Hva med distrikt-studentene?

Ved Universitetet i Oslo opprettes nå 336 studieplasser og 110 stipendiatstillinger på oppfordring fra regjeringen. Samtidig venter store deler av distrikts-Norge på gode studietilbud for sine mange potensielle søkere.

Gjennom de siste årenes strukturendringer i UH-sektoren er viktige studietilbud i mindre byer og tettsteder over hele Norge truet. Dette går ut over de som ikke kan flytte til en storby for å studere. Dette er mennesker som for eksempel har omsorg for barn og familie eller som allerede er i arbeid helt eller delvis. Mest av alt rammer dette distriktskvinnene. I kjølvannet av Covid-19 vil også mange flere enn først antatt bli rammet. Derfor er Nordland, nå underlagt Nord universitet, den eneste regionen som ser nedgang i førstegangssøkere i en tid der søkertallene nasjonalt har eksplodert.

Da er det viktig at noen poengterer at dette ikke handler om en befolkning som ikke vil studere, men som ikke kan studere lenger på grunn av nedleggelser av vitale studiesteder og viktige institusjoner.

I krisetider er utdanning nødløsningen mange tyr til, men for Helgeland finnes ikke denne muligheten lenger. Det ser vi tydelig på årets drastiske nedgang i søkertall. Nord Universitets reduksjon langs Helgelandskysten har tydeligvis resultert i dalende søkertall for Nord. Atter en gang ser vi at det er Helgelandsregionen som må bære konsekvensene.

Styret i Nord universitet har lagt ned samtlige lokale studietilbud på Ytre Helgeland, og redusert tilbudet i innlandet (Mo i Rana). Dette resulterer i at en av Norges mest verdiskapende regioner kveles sakte, men sikkert. Alt dette trass i lokal motstand av historiske proporsjoner, et enstemmig Fylkesting med en samlet Stortingsopposisjon i ryggen.

Nedgangen i år rammer spesielt sykepleiestudiene. Der vi før hadde tilbud både i Sandnessjøen og Mo i Rana, har vi nå kun Mo i Rana. I 2019 hadde Mo i Rana 151 førstegangssøkere til sykepleien og rektor ved Nord universitet, Hanne Solheim Hansen påstod at søkningen til Mo kompenserte for nedleggingen av sykepleierutdanningen i Sandnessjøen. I år søkte kun 87, dårlig ble straks mye verre. Dette er kritiske tall i en tid der behovet for helsefagarbeidere er om mulig enda mer skrikende enn før Covid-19.

Ved lærerutdanningen ser vi nå en krise på landsbasis. Det viser seg likevel å være større nedgang i antall søkere ved Nord universitet enn i resten av Norge. Dette er kanskje ikke så rart hvis man tar i betraktning at Nord i fjor la ned den beste og mest populære lærerutdanninga i hele Norge. Nedlegging av lærerutdanningen på Nesna og flytting til Mo gav ikke flere søkere. Lærerutdanninga på Nesna hadde høyere søkertall i 2019 enn Bodø selv.

I tillegg til dette blir det for første gang på 30 år ikke lyst ut barnehagelærerutdanning på Helgeland i år.

Gjennom Nords nedlegginger som en del av strukturendringene i UH-sektoren har man forsterket en negativ utvikling i distriktet, her med Helgeland som eksempel.

Covid-19 har ikke gjort behovet for studietilbud mindre i distriktet, selv om det kan virke som om regjeringen tror det. Vi har samme behov som resten av Norge, men likevel opplever distrikts-Norge bare flere kutt. Hva med å la Helgeland få noen av disse studieplassene slik at vi kan få regionens studietilbud opp på bena igjen?

La Helgeland og Campus Nesna få tilbake sine 130 millioner, for å styrke utdanning i regionen nå i krisetid! For i distriktet betyr ikke Coronatid studietid slik det ser ut nå, det har Nord universitet sørget for. Her må noe gjøres, og hvilken tid er vel bedre enn akkurat nå til å begynne å ta Helgelands behov på alvor igjen?