Den lokale høgskolens samfunnsbidrag - glemt mellom fusjonsiver og eksellensbesettelse?

Tirsdag arrangerte Nesna kommune og Folkeaksjonen for høyere utdanning på Helgeland utdannings politiske konferanse. professor Aksel Tjora var blant innlederne, og her er hans innlegg.

Jeg vil i dette innlegget ganske enkelt stille spørsmålet om den lokale høgskolens samfunnsbidrag har blitt glemt mellom en fusjonsiver og eksellensbesettelse, som preger universitets- og høgskolesektoren i stadig sterkere grad. Det er andre påfølgende innleggsholdere som vil ta opp den konkrete situasjonen for Nord og Nesna og jeg vil holde meg til noen mer generelle betraktninger og innspill.

Mitt utkikkspunkt er da fra stillingen som professor i sosiologi ved NTNU, hvor jeg har sittet i samme stilling i 21 år og sett en sektor i betydelig endring, særlig på styringsnivå, men hvor også en standhaftighet preger det daglige arbeidet med undervisning, forskning og formidling. Når det er sagt, er det ingen tvil om at en gradvis økning i forventninger til en mer byråkratisk form for faglig virksomhet sniker seg inn i det daglige arbeidet og nesten umerkelig tømmer stadig mer av tiden for viktig og kritisk akademisk praksis.

I tiden etter årtusenskiftet kan vi for eksempel spore så mange som 16 reformer i sektoren (Sørensen 2019). Det handler om en nyliberal styringsreform med mer økonomisk frihet men også mer kontroll av pengebruk og resultater, revisjonsreform med tilretteleggelse for målstyring og tellekanter, tilpasning til Bologna-avtalen med standardisering av studieforløpene, stimulering til økt gjennomstrømning av studenter, ekspansjon av doktorgradsutdanningen, stimulering til internasjonal «fremragenhet» (og hvor ordet eksellens nå har sneket seg inn i dagligdags universitets-new-speak), strukturendringer inklusive fusjoner, bedre undervisningskvalitet, endret stillingsstruktur, bedring av kjønnsbalansen blant vitenskapelig personale, publiseringsreform – Plan S, relevansreform gjennom sterkere kontakt med arbeidslivet, stimulering til innovasjon og kommersialisering, internasjonalisering, digitalisering, og åpen forskning.

Hver enkelt av disse endringene trenger ikke i seg selv skape problemer, men de dreier UH-sektorens virksomhet og rolle i samfunnet gradvis mot det jeg vil påstå er en mer industriell eller forretningsmessig agenda. Ikke minst gjelder dette hvordan den tradisjonelle kollegiale styringen (det såkalte «kollegiet») forvitrer i mer strategisk toppstyring. Som også påpekt av min professorkollega ved NTNU, Knut Sørensen:

«Reformene, slik de er formulert av det forsknings- og utdanningspolitiske systemet, overser stort sett den ganske høye graden av selvstyre og ansvarlighet blant de vitenskapelig ansatte som spiller en avgjørende rolle for den daglige virksomheten. I stedet er det [...] konstruert en styringsutopi der man later som om universitetene er hierarkiske organisasjoner der visjoner, innsikt og forståelse er konsentrert på toppen» (Sørensen 2019)

For dette seminaret er ikke minst strukturmeldingen sentral. Her holdes det fram et instrumentelt mål med sektoren med følgende formulering: «Forskning og høyere utdanning av høy kvalitet er avgjørende for å sikre fremtidens arbeidsplasser og for å fremme omstilling og verdiskaping i norsk økonomi». I dette lys er det da ifølge meldingen problematisk med «små, sårbare forskningsmiljøer og mange spredte, små utdanningstilbud med sviktende rekruttering» (Kunnskapsdepartementet 2015). Man savner også en større internasjonal deltakelse med dagens tilgang til ressurser. Det man framsetter som løsning er en strukturendring i UH-sektoren, hvor man skal «samle ressursene på færre, men sterkere institusjoner», institusjoner med tydelige profiler og samlet sett like stort mangfold som i dag (altså 2015).

Ikke minst legger man opp til en form for kvalitetsbasert sammenslåing av institusjoner, men da med et ganske snevert syn på kvalitet. Man nevner årsverk i førstestillinger, søkning, gjennomføring, studentenes tidsbruk, publisering, eksterne forskningsinntekter, størrelse på doktorgradsutdanningene, internasjonal orientering, samspill og samarbeid.

Interessant nok er dette helt andre kriterier enn det daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen trakk fram i sin tale ved Kontaktkonferansen for sektoren i Universitetets aula tirsdag 12. januar 2016, altså et knapt år etter at strukturmeldingen ble lagt fram. Her trekker han fram fem kvalitetskriterier:

1. høye ambisjoner og forventninger på studentenes vegne,
2. aktiviserende og varierte læringsformer,
3. å skape en kultur for kvalitet,
4. å integrere studentene bedre i det akademiske fellesskapet
5. å sikre bedre samspill med arbeidslivet

Jeg må innrømme at disse fem kriteriene er ganske gode fordi de retter blikket mot de prosessene som bør prege vårt akademiske virke. Kanskje kan vi snakke om to ulike kvalitetssyn, (det prospektive) grunnlaget for kvalitet, som knyttet til kollektive ambisjoner, aktivitet og samarbeid, nærhet både mellom studenter, ansatte, mellom disse gruppene, og samfunnet utenfor. Da blir også begrepet relevans sentralt, og jeg tenker ikke bare da på arbeidslivsrelevans, men også for samfunn og demokrati, det som vi ofte forbinder med dannelse.

Det andre synet, fremmet gjennom strukturmeldingen, kan vi oppfatte som en form for retrospektivt syn på kvalitet, hvor det handler mer om produkter og målbare resultater, men hvor selve innholdet blir underordnet. Altså slik at det blir viktigere med en poenggivende artikkel enn en artikkel som faktisk har noen faglige poenger.

Et underliggende spørsmål her er da om de små lærestedene kan skape gode studieløp og forskningsprosjekter som skårer godt på slike prospektive grunnlag for kvalitet selv om de neppe kan konkurrere på den hjernedøde tellingens arena, hvor poengløse publikasjonspoeng er viktigere enn kritisk arbeid tett på samfunnsutviklingen.

Men mye tyder på at vi framover kan komme til å se en motreaksjon på tellekantbesettelsen. Og i tragedien kan det kanskje hjelpe å se litt ironisk på dette, for eksempel med referanse til Pippi Langstrømpe.

Pippi Langstrømpe tar i boka Pippi Langstrømpe går til sjøs med seg Tommy og Annika til Kurrekurreduttøya, der Pippis far er «negerkonge» (i min utgave fra 1970) og de tre svenske barna leker med de lokale barna på øya. Når Pippi blir bedt av Momo, en av Kurrekurreduttbarna, om å fortelle om «hvite barn i de hvites land», nevner hun deres elsk for «pluttifikasjon» (multiplikasjon).

Pippi forteller: «Hvite barn blir helt fra sans og samling hvis ikke hvert barn hver dag får en stor forsyning pluttifikasjon. Hører en et hvitt barn gråte, så kan en være sikker på at skolehuset har brent ned, eller at det har brutt ut høstferie, eller at frøken har glemt å gi barna lekse i pluttifikasjon. Ja, for ikke å snakke om når det bryter ut sommerferie. Det blir det en gråt og en jammer, så en kunne ønske en var død, så en slapp å høre på det. Intet øye er tørt når skoledøren lukker seg for siste gang før sommerferien. Alle barna går i tog og synger sørgesanger, og de gråter så de riktig hikster når de tenker på at de ikke får pluttifikasjon på mange måneder» (s 80).

Tommy og Annika er selvsagt ikke helt enige i Pippis beskrivelse av denne pluttifikasjonslysten, som er en av mange passasjer i Astrid Lindgrens Pippiverden som formidler en kritikk av det etablerte borgerskapets prioriteringer. Dette gjenspeilet også Lindgrens store politiske engasjement.

Pippis (eller Lindgrens) skråblikk på skolen ved begrepet pluttifikasjon kan ha en interessant parallell i våre dagers telleiver innenfor universitetsverdenen, hvor publikasjonspoeng (eller la oss kalle det pluttifikasjonspoeng) gis den største betydning. Dagens fusjonsiver har tilsvarende en del likhetstrekk i den forstand at den foregår på et overfladisk strukturnivå, uten forankring i en akademisk praksis. Ymse utspill, strategiske manøvrer og lobbyvirksomhet minner mest om Tuppen-og-Lillemor-versene om hvem som har lyst til å leke med hvem – eller hvem som ikke vil leke med hvem. All denne fakultikkasjonen er det tydeligvis viktig å bruke tid og krefter på, og det er jo nettopp mulig fordi vi i ”produksjonen” holder oss sånn noenlunde i det faglige sporet uansett (selv om konsentrasjonen til stadighet utfordres) at dette blir mulig.

Med de store strukturendringer følger også stadig større trykk på ansatte heller enn valgte ledere og større ekstern styrerepresentasjon. Som det heter fra departementet:

• «Strukturreformen vil få en rekke konsekvenser for institusjonene. God gjennomføring krever god styring og ledelse. Regjeringen vil gå inn for at ekstern styreleder og ansatt rektor skal være hovedmodellen for styring og ledelse av institusjonene. Regjeringen vil også gå inn for at Kunnskapsdepartementet skal oppnevne alle de eksterne styremedlemmene ved alle institusjonene»

Da jeg onsdag i forrige uke forsøkte å få NTNU-styret med på å gi vår organisasjon mulighet til å kunne diskutere en mulig overgang til valgt rektor, ble jeg «feid av banen» som det stod i Universitetsavisa. Det skjedde ved en ufin overkjøring fra styreleders side og er dessverre et eksempel på et demokratisk tap i hele sektoren, hvor heller ikke de sentrale styrene greier å stå imot en meningsløs industrialisering av sektoren. Det eiendommelige synes å være hvordan universitetsstyrene kan bli fullstendig marinert i departementets politikk. På den måten har Kunnskapsdepartementet greid å forplante en fusjonsiver i sektorens ledere, slik at de ulike styrene kan stå for destruktive beslutninger mens departementet står på sidelinjen og toer sine hender. Mye kan tyde på at nettopp universitetsstyrene har fått for mye makt, all den tid de opererer så uavhengig av de institusjoner de er satt til å forvalte, så om departementet får på plass styringskåte nok rektorer og styreledere, kan ministeren sette seg tilbake i stolen og betrakte at deres destruktive strukturelle strategier bli virkeliggjort

Noe jeg har undret meg over er også hvordan studenter i styrene ofte stemmer med ledelsens ønsker. Etter at NTNU i 2015 vedtok fusjon med én stemmes overvekt (deriblant begge studentstemmene) anklaget jeg i offentlig sammenheng studentpolitikerne for å være «karrierebevisste broilere som sleiker ledelsen opp i ræva». Jeg er derfor glad for at studentene ved Nesna viser en helt annen holdning og mitt håp er at den aksjonen her kan forplante seg til alle studentene i Norge for å stå opp mot mange endringer som er i ferd med å ødelegge institusjonenes særegne kvaliteter. Studenter også andre steder må våkne opp og engasjere seg i mer i hvordan sektoren utvikler seg.

For vi er i ferd med å ødelegge noen av de viktigste drivkreftene i sektoren, den akademiske dugnaden, som fortsatt preger kjernen i akademisk arbeid og undervisning, men som er under press. Vi ser det for eksempel innen medisin, hvor det vokser fram en hærskare av ekspert-reviewere som får stykkvis betalt for sine artikkelvurderinger. Det er på en måte som når borettslagsdugnaden byttes ut med en profesjonell vaktmestertjeneste, som er bekvemmelig, men som bryter ned noe av det aktive lokale fellesskapet. Dette er bare ett av mange varsler om at det Gemeinschaft-pregede «kollegauniversitetet» er i ferd med å svinne hen under utviklingen av et Gesellschaft-preget «forretningsuniversitet», hvor beinhard konkurranse og økonomiske transaksjoner preger stadig flere relasjoner. I mange andre land har denne utviklingen kommet langt lenger, og en «akademisk kapitalisme», som pekt på av Knut Kjeldstadli, vokser fram og danner grunnlaget for en form for utdanningsindustri som lever av studenters studieavgifter og ansatte som må tjene inn sin egen lønn med eksterne midler for å beholde jobben.

Vi må til slutt stille spørsmålet om hvordan i all verden vi kunne havne her? Kanskje har vi universitetsansatte tatt vår privilegerte uavhengighet så for gitt at vi ikke har passet godt nok på å demonstrere hvor viktig denne er for faglig kvalitet i sektoren. Har vi glemt at uavhengighet er hele premisset for universitetet som institusjon? Og har vi glemt å reflektere åpent omkring universitetets samfunnsrolle utover potensiell anvendelse og innovasjon? Om det er slik at dette uavhengighetspremisset nå på ulike vis fortrenges både innenfra og utenfra, er det mange av oss som bør kjempe for en alternativ utvikling.

Det er med endringer ved Nord universitet at vi nå ser strukturendringenes sanne ansikt. Og om vi ikke tar kampen nå, vil vi se stadig flere nedleggelser av studietilbud som kanskje ikke kan konkurrere internasjonalt men som har betydelige samfunnsbidrag. At studenter ved Nesna og hele Helgelandssamfunnet reiser seg i protest er viktig nettopp fordi vi bare har sett begynnelse av strukturreformens mørkeste sider.

Om vi skal lykkes med å forsterke alle sektorens institusjoner må vi løfte fram andre kvalitetskriterier enn dem som strukturreformen legger til grunn. Mye tyder på at dette blir de små høgskolenes egen oppgave, hvor studenter og lokalsamfunn vil kunne spille en viktig rolle. Å løfte fram en samfunnsrolle, som både er lokal, regional, nasjonal (og i noen sammenhenger internasjonal) vil kunne dempe eksellensbesettelsen.

Mitt håp er at dette blir noe langt mer enn et distriktsopprør, men en bred protest mot en politikk i UH-sektoren som er destruktiv mot institusjonenes kvaliteter og muligheter i det lange løp. At studenter, ansatte og lokalsamfunn slår ring om «sin» utdanningsinstitusjon er et eksempel til etterfølgelse.

Referanser:

Kunnskapsdepartementet (2015) Konsentrasjon for kvalitet: Strukturreform i universitets- og høgskolesektoren. edited by Kunnskapsdepartementet. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Sørensen, K. H. (2019) '«Mas, mas, mas – over hele linjen». Om disiplineringen av universitetene til «samfunnsoppdraget» '. I Tjora, A. (red.) Universitetskamp (s. Oslo: Scandinavian University Press.