Hva må til for at utdanning og forskning lykkes med en KI-basert fremtid?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

I et debattinnlegg fra 30. juni argumenterer prorektor Pinar Heggernes og rektor Margrethe Hagen ved Universitetet i Bergen (UiB) for hva som er viktig og må til for at Norge og det norske forskningslandskapet lykkes i møte med den digitale og særlig kunstig intelligens (KI)-baserte fremtiden.

Det trekkes frem at tverrfaglig og tverr-institusjonelt samarbeid er uunnværlig for at digitaliseringen og KI-bruken utvikler seg i en god retning. Videre påpeker de at det er vesentlig at man utdanner nok kompetente IKT-eksperter på alle akademiske nivå (spesielt på master- og doktorgradsnivå) og at grunnleggende forskning innen IKT-fagene styrkes. Begge anser dette som «avgjørende for at Norge skal kunne lykkes med kunstig intelligens.».

Debatt ● Margareth Hagen og Pinar Heggernes

Studieløp og kompetanse i vår digitale tid

Jeg er ikke uenig med denne analysen, men jeg mener at den overser noen vesentlige aspekter.

Generative KI-modeller som ChatGPT eller Midjourney, som ble tilgjengelig for allmennheten i november 2022, tok oppmerksomheten til den globale offentligheten med storm. Den offentlige debatten er preget av å være delvis angst-drevet samtidig som den vitner om et sterkt økende politisk og kommersielt motivert fokus på kunstig intelligens. Det overrasker ikke, da lanseringen av KI- modeller som ChatGPT markerer et digitalhistorisk vendepunkt.

Mange mennesker er bekymret for teknologiens potensial for simulering og manipulasjon, andre føler at arbeidsplassen eller hele profesjonen er truet, siden KI er i stand til å automatisere kognitive arbeidsprosesser. Offentlige myndigheter, næringslivet og ikke minst utdannings- og forskningsinstitusjoner er bekymret for å miste toget til fremtiden dersom man sover under KI-utviklingen. Bekymringene og oppmerksomheten er absolutt på sin plass, da teknologiens inntog i samfunnet krever av alle å ta gjennomtenkte, langsiktige og helst kloke valg – på veldig kort tid.

Med tanke på UiBs forskningspolitiske strategi for kompetanse og studieløp i en digital tid kan en spørre seg om KI-toget kjører i riktig retning? Er det lurt å satse på kvantitative mål når det gjelder utdanning av IKT-eksperter («nok kompetente», «på alle nivå») fremfor å utdanne spesielt kvalifiserte hybride IKT-eksperter? Det vil si eksperter som kombinerer ulike kompetanser for å håndtere IT-systemer som er i økende grad komplekse, delvis autonome («black boxes») og som anvendes i og på komplekse sosiotekniske økosystemer?

Annerledes formulert: vil demokratiseringen av IKT-ekspertise og grunnleggende kunnskap føre til at vi til slutt får myndige digitale borgere og at vi får kompetente og ansvarlige IT-spesialister eller data scientists som utvikler, installerer og driver KI-systemer her til lands (særlig i sosiale kontekster) med omhu og ydmykhet? Fører det til at fremtidige IT-utviklere og IT-brukere er kvalifiserte til å ta høyde for fundamentale rettigheter, menneskenes kreative irrasjonalitet og Norges kulturelle særpreg?

Utover det, representerer denne proklamerte IKT-kompetansen egentlig kunnskap og ekspertise som (ikke) lett lar seg erstatte ved bruken av diverse generative KI modeller? Les her gjerne om erfaringene til Aftenpostens teknologijournalist Per Kristian Bjørkeng.

Det er ingen tvil om at teknologier som kunstig intelligens rører ved samfunnets fundamenter. Jeg mener derfor at den forskningspolitiske tilnærmingen ikke kan være så enkel og ensbetydende med mer IKT-kompetanse til folket og mer grunnforskning på IKT.

Fra et europeisk og ansvarlighets-fokusert forskningsperspektiv (stikkord responsible research and innovation) innebærer det nemlig også endringsprosesser for selve IKT-fagene, som da burde bli mer menneskesentrerte for å kunne forstå egne begrensninger i møte med kompleksiteten, irrasjonaliteten og ikke minst uforutsigbarheten som særlig sosiale systemer og prosesser byr på. Men dette er dessverre lettere sagt enn gjort.

For å lykkes med digitaliseringen må vi overvinne en konflikt som har preget det vestlige forskningslandskapet over lang tid også her i Norge. Den velkjente talen «The two cultures» av den engelske akademikeren C. P. Snow, fra 1959, setter fingeren på det. Snow identifiserer her to ulike akademiske kulturer, og mener at splittelsen mellom naturvitenskap (i dag de klassiske MINT-fagene) og humaniora er et sentralt hinder for at vitenskapen (i vestlig tradisjon) er i stand til å løse menneskenes største utfordringer.

Det ligger mye potensial i digitale teknologier for å løse store utfordringer og å revolusjonære flere fagfelt. Heggernes og Hagen påpeker riktignok at KI fører til en rekke «gode resultater», «vitenskapelige fremskritt» og muligheter for «nyskapning, effektivisering, ofte demokratisering og økt tilgang til tjenester», men det er det likevel på sin plass å spørre seg om vi mennesker til slutt bruker de samme teknologiene på en overveiende ansvarlig, fornuftig og ikke minst bærekraftig måte? Og om den styrende endimensjonale og reduksjonistiske troen på tall og teknologi ikke overskygger alternative løsninger og fremtidsutopier?

Jeg mener også at verken demokratisering og digitalisering skulle være et mål i seg selv. Som samfunnsviter og levende menneske i en fysisk verden er jeg klar over at det finnes en rekke områder i livet som jeg verken ønsker å effektivisere eller digitalisere. Dessuten må vi spørre oss hva menes med at «digitaliseringen bidrar til demokratisering»? Hva demokratiseres egentlig - og for hvem?

Bruken av ChatGPT demokratiserer kanskje tekst og innholdsproduksjon og tilbyr allmennheten usette muligheter for kreativ manipulering, men den styrker ikke nødvendigvis våre rettigheter som borgere eller tilliten til hverandre, som demokratier er så avhengig av.

Demokratisering gjennom teknologibruk er nemlig ikke det samme som demokrati som politisk idé og styringsmodell.

At vi lykkes med en ansvarlig og bærekraftig digitalisering krever derfor mer enn «tverrfaglig samarbeid», «grunnleggende forskning i IKT» eller «godt samarbeid mellom forskning, utdanning, næringsliv og offentlig sektor». Det kreves først og fremst at vi setter menneske og miljøe (i samspill med teknologien) i fokus. Det innebærer også at man våger forskningspolitisk nytenkning som rører på dypereliggende kulturelle konflikter i akademia, gjeldende institusjonelle og faglige rutiner, men også ulike perspektiv på hva som anses som kunnskap og hvem som får være med i prosessen av kunnskapsproduksjonen.