Dypt rørende og realistisk om ekte mennesker i ytterkanten

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tittelen kan ved første øyekast oppfattes som et poetisk forsøk på å gestalte noen karakterer i en fortelling der karakterenes ulikhet skaper fortellingens drama. Vi har sett det før, som i «Skjønnheten og udyret».

Dette grepet ligger også under i denne filmen. Men mer som et utgangspunkt for å dykke langt dypere. Det er likevel sånn at tittelen enkelt og greit fører oss inn i historien om de to som nevnes i tittelen, og om da de møttes. Dessuten fortelles historien om de to på en slik måte at vi overraskes over begge. Tyven løftes fram til å bli et verdig menneske og kunstneren fortelles fram som sårbar. Begge disse valgene bidrar til det som kanskje er filmens viktigste prosjekt; å menneskeliggjøre to karakterer som vi i utgangspunktet kunne mistenke for å ha ulik verdi.

Fakta

Kunstneren og tyven

Premiere: 18.09.2020

Skuespillere: Barbora Kysilkova, Øystein Stene og Karl-Bertil Nordland

Sjanger: Dokumentar

Regi: Benjamin Ree

Nasjonalitet: Norge

Aldersgrense: 9 år, anbefales ikke under 12 år.

Språk: engelsk/norsk

Kortversjonen er at to menn stjeler to malerier fra et galleri. Begge er malt av en kunstner som gjerne vil ha bildene tilbake. Hun oppsøker den ene tyven under rettssaken og ber om å få male ham. Han sier ja, og … som det heter … resten er historie.

Langversjonen er denne filmen, der regissør Benjamin Ree følger de hendelsene som oppstår som en følge av dette møtet. Det gjør han ved å være tett på i en rekke situasjoner som forteller om et vennskap under utvikling og om livets noen ganger ubarmhjertige svingninger. Vi får faktisk også se selve tyveriet, fanget opp av overvåkningskameraer i galleriets bakgård.

Tyven, Karl-Bertil, viser seg å være en ung kriminell som livet har fart hardt med. Han er rusmisbruker og - altså - tyv. Men, skal det vise seg, også en varm og klok person bak den tatoverte fasaden. Tyveriet husker han ingenting av, fordi det ble utført i rus. Kunstneren, Barbora, er en hardtarbeidende og kompetent kunstner med interesse for livets mørke sider. Hun vil gjerne finne maleriene. Men hun legger også ut på en reise for å «finne tyven», forstått som å begripe hvem han er.

«Kunstneren og tyven» er en slik film man ikke ønsker å si så mye om. Folk bør oppleve den selv. Ree forteller at han ikke ante hvordan prosjektet skulle utvikle seg da han begynte å filme. Men, det skjedde så mye som han måtte fortelle om at han fortsatte å filme gjennom tre år. Og det er nettopp de hendelsene som inntreffer underveis som danner grunnmuren i denne fortellingen. De skaper dramatikken som gjør at «Kunstneren og tyven» er en spennende film.

Tittelen tatt i betraktning kunne man gjette på at dette var en sosialrealistisk fortelling om den ressurssterke som ser og kanskje til og med redder den ressurssvake. Det er det ikke. Dette er en film der vi gradvis blir kjent med begge de to hovedaktørene, og der vi møter både deres sterke og svake sider. Både Barbora og Karl-Bertil er mennesker som lever sine liv utenfor den A4-rammen som kjennetegner mange av oss. Det er lite ni-til-fire her, lite vellykket middelklasse. De to lever uten romslig økonomi, og har delvis valgt, delvis blitt ført inn i mer alternative livsløp. Det er herlig å oppleve en film som forteller om de som lever i ytterkanten av den norske vellykketheten.

Barbora og Karl-Bertil framstår som sammensatte mennesker, dels fordi Ree har latt dem komme fram med nettopp dette, dels fordi de selv bidrar via en bemerkelsesverdig åpenhet. Det er kanskje først og fremst denne siden av filmen som gjør den til en dypt humanistisk fortelling.

Noe av det som skaper filmens spenst er arbeidet til klipper Robert Stengård. Han og Ree har valgt å veksle mellom en logisk og en dynamisk framdrift. Vi følger i hovedsak hendelsene slik de utspant seg i suksessiv rekkefølge. Men dette brytes også opp av tidshopp som henter inn momenter som beriker hovedfortellingens framdrift. Et par ganger kan det bli litt forvirrende, men i all hovedsak er dette et godt grep som også er solid i utførelsen.

Uno Helmersens underliggende musikk skal også nevnes. Den er med på å heve hverdagshendelser til fortelling om menneskelige erfaringer vi alle kan anvende i eget liv.

Rees film har blitt svært godt mottatt ute. Det er ikke enhver film forunt å få åpne den prestisjetunge Sundance-festivalen i USA. Etter dette er den solgt til flere titalls land og har høstet lovord i de fleste av de viktigste kanalene.

Den bør få et langt kinoliv i Norge.