Debatt ● Espen Ytreberg
Hva kan vi gjøre med studentenes lesing og skriving?
Den «bekymrede professoren» Espen Ytreberg tror at høyere utdanning står overfor en stor utfordring.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Studentene mine har problemer med å lese og skrive de lange og de mer krevende tekstene. Det har vært utgangspunktet mitt for å engasjere meg i hva institusjonene i høyere utdanning bør gjøre med saken. Jeg har også engasjert meg i offentlig debatt, og blitt utnevnt til «Bekymret Professor» av desken i Morgenbladet. Det er riktig at jeg er noe bekymret og tror at høyere utdanning står overfor en stor utfordring. Samtidig er det verd å reflektere over hva som egentlig er bekymringsfullt, og hva som mer konkret kan gjøres.
For meg startet det med studentenes egenopplevelse. I evalueringer har det kommet fram at svært mange av mine studenter opplever lesning av universitetets tekster som tungt og kjedelig, de er lite motiverte og ser på lesningen som noe av et ork. Mange sier de sliter med stadig konsentrasjonssvikt og prokrastinering. Bare et lite mindretall oppgir at de leser kunnskapsbaserte saktekster utenom pensumet de blir gitt. Flertallet skriver ikke slike tekster for egen motor heller. Påfallende mange studenter har ikke bare problemer med å lese hele bøker om "tungt" stoff, men også for eksempel vitenskapelige artikler. De studerer på et sted der det meste handler om lesing og skriving, men mange oppgir altså at de er fremmede overfor den samme lesingen og skrivingen.
Dette er selvfølgelig ikke helt nye plager. En del av forskningen på utviklingen i unges lesevaner og de distraherende virkningene av en del digital teknologi støtter samtidig tanken om at utviklingen har gått feil vei. Utbredt fremmedfølelse og motivasjonssvikt er uansett utfordringer som bør tas alvorlig, om de nå har vært økende over tid eller ikke. Det dreier seg om hvor bra eller dårlig svært mange studenter kommer til å gjøre det i høyere utdanning, og dessuten hvor bra eller dårlig de har det hos oss underveis.
Generelt sagt er dette en omstilling fra at undervisningen ved universitetene kan nøye seg med å handle om faget til at den også må handle om hvordan studentene skal tilegne seg det. Undervisningen må ta for seg det som nå heter grunnferdigheter eller basisferdigheter, særlig det å kunne lese, skrive og snakke om de kompliserte, kunnskapsbaserte tekstene.
Mange undervisere vil være skeptiske til å bli dratt inn i dette. De ser seg selv som fagfolk, ikke som skrivekursholdere eller coacher innen lesevaner. Det mest radikale ville formodentlig være at hver underviser også ble en grunnferdighetsunderviser, ethvert emne både et fag- og ferdighetsemne. I noen tilfeller vil ikke terskelen være så høy mellom fag og grunnferdigheter, men undervisernes kompetanser og interesser kan fort vise seg å være for ulike til at alle vil være med og dra dette lasset.
Så langt har tilbudet til studentene ofte kommet i form av kortere, frivillige kurs og dager der spesialister underviser: "shut up and write"-sesjoner, egne lesekvelder, kurs i hvordan komme i gang med skriving eller hvordan gi medstudentrespons på tekst. I de senere årene har noen av institusjonene fått egne skrivesentere. UiOs senter er svært verdifullt for meg, som et sted å finne læringsressurser og sende de svakeste videre for oppfølging.
Alt dette er bidrag i riktig retning. Det spørs imidlertid om slike tillegg til det eksisterende på mindre skala virkelig monner, i en situasjon der mektige samfunnskrefter trekker studentene bort fra konsentrasjonen om det som er mest krevende. Digitale medier distraherer. Studentene jobber mer og mer på si, de må velge mellom stadig flere og mindre kurskomponenter. Mitt inntrykk er at de også i stigende grad blir passive og usikre i møte med prestasjonskrav og krympende sosiale sikkerhetsnett.
På Institutt for medier og kommunikasjon (UiO) har vi løst utfordringen ved å ha tre egne emner som prioriterer grunnferdigheter gjennom forløpet - ex.fac. i starten av bachelor, et emne i "medievitenskapelige profesjonsferdigheter" på slutten, og et innledningsemne på master. Da får vi mulighet til å følge opp studentene mens de tilegner seg lese- og skriveferdigheter gjennom oppgaveløsning og workshopbasert undervisning. Vi snakker med dem om hvordan de kan utvikle seg langsiktig som skrivere og lesere. Vi får også mulighet til å bygge et læringsforløp gjennom programmene, og dessuten til å samkjøre grunnferdighets-emnene med fagemner, for eksempel gjennom å gi samkjørte oppgaver og lese pensum på tvers.
Vi er i gang, men ikke i havn. Jobben er stor og vil ta tid. Vi vil trenge innsiktene til andre som satser på beslektet vis, til pedagoger og andre som forsker på lesing og skriving. Dessuten krever denne typen satsning ressurser, og dermed utfordrer den institusjonene. Workshoper og individuell veiledning er dyrere enn enetaler i auditorier. Men det er ikke tilfeldig at de ypperste lærestedene i land som Tyskland, Storbritannia og USA har mye undervisning individuelt og i små grupper.
Min erfaring er at studentene vil ha denne undervisningen i grunnferdigheter. Etter noe forklaring og praktisering ser de at slike ferdigheter er nyttige både for oppgaveskrivingen deres og i arbeidslivet etterpå. Selv leter jeg for tiden etter gode verktøy for å få dem til å forstå at dette ikke bare er et spørsmål om hvor de skal jobbe, men også om hvem de skal bli. Humanioras tradisjon forteller at innsatsen når vi leser og skriver er fundamental, siden disse aktivitetene gir mulighet til tenke over hva andre mennesker har å si oss, hvem vi selv er, og hvem vi kan utvikle oss til.
Det moderne humaniora minner oss også om den dype forbindelsen mellom makt og kunnskap. I overskuelig framtid vil begge deler fortsatt være konsentrert i samfunnets kunnskapsbaserte, lange og krevende tekster. Hvor skal framtidige generasjoner lære seg å virkelig beherske dem, om ikke hos oss?
