Humaniora forsvinner fra OsloMet
Universitet. OsloMet har alle muligheter til å virkelig stadfeste seg som universitet. Isteden ser det ut som om de ønsker å utvanne det lille tilbudet innenfor humaniora de hadde, skriver Camilla Holm.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Det ser ut til at humaniora vil forsvinne stille ut ved noen av OsloMets viktigste og tradisjonelt humanistisk tunge profesjonsutdanninger, nemlig utdanningene som tilbys innenfor arkiv-, bibliotek- og informasjonsvitenskap.
Dette til tross for at humaniora ofte snakkes om som fundamentet for ethvert universitet, og til tross for det nye fokuset på viktigheten av humaniora innenfor livsvitenskap, klimaendringer og vår digitale verden (digital humaniora) som har kommet i kjølevannet av Humaniora-rapporten, en opptrappingsplan fra Forskningsrådet og stortingsmeldingen «Humaniora i Norge».
Kanskje er endring av navnet bare enda en kamel å svelge for humanister og informasjonsvitere?
Camilla Holm
Jeg er for tiden doktorgradsstipendat ved institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsvitenskap, ved OsloMet. Da jeg startet på graden i fjor måtte jeg som den stolte humanisten jeg er svelge en kamel for å klare å begynne på akkurat denne doktorgraden, fordi den befinner seg ved et institutt underlagt fakultet for samfunnsvitenskap. Humaniora og samfunnsvitenskap er likestilt, det er umulig å plassere den ene under den andre da de utfyller hverandre på forskjellige måter, hver med sitt unike fokus.
Grunnen til at jeg klarte å svelge kamelen var at selve doktorgradsprogrammet jeg søkte på tradisjonelt alltid har vært trebeint – og med god grunn. Bibliotek- og informasjonsvitenskap er tverrfaglig, med ett ben plantet i henholdsvis informasjonsvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap. Å kappe av et av disse bena, om det så bare er ved doktorgradsprogrammet, vil være å skape en veldig ustø krakk, og et fagområde som ikke nødvendigvis vil klare å oppfylle sitt samfunnsbehov – eller fungere som en fagdisiplin og utdanner av en samfunnsprofesjon.
Derfor var det til min store forskrekkelse at jeg oppdaget at det nå var satt i gang samkjøring til ett stort doktorgradsprogram for hele fakultetet, med fire spesifikke retninger, hvor bibliotek- og informasjonsvitenskap inngår som en av dem. Dette vil bety at man i navnet ikke lenger tar en doktorgrad i biblioteks- og informasjonsvitenskap, men i samfunnsvitenskap.
Kanskje er endring av navnet bare enda en kamel å svelge for humanister og informasjonsvitere? For selv om navnet endres, er det vel fortsatt humaniora i gavnet? Så lenge programmet opprettholder sin spesifikke profil i retningen innenfor det nye programmet så er jo alt ved like? Den gang ei.
Den nye programplanen, som for øyeblikket er under utarbeiding, legger til rette for felles obligatorisk vitenskapsteorikurs og metodekurs for alle fire retninger, som begge er tungt samfunnsvitenskapelige. Altså vil fremtidige stipendiater bare kunne utdanne seg innenfor samfunnsvitenskapelig vitenskapsteori og metoder, og til tross for at noe er overlappende og noe er likt med mer humanistiske teorier og metoder, er det også mye som er forskjellig.
Dette er en grunn til at jeg som doktorgradsstipendiat har søkt meg til NTNU for å ta vitenskapsteori i stedet. Emnet de tilbyr på OsloMet er altfor samfunnsvitenskapelig tungt og ikke relevant for meg og det jeg forsker på. Men dette valget er noe jeg kan ta fordi jeg er tatt opp på det programmet som eksisterer nå – doktorgradsprogrammet i bibliotek- og informasjonsvitenskap. Her gis det mulighet til at jeg kan fylle mine 30 studiepoeng med det jeg trenger fra humaniora for å kunne forske. Dette vil ikke være mulig for fremtidige stipendiater ved vårt institutt. Og det er dette som er bekymringsverdig.
På lang sikt betyr dette at man vil få en utdanning hvor undervisningen etter hvert vil miste sin humanistiske del, hvis undervisere rekrutteres fra programmet. Utdannende bibliotekarer vil miste viktige perspektiver i sin profesjonsutøvelse. Humaniora vil også forsvinne fra forskningen, og vi vil miste verdifull forskning gjort innenfor humanistiske perspektiver og med humanistiske metoder.
Denne omleggingen er særlig merkelig når man tenker på at OsloMet har muligheten å bli gode innenfor et av de store satsingsområdene i humaniora, og virkelig stadfeste seg som universitet. Et åpenbart valg er å satse på digital humaniora, et område jeg selv forsker innenfor. Det er ingen institutter hvor digital humaniora hører mer hjemme enn ved nettopp ABI. Fjern- og nærlesning av digitale data, metadata og informasjon ved hjelp av humanistiske digitale metoder passer som hånd i hanske inn her ved instituttet, og er kanskje mye av grunnen til at jeg liker meg utrolig godt som stipendiat her. Jeg passer inn. Derfor er det trist at et av de viktigste satsingsområdene innenfor humaniora ikke vil bli tatt vare på der det åpenbart hører hjemme. Men ikke like trist som at humaniora kastes rett ut fordi man trenger et helhetlig samfunnsvitenskapelig doktorgradsprogram.
Kanskje det lønner seg å gå en ekstra runde rundt hva dette doktorgradsprogrammet burde inneholde før det går helt skeis. Kanskje er det på tide at fakultetet tar humaniora på alvor, både i gavnet og i navnet? Det er ikke så ille å ha et doktorgradsprogram i humaniora og samfunnsvitenskap. Det høres faktisk ganske bra ut.
