mest banale innføringsemner i Australia – å ligge på stranda er òg en investering, om du vil.

Med fare for å henfalle til nostalgisk ralling, er jeg glad min egen utveksling til Østerrike ikke varte én måned. Etter et semester konkluderte jeg med at jeg ikke ville reise tilbake, og etter avsluttede studier fikk jeg jobb i Wien (jeg kunne jo plutselig tysk!), som igjen førte meg til UiO, og så til NTNU. Med tida fikk jeg betalt ned kredittkortgjelda også. Veien ble, på høyst tilfeldig vis, til mens jeg gikk, og dét endte opp med å være den beste løsninga. Heldigvis blir det fortsatt mulig å gjøre det slik – for den som liker sånt.