Her har han fått sin fjerde doktorgrad. Men han har gitt opp å få godkjent nummer fem

— Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å levere noen flere doktorgrader …

Fra den andre enden av telefonlinjen kommer et «men». Rune Elvik, forsker ved Transportøkonomisk institutt, vet han har blitt litt en karikatur på seg selv, der han har flyktet inn på hjemmekontoret for unnslippe støyete oppussing på jobb.

Ansatt-siden hans sier at han er både dr.philos. og dr.polit. De to titlene skjuler til sammen fire doktorgrader. Den femte er skrevet, men ikke forsvart.

Elviks jakt på en femte doktorgrad er tidligere omtalt i denne kronikken i Forskerforum.

Debatt ● Jaro Zlamal

Stipendiat til salgs. 2024 modell, fleksibel og kreativ. Pris etter avtale.

Mest for moro

— Sommeren 2022 slo det meg plutselig at søren heller, jeg måtte da ha nok artikler om et eller annet til at jeg kunne slå det sammen til en eller annen avhandling. Jeg fant til slutt seks artikler som jeg syntes hørte såpass godt sammen at jeg skrev en innledning til dem, forteller Elvik.

Temaet var risiko og trafikkulykker. Å skrive innledningen var enkelt. Å levere avhandlingen likeså. Men å få den bedømt viste seg å være hakket vanskeligere. Han prøvde seg i Bergen, men de mente seg ikke i stand til å bedømme avhandlingen.

Hakket lenger sør, i Stavanger, mente de den lignet for mye på tidligere arbeider og avviste den på det grunnlaget. 

— Det blir nok ikke noe av den femte doktorgraden, men det har jo ikke vært bortkastet for det. Jeg lærte en del av skrive innledningen, sette artiklene i system … Og så gjorde jeg jo dette for moro skyld. For det hadde jo vært morsomt om det hadde gått.

— Hvorfor en femte doktorgrad?

— Jeg synes det er hyggelig å få bekreftet at det jeg holder på med holder et visst faglig nivå. Jeg har jo publisert artikler i lang tid, og det fortsetter jeg med. De aller færreste blir noe mer, men jeg tenkte som så at når artiklene først er publisert, så skal det mye til før en bedømmelseskomite underkjenner det. For det de egentlig gjør da er å si at artiklene aldri burde vært publisert. Sjansen for å stryke er relativt liten, sier han.

— Men det er mest for moro.

doktorgrad

Seks av sju som disputerte her er kvinner

En ble to …

Det var den femte avhandlingen. Hva så med de fire foregående? 

Det startet ved Universitetet i Oslo og hans første doktorgrad, en helt enkel vanlig dr.polit. i statsvitenskap, i 1993. Men så begynte snøballen å rulle.

— Jeg fikk publisert en del artikler om metaanalyse og sånt, og tenkte at jeg kanskje kunne forsøke å skrive en innledning og levere det som en avhandling, noe jeg gjorde, og plutselig satt jeg med en dr.philos.-grad i tillegg til den vanlige doktorgraden, begge fra Universitetet i Oslo, sier Elvik.

Dr.philos.-graden fikk han i 1999, som en av 99 det året. 

«Graden dr.philos. (doctor philosophiae) tildeles akademikere som har kvalifisert seg til doktorgrad på egen hånd, uten formell veiledning. Du har ingen tilknytning til universitetet som doktorgradskandidat før du har fått godkjent søknad om doktorgradsprøve», skriver Universitetet i Oslo om graden på sine nettsider.

Opptakskrav? En mastergrad og en avhandling. For å få den godkjent kreves, i tillegg til selve oppgaven, to prøveforelesninger og en disputas. Og som med vanlige doktorgrader må den bidra til å utvikle ny kunnskap og ligge på samme faglige nivå som fagets vitenskapelige litteratur.

Ifølge Statistisk sentralbyrå var 2002 toppåret for dr. philoser med hele 107 godkjente disputaser. Siden har det falt jevnt og trutt. I 2023 var det bare 18.

HELG

Stian Orm (27): Fikk autisme-diagnose som barn. Tok doktorgrad i høyt tempo

… to ble tre …

— Jeg tenkte egentlig at to fikk være nok, men så fikk jeg et stort prosjekt fra svenske veimyndigheter om sammenhengen mellom fart og trafikksikkerhet. Jeg gjorde en rimelig grundig jobb der, faktisk. Skrev en lang og god rapport om det med to andre, en rapport jeg vurderte som god nok til å være en avhandling selv om det ikke var tenkt sånn i begynnelsen, sier Elvik. 

Han var innom flere steder utenfor landets grenser for å få arbeidet vurdert, men svaret var alltid det samme: De hadde ikke noe system for bare å ta imot avhandlinger. Skulle han ha graden, måtte han tas opp til et program og følge undervisning, ta kurs og ha en veileder. 

— Jeg tenkte egentlig ikke noe mer over det før jeg tre år senere ble kontaktet av universitetet i Ålborg, som jeg hadde forsøkt å levere arbeidet til tidligere, med spørsmål om jeg var interessert i å levere det inn til en vurdering som ph.d. Jeg visste det ikke da, men det viste seg at danskene skiller mellom ph.d. og doktorgrad, og sistnevnte er litt finere. Så da gjorde jeg ikke annet enn å levere rapporten, og den ble forsvart og godkjent i november 2007.

høgskolen i østfold

Stipendiat: — Å ta doktorgrad er eit verds­meisterskap i sjølvstende

… og tre ble fire …

Den første var planlagt, de to neste mer tilfeldige. Med den fjerde skulle det igjen ligge en plan bak.

— Høsten 2013 søkte jeg Norges forskningsråd om penger til et prosjekt jeg hadde hatt lyst til å gjøre ganske lenge. En historisk studie av økonomisk verdsetting av trafikksikkerhet. Denne kost/nytte-vurderingen av trafikksikkerhetstiltak er jo noe vi har holdt på med i 70 år, og underveis har både metode og teori endret seg betydelig.

Han fikk, til sin store overraskelse, innvilget finansiering, og bestemte seg med en gang for at dette skulle han prøve å lage et doktorgradsprosjekt av fra første stund.

— Jeg brukte et år på å lese meg opp på verdsetting før jeg begynte å skrive. Førsteutkastet sendte jeg til en ganske stor gruppe jeg ba om tilbakemeldinger fra, blant annet en pensjonist som brukte tre dager på å gå gjennom kommentarene med meg etterpå. Til slutt ble det hele til en teorirapport, skrevet som en avhandling, som ble gitt ut på tampen av 2016.

Men selv om planen var at det skulle bli en doktorgrad av det, hadde han ikke på forhånd avtalt noe med noen utdanningsinstitusjoner. Nok en gang tok han turen ut av landet for å finne noen som ville godkjenne graden hans blant universiteter hvor han kjente noen som kjente noen.

— Jeg siktet høyt og forsøkte meg først på London School of Economics, men fikk avslag. Jeg måtte være tatt opp for å få levere, var beskjeden. Det samme sa de ved University College London, selv om de mente det var interessant. Britiske universiteter er jo kommersialiserte. De får inntektene sine fra studentene. Jeg som bare ville disputere, uten å studere der, ville jo bare vært en utgift. 

Turen gikk tilbake over kanalen og til Delft University of Technology, som vel kanskje ga det merkeligste av alle svar.

— De kunne godt arrangere en disputas, de, men bare på liksom. Et skuespill med middelalderklær og hatter. Det var jeg ikke interessert i. Jeg ville jo ha en reell grad, ikke bare bruke noen timer på oppføre en komedie.

Et siste forsøk ble gjort på Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm, og da de sa nei, ga han opp. Dr.philos. var jo en nasjonal grad, tenkte Elvik. Og har han først en norsk dr.philos. er det jo ikke mulig å ta flere her på berget. Eller?

— Det var en ansatt i Vegdirektoratet som mente at denne siste avhandlingen måtte det gå an å levere ved NTNU, så jeg satte meg ned og finleste forskriften. Der sto det jo ingen ting om at en ikke kunne få graden på nytt om en hadde den fra før.

Elvik pakket ned fem fysiske eksemplarer av avhandlingen, og dro ens ærend nordover for å levere den til bedømmelse. Med seg hjem igjen fikk han en kvittering. Åtte måneder senere, på tampen av 2017, hadde han disputert til dr.philos., på lik linje med 28 andre det året. Enda tre måneder senere fikk han være med på den storslåtte promosjonen i det gamle steinhuset på Gløshaugen.

disputerer

Tora Aasland (79) tar doktorgrad: — Det er aldri for sent

… men fire blir nok ikke fem

Men ved den femte graden er det nok stopp, har Elvik konkludert med. Han har ikke gjort noe mer med avslagene fra Bergen og Stavanger enn å registrere dem. 

— Jeg tror ikke de har noen plikt til å bedømme dette, og jeg tror ikke jeg har noen rettigheter når de sier nei, sier Elvik.

Og han er ikke overrasket over at en tilårskommen herre med fire doktorgrader i lommen ikke blir prioritert.

— Jeg hadde nok prioritert sånn selv om jeg hadde styrt et universitet. Det er jo et merarbeid med dette, og hadde de pliktet til å bedømme alt som kommer inn, ville garantert en eller annen tulling ha misbrukt systemet og levert tøys og tull som ikke er egnet til annet enn å kaste bort tid, sier han, og tenker seg om.

— Men når jeg, som tross alt har fire grader fra før, leverer noe, så skulle en kanskje tro at det var lett å skjønne at dette ikke bare var tull.