Debatt ● Stig Sophus Frøland
Historieløshet og antirasisme
Kravene om fjerning av minnesmerker og statuer av hvite historiske personligheter er ofte preget av en påfallende historieløshet, skriver Stig S. Frøland.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Et viktig element i den militante antirasismen som i den senere tid har vokst frem på begge sider av Atlanterhavet, er aggressive angrep på det som kalles «white supremacy». Dette ytrer seg blant annet ved krav om at alle minnesmerker om og statuer av hvite historiske personligheter som ikke holder mål bedømt etter aktivistenes kriterier, skal rives ned. Det er først og fremst påviste eller antatte koblinger til «rasisme» og «kolonialisme» i disse personenes samtid som vektlegges. Disse vurderingene er ofte preget av en påfallende historieløshet, og har ført til absurde resultater hvor historiske personligheter som har ytet menneskeheten uvurderlige tjenester, er blitt rammet.
De siste eksempler på disse følgene av antirasistisk aktivisme aktivisme har rammet den skotske filosofen David Hume og den svenske naturforskeren Carl von Linné. Humes navn fjernes som navn på en bygning ved Universitetet i Edinburgh, og en benk dedikert von Linné forlanges fjernet fra Botanisk hage i Oslo.
Men også hvite menn som er blitt hedret for sin store filantropiske innsats, er kommet med i det antirasistiske dragsuget.
Et ferskt eksempel på dette er beslutningen om at bysten av legen og vitenskapsmannen sir Hans Sloane, grunnleggeren av British Museum, skulle fjernes fra en prominent plass ved museet. Museets direktør, Hartwig Fischer, forkynner triumferende i pressen: «Vi har puffet ham ned fra sin pidestall». Hans Sloanes brøde var hans ekteskap med en rik arving til slavedrevne sukkerplantasjer i Vestindia.
Sir Hans Sloane var i sin samtid kjent for sin lærdom og filantropi og for sin enorme samling av ulike gjenstander som dannet hovedgrunnlaget for British Museum som har spilt en uvurderlig rolle i kulturlivet. Men hans bidrag til menneskehetens velferd har trolig vært enda større på et annet område – innføringen i Europa av den første type vaksinasjon mot kopper med virus fra pasienter, såkalt variolisering.
Hvor mange av dem som danser hatefullt rundt statuer av historiske personer, har tilsvarende tjenester å tilby menneskeheten som de nevnte eksemplene? Viser ikke dette hvilke absurde resultater korstoget mot «white supremacy» kan føre til?
Stig Sophus Frøland, professor emeritus i medisin, UiO
I den vanlige fortellingen om innføringen av denne koppevaksinasjonen i England i 1722 er det sosietetskvinnen lady Mary Wortley Montagu som har fått æren, og hun bidro utvilsomt sterkt. En like viktig rolle spilte Hans Sloane som benyttet sin innflytelse som både livlege for kongen og president i Royal Society etter Isaac Newton, til å få innført denne vaksinen som var det første skritt mot moderne vaksinasjonsmedisin som har reddet millioner av menneskeliv. Han bidro også til utbredelsen av kinin som det første medikament mot malaria.
Et annet ferskt eksempel på irrasjonelle og historieløse holdninger til statuer av hvite menn er kritikken av en statue i Washington av den belgiske legen Damien de Veuster (1840-1889) som ble kanonisert av paven i 2009 som St Damien av Molokai for å ha viet sitt liv til omsorg for de spedalske i leprakolonien Molokai på Hawaii hvor han selv ble smittet. Kritikken av statuen som eksempel på «patriarchy and white suprematist culture» ble nettopp fremsatt av demokratenes stjerneskudd Alexandria Ocasio-Cortez, og vitner om kunnskapsløshet om sitt «offers» historiske rolle.
Hvor mange av dem som danser hatefullt rundt statuer av historiske personer, har tilsvarende tjenester å tilby menneskeheten som de nevnte eksemplene? Viser ikke dette hvilke absurde resultater korstoget mot «white supremacy» kan føre til?
