Her er tips til årets påskefilmer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det flommer over av film og serier for tiden. Det kan være vanskelig å holde seg oppdatert. For den som har tid til å følge med er det dessuten mange høydepunkter. Dette utvalget er basert på en antakelse om at Khronos lesere er interessert i å følge med på temaer de er interessert i, selv i påsken. Her er filmer som appellerer både til hjerne og hjerte. Noen kan strømmes, noen går foreløpig kun på kino.

Small Axe

Serien Small Axe består av fem frittstående spillefilmer som kretser rundt samme tema. De utspiller seg i London fra slutten av sekstitallet og et drøyt tiår videre, i et vestindisk innvandrermiljø. Flere av filmene tar utgangspunkt i reelle hendelser fra denne tiden.

Regissør Steve McQueen har laget en serie filmer, produsert av BBC, som både kan sees hver for seg og samlet. Velger man det siste får man noe mer. Da kan man ta del i en kulturell og politisk reise med mange temaer som er vevd inn i hverandre. McQueen er i dag en anerkjent regissør med så ulike filmer som Shame (2011) og 12 Years a Slave (2013) i sin filmografi. Et visst spenn finner vi også i Small Axe, selv om tematikken i grunnen er ganske definert.

Temaet i Small Axe vil kunne samles under paraplyen «Black Lives Matter». Filmene handler om kampen for borgerrettigheter, om hva som må til for å styrke et innvandrermiljø og om de spesielle gledene og ressursene i nettopp dette innvandrermiljøet. Rekkefølgen de presenteres i her er den samme som i NRKs nettspiller. Enhver annen rekkefølge kan velges uten at man mister noe.

Den første filmen, Mangrove, forteller om den lille restauranten som har gitt filmen sitt navn. Filmen bygger på virkelige hendelser. Vi er i Notting Hill og Frank Crichlow (Shaun Parkes) driver restauranten som er et møtested for den politisk bevisste delen av den svarte befolkningen i bydelen. Etter mange og tydelig rasistiske trakasseringer fra det lokale politiet arrangerer miljøet en demonstrasjon som utvikler seg til å bli voldelig. Ni personer blir arrestert, blant dem Crichlow selv. I siste del av filmen følger vi rettssaken mot «The Mangrove Nine». Rettsaken ble en viktig milepæl for den svarte innvandrerbefolkningen i England.

Deretter følger Lovers Rock, som er den minst eksplisitte politiske filmen i serien. Filmen utspiller seg på en fest for det vestindiske miljøet. Det kan se ut som en nabolagsfest. Mat lages, et skikkelig musikkanlegg settes opp - og etter hvert dukker deltakerne opp. Vi er med gjennom natten via en rekke situasjoner som bølger fram og tilbake. Filmen har ikke èn bestemt historie koblet til én bestemt karakter. Den er mer et kollektivt spill der mange aktører er med på å farge en mangesidig palett. Filmen er også en musikkfilm som byr på reggae-variasjonen Lovers Rock.

Den tredje filmen heter Education. Vi blir kjent med Kingsley (Kenyah Sandy), en ti-åring som klarer seg dårlig på skolen, og blir sendt på spesialskole. Her møter han lite forståelse for sine utfordringer, han leser blant annet dårlig. Lærerne er ikke spesielt interessert i å hjelpe barna, mange av dem fra tilsvarende innvandrermiljøer. Kingsleys mor kommer i kontakt med skoleaktivister som gjør henne oppmerksom på faktum, at hennes sønn er «plassert bort» uten ambisjoner for hans utdanning. De gir henne Bernard Coards innflytelsesrike lille bok How the West Indian Child is made Educationally Sub-Normal in the British School System (1971), og hun tar opp kampen for sønnens skolegang. Denne filmen bygger altså også på et faktisk grunnlag. McQueen kan ikke dy seg for å legge inn et finurlig spark der han lar en av kvinnene oppmuntre Kingsleys mor ved å nevne at de må håpe på den nyutnevnte utdanningsministeren. Ministeren het Margareth Thatcher.

Filmen som følger etter denne er historien om Alex Wheatle. Filmen bærer hans navn. Wheatle (Sheyi Cole) er en britisk forfatter som vokste opp på barnehjem. Han ble dårlig behandlet og hadde ikke kontakt med sin familie. Det meste av filmen handler om hans første tid som ung og utflyttet, der han skal prøve å finne seg til rette i et jevnaldermiljø i Brixton. Dop, pengejakt, kriminalitet og musikk er viktige ingredienser. Vi følger miljøet fram til opptøyene mot rasediskrimminering, "The 1981 Brixton Riot", begynner. "The New Cross house fire", der 13 ungdommer mistet livet, var en av de utløsende årsakene.

Den siste filmen heter Red, White and Blue. Her forteller McQueen om den unge mannen Leroy Logan (John Boyega) som ser for seg at det er viktig at svarte går inn i politistyrken for å bidra til å bygge positive bånd mellom politiet og innvandrermiljøene og for å dempe rasisme. Han gjør det godt på politiutdanningen, men må sloss mot fordommer på to fronter: i korpset mot rasisme, og i sitt eget miljø mot en oppfatning om at han er en overløper til fienden.

Det er altså det samlede inntrykket av disse filmene som gir den største uttellingen dersom man velger å se Small Axe. McQueen er uttalt politisk i sitt prosjekt denne gangen, og et par av hans karakterer viser for eksempel til at de undertrykte bør lese klassisk, vestindisk, revolusjonær litteratur som The Black Jacobins av C.L.R James (1938).

Det er interessant at en ledende regissør er så politisk tydelig i sitt verk. Hans hovedpoeng kan hentes i Bob Marleys sang med samme tittel som filmen:

So if you are the big tree

We are the small axe

Ready to cut you down (well sharp)

To cut you down

De filmene i Small Axe som har det mest uttalte politiske prosjektet er gode og interessante.

Selv synes jeg likevel at de to som kanskje trekker mest i en annen retning - de to allmennmenneskelige dramaene Lovers Rock og Alex Wheatle - er de mest interessante, rent filmatisk. Her løsriver McQueen seg litt mer fra sitt grunnmateriale og dikter tilsynelatende friere.

Men samtidig - de to løftes av den sammenhengen de presenteres i, i serien Small Axe.

Small Axe - serie av fem filmer som ligger på NRKs nettspiller.

Humor: Kjærlighet og anarki

Den svenske serien Kjærlighet og anarki har strengt tatt ligget ute en stund, nærmere bestemt et halvt års tid. Men den kan gjerne snakkes fram på nytt. Regissør Lisa Langseth har laget en god serie.

Grunnfortellingen utspiller seg først og fremst i forlagsverdenen, og i privatlivet til noen som jobber der. Sofie (Ida Engvall) engasjeres som konsulent av den litt patetiske og personlig usikre forlagssjefen (Björn Kjellman) for å bistå overgangen til en mer digitalisert forlagsvirksomhet. Her treffer hun flere ansatte som hver for seg og til sammen bidrar med kulturverdenens arketyper.

Blant de viktigste er den dedikerte litteraten Freidrich (Reine Brynolfsson) og den PR-ansvarlige Denise (Gizen Erdogan). Sammen med Sofie representerer de tre forståelser som utspiller seg i en tidlig scene: de diskuterer hva som er viktigst for et forlag (og dermed hvilket verdisett som bør råde i samfunnet); bøkers litterære verdi versus deres inntjeningspotensial versus deres gjennomslagskraft i den offentlige samtalen.

Sofie treffer også forlagets unge IT-tekniker Max (Björn Mosten). Etter en svært pinlig episode utvikler de en relasjon som begynner lekent maktfullt, og utvikler seg i en seksuell retning. Her balanseres det ytterst pinlige mot det morsomme på en fin måte. Denne balansen mestres ikke hele veien. Sofies far en en god ide til en karakter, men dras for langt og blir dermed ikke så spennende.

Men Kjærlighet og anarki handler også om klasse. I en kjernescene nekter Sofie Max å borre i veggen for å strekke kabler. Lyden av drillen forstyrrer tankearbeidet. Den ene typen arbeid, det intellektuelle, er i kollisjon med den andre typen, det manuelle.

Noe av det som er tiltalende ved serien er at den beskriver og herser med den kulturelle og høyt utdannede klassen som befinner seg minst et par trinn over de arbeidende masser. Og som på mange måter er toneangivende i de urbane delene av samfunnet. Mange av Khronos lesere befinner seg i dette sjiktet. Undertegnede anmelder likeså.

I løpet av seks episoder finner vi mange små observasjoner som er ganske underholdende. Kjærlighet og anarki er både morsom og seriøs.

For få dager siden annonserte produsentene at det skal spilles inn en ny sesong av Kjærlighet og anarki.

Kjærlighet og Anarki - serie i åtte episoder som ligger på Netflix

Uten filter

Uten filter er en ny norsk kinofilm med premiere 26. mars. Den består i sin helhet av små filmklipp filmet av sju ungdommer og ett band fra Moss. De har gitt korte rapporter fra sin hverdag mellom april 2019 og mai 2020. Bidragene er så klippet sammen av regissør Lars-Ingar Bragvin Andresen, som debuterer med denne filmen. Han har gjort en god jobb med å finne klipp som danner en filmatisk helhet. Det ferdige resultatet preges av god rytme og balanse. Filmen skaper et bilde av norske ungdomsliv i vår tid.

Mange av de «vanlige» temaene er her. Venner, skole, ensomhet, hobby, framtid, utseende, ferie, meningen med livet, trening og så videre.

Det som skaper Uten filter er først og fremst ungdommenes åpne meddelsomhet. De ser ut til å like formidleroppgaven godt. Deres hverdag beveger seg mellom forpliktelse og lek. Mellom savn og drømmer. Selv om vi ser mange tankefulle og reflekterte monologer er det først og fremst lettheten - i positiv forstand - som dominerer. Derfor er noen av innslagene til Marthe, som våger å vise fram vanskeligere sider av livet, en viktig del av filmen.

Som vi nå vet, skjedde det noe de siste par månedene av opptaksperioden. Landet ble stengt ned og livene til ungdommene endret seg. Det ser vi også i Uten filter. Men dette er ikke en koronafilm. Tematikken som etableres tidlig i filmen beholdes også her mot slutten.

Uten filter handler om livet og hvordan leve det. Den har absolutt noe å by på.

Uten filter - kinofilm som har premiere 26. mars

Gunda

Det er ingen overdrivelse å si at Gunda er en annerledes film. Også dette er en norsk kinofilm med premiere 26. mars. For mange vil dens annerledeshet være ganske utfordrende. Filmen har ingen tradisjonell handlingslinje, ingen musikk, ingen tilrettelagt dramaturgi. For de som velger å utsette seg for den finnes det gode muligheter for berikelse. Det er nettopp det du skal, utsette deg for den.

Gjennom halvannen time er vi betraktende til stede hos Gunda og hennes familie, og hos noen av de andre dyra på gården. Regissør Victor Kossakovsky har laget en film der han tydelig har ønsket å unngå å legge til rette for en redigert framstilling av dyras liv. Det er dyras egen tilværelse som vises fram i denne filmen. Så nært vi mennesker har mulighet til å komme den.

Sjelden har vi blitt tilbudt et så til de grader «menneske-fritt» perspektiv på dyr. Her er det ingen kommentarstemme som forteller oss hva dyra gjør, eller hva vi mennesker skal tenke eller føle om det.

Etter at de fleste av oss har sett utallige flotte dokumentarer av den typen Richard Attenborough er en tydelig representant for, framstår Gunda som befriende annerledes.

Noe av det mest interessante ved denne filmen er at dyra framstår som individer, og som kropp. Her får vi for eksempel i langsomhet se og fordype oss i hvordan insektene plager kuene. Søle er også en bestanddel i deres liv. Gjennom å tilstå dyra kropp, dannes også deres verdighet.

Filmens tittel dobbeltkommuniserer på en måte jeg finner vanskelig. Et menneskenavn på grisen er jo nettopp et uttrykk for hvordan vi ofte oppfatter dyr, som noe vi har. Alt annet i denne filmen peker i motsatt retning.

Det er Egil Håskjold Larsen og Victor Kossakovsky som har fotografert Gunda. Det har de gjort på en måte som fortjener å bli lagt spesielt merke til. Bildene er vakre og inntagende. Men det viktigste er kanskje at kameraet aldri bryter inn i dyras liv og levnet. Fotoarbeidet er både nært og samtidig ikke invaderende.

Gunda er mer et maleri enn en dokumentar. Et maleri som tvinger oss til refleksjon over hvem vi er.

Gunda - kinofilm som har premiere 26. mars

The Dissident

Dette er filmen om den saudiarabiske journalisten Jamal Khashoggi, som ble brutalt myrdet i Istanbul i 2018. Saken vakte oppstandelse verden over, ikke minst da det ble avdekket at hans hjemlands myndigheter sto bak.

Anmeldelsen i Khrono ble publisert da filmen ble vist på festivalen Arabiske filmdager tidligere i mars.

The Dissident - kinofilm som har premiere 26. mars

Kunstneren og tyven

Dette er en av de store, norske kinosuksessene fra 2020. Kunstneren og tyven er anmeldt i Khrono tidligere. Som de fleste andre steder fikk den svært gode ord.

Filmen handler om tyven som stjal to malerier og om maleren som oppsøkte ham under rettsaken - og ba om å få male ham. Det utviklet seg til et uvanlig vennskap. Regissør Benjamin Ree har sanket mange priser verden over for sin film.

Kunstneren og Tyven - kinofilm som kan sees på VGTV, Altibox, Blockbuster, Google play, iTunes store, SF Anytime, Telia play, Viaplay, Youtube