Debatt Gro Anita Fonnes Flaten

Miljøbevisst studentmobilitet er kortreist heller enn langvarig

Det politiske målet er at på sikt skal halvparten av norske studenter ha et studie- eller praksisopphold i utlandet. Av hensyn til både klima og faglig samarbeid ellers, bør mange ta oppholdet i Europa, mener kronikkforfatteren.

En fordel med å ha utveksling eller praksisopphold i Europa, er at man slipper å fly, mener Gro Anita Fonnes Flaten. Toget er et godt alternativ, her fra Köln i Tyskand.
En fordel med å ha utveksling eller praksisopphold i Europa, er at man slipper å fly, mener Gro Anita Fonnes Flaten. Toget er et godt alternativ, her fra Köln i Tyskand.
Publisert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Et av de gode forslagene i stortingsmeldingen om studentmobilitet som ble lagt fram sist fredag, er å gi institusjonene økonomisk uttelling for utenlandsopphold mellom én og tre måneder. Det vil gi flere studenter muligheten til å ta et studie- eller praksisopphold utenlands.

Et utenlandsopphold som del av utdanningen kan oppleves like berikende for en student, enten det varer under eller over tre måneder – det viser Studiebarometeret 2017. Det å ha et par måneders arbeidspraksis i et annet land kan for eksempel gi like mye faglig, språklig og kulturelt utbytte, som et semester på en utenlandsk campus.

Regjeringen og Stortinget ønsker mer arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. En måte å gjøre det på, er å få flere studenter ut i praksis, også i utlandet. Det taler for å gi institusjonene økonomisk uttelling også for utenlandsopphold fra én til tre måneder, slik det er foreslått i meldingen.

Å organisere praksis i utlandet er minst like ressurskrevende som å organisere tradisjonell semesterutveksling. Slik finansieringssystemet er i dag, «straffes» de institusjonene som bruker ressurser på tilrettelegging for praksis i utlandet på mindre enn tre måneder. Institusjonene får ikke økonomisk uttelling, og mobilitet under tre måneder regnes ikke med i oversikter for hvor internasjonalt orientert universiteter og høyskoler er.

For en del studenter er det uaktuelt å reise utenlands i et helt semester. Det kan skyldes familieforhold, helsetilstand, økonomi eller annet. Å gi institusjonene bedre rammer for å organisere opphold på mellom én og tre måneder, vil bidra til at flere studenter får muligheten til den berikelsen som et studie- eller praksisopphold utenlands betyr for de fleste. Selv om semesteropphold fortsatt skal være hovedmodellen, er ikke dette et reelt alternativ for alle – da velger de å heller bli hjemme.

Innenfor arbeidslivsrettede studier med mye praksis underveis, som for eksempel lærer- og sykepleierutdanninger, er opphold på et par måneder mer realistisk å få til. Det skal passe med både studieprogrammer, rammeplaner og etablerte praksisordninger her hjemme. Lærestedene skal fortsatt jobbe for semestermobilitet, men nå kan de i tillegg tilrettelegge bedre for opphold mellom én og tre måneder – ikke minst praksisopphold.

På utveksling i Europa er det også mulig å droppe hele flyreisen og heller reise kollektivt; da blir miljøavtrykket ubetydelig.

Gro Anita Fonnes Flaten

Viserektor Annelin Eriksen og studentleder Sandra Krumsvik ved Universitet i Bergen skrev denne uken i Khrono at klimautfordringene blir større med flere og kortere reiser, dersom man korter ned på kravet om lengden på oppholdet. Det er bra at miljøaspektet ved studentmobilitet blir satt på agendaen. Klimaavtrykket handler både om antall reiser, hvor langt man reiser og på hvilken måte. Men ikke om lengden på oppholdet.

Det mest populære landet blant norske utvekslingsstudenter er Australia. Å fly til Sydney gir et CO2-utslipp tilsvarende rundt 13 flyreiser til Paris, 18 flyreiser til Amsterdam eller Manchester, og 20 flyreiser til Hamburg.

Dette er en grunn for å tilrettelegge bedre for og oppfordre studentene til å velge utveksling og praksis i europeiske land. Mye av norske læresteders internasjonale forskningssamarbeid er dessuten i Europa, noe som kan bidra til å gjøre utenlandsopphold mer faglig relevant for studentene.

På sikt skal halvparten av norske studenter ha et studie- eller praksisopphold i utlandet, er det politiske målet. Det betyr mange flere enn dagens rundt 20 prosent (de som tar en hel grad medregnet). Av hensyn til både klima og faglig samarbeid ellers, bør mange ta et studie- eller praksisopphold i Europa. Mobiliteten mot resten av verden bør, slik regjeringen ønsker, styres mest mulig mot Norges prioriterte samarbeidsland.

På utveksling i Europa er det også mulig å droppe hele flyreisen og heller reise kollektivt; da blir miljøavtrykket ubetydelig. HVL gir ekstra miljøstipend til studenter som velger å reise med buss eller tog på Erasmus-utveksling, for å stimulere til mer miljøvennlig studentmobilitet.

Dannelse, meta-læring og språklig og kulturelt utbyttet blir neppe mindre i europeiske land enn «down under». Heller tvert imot.

Utveksling eller praksis mellom én og tre måneder i et annet land kan gi stort faglig og personlig utbytte. Regjeringens forslag om å gi institusjonene uttelling for slik utveksling vil bidra til mer internasjonal studie- og praksismobilitet. Slike faglige dannelsesreiser er bra for både studentene og landet, og gjør norsk utdanning bedre og åpnere mot arbeidslivet og verden rundt oss. Dersom mange velger å dra til europeiske land, vil det begrense klimaavtrykket ved studentmobiliteten.

Powered by Labrador CMS