Her er tips til hvordan du kan snakke om selvmord

«Pappa må ha vært så sliten at han må ha følt at han ikke hadde noen annen utvei enn å dra fra denne verden, men der tror jeg han tok feil. Det er alltid en utvei.» Maud Angelicas gripende tale til faren Ari Behn gjorde inntrykk. Hun formidlet de store og alvorlige konsekvensene et selvmord har på de direkte berørte, og hun oppfordret sterkt til å løfte opp håpet og troen på at det kan finnes et alternativ — en annen utvei enn å forlate livet.

Det er nå et fokus på psykisk helse og åpenhet. Vi må se hverandre. På Facebook deles innlegg, og folk formidler at deres dør er åpen for kaffe og samtaler. Det deles telefonnummer og informasjon om hvor man kan ta kontakt.

Åpenheten løftes opp som en svært viktig forutsetning for å kunne hjelpe hverandre. Hva da, når noen tar deg på ordet, banker på døra, og dere setter dere ned med kaffekoppen? Åpenheten vil utfordre oss, helt konkret, på hvordan vi snakker med hverandre om de vanskelige tingene. Vi underviser i temaer som dreier seg om psykisk helse og miljøterapi, og vi har noen korte, men konkrete innspill som kan være til hjelp i noen situasjoner.

Oppfordringen til økt åpenhet om psykisk helse springer ut av en erkjennelse om at folk flest vegrer seg for å snakke om vanskelige ting i egne liv. Det å snakke om sine problemer, sine svakheter, utilstrekkeligheter, og ofte skambelagte temaer, vil i utgangspunktet være en barriere å overkomme.

Det finnes etter hvert noen teoretiske utgangspunkt og konkrete teknikker som kan være god kunnskap å ha med også i disse vanskelige samtalene. I MI (Motiverende Intervju eller motiverende samtale) og Dialektisk Atferdsterapi (DBT på engelsk) er ambivalens, eller samtaler om «På den ene siden og på den andre siden», kall det gjerne en dialektisk fremgangsmåte, en vei å prøve.

Som hjelpere er det helt sentralt å anerkjenne og ha respekt for menneskers uvilje og motstand mot å snakke om vanskelige temaer. Likevel, snakking kan bidra til å hjelpe personen til å håndtere situasjonen på en mer hensiktsmessig måte. Utfordringen er å snakke sammen på måter som både bekrefter og støtter, og samtidig bidrar til å utforske fastlåste tankemønstre og oppfatninger om seg selv; attribusjonsmønstre, selvbebreiding og så videre. Målet er at samtalen kan bidra til en eller annen bevegelse i oppfatninger og tenkning.

Fremgangsmåtene i MI og DBT kan bidra. Her settes fokus på hvordan hjelpere kan komme i skade for å snakke med klienter på måter som kan bidra til å opprettholde, og sementere folks oppfatninger av seg selv og sin situasjon ytterligere.

Med gode intensjoner engasjerer man seg for eksempel i forsøk på å overtale den andre til å endre oppfatning. Med MI og DBT ønsker vi i stedet å etablere en god relasjon ved bekreftelse og aksept. Videre vil samtalepartneren være interessert i hvilke små ønsker som finnes om endring istedenfor å argumentere mot selvbebreiding og negative tanker.

Gjennom fokus på de ønskene som kan finnes om å ha det annerledes, så kan det være mulig å finne motivasjon til å bevege seg i den retningen. Relasjonen mellom samtalepartnerne må være preget av støtte, men også små utfordringer for å ta noen små skritt i riktig retning.

• Les også: Frykter glorifisering av selvmord

Små skritt i riktig retning er et godt alternativ til å sementere negative tankemønstre. En samtale sentrert om argumenter for at en selv er håpløs, eller at livet for alle andre ville vært bedre uten meg vil ofte være noe den deprimerte har vært med på mange ganger. Hvis den deprimerte har mye erfaring med denne argumentasjonen så er det stor sjanse for at en ny samtalepartner kommer til kort og bekrefter den deprimerte sine forestillinger.

Vi anbefaler et skifte mellom det mørke og det lyse — en dialektisk anlagt samtale med et håp i sikte.

Les også intervju fra 2015:

Nær venninne begikk selvmord, nå ønsker Mia mer åpenhet