Helse- og sosialfagene skal få nye nasjonale retningslinjer. Ekspedisjonssjef Toril Johansson svarer på kritikk om at arbeidet med dem ikke foregår åpent nok. Foto: Mina Ræge
Helse- og sosialfagene skal få nye nasjonale retningslinjer. Ekspedisjonssjef Toril Johansson svarer på kritikk om at arbeidet med dem ikke foregår åpent nok. Foto: Mina Ræge

Misforståelser om RETHOS-arbeidet

Nye retningslinjer. Vi kjenner oss ikke igjen i bildet om at arbeidet med nye nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) ikke foregår åpent nok, skriver ekspedisjonssjef Toril Johansson.

Publisert

Det er positivt at det er mye engasjement rundt de nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) og at de diskuteres og debatteres. Det er likevel på sin plass med noen fakta om RETHOS-prosjektet slik at diskusjoner ikke er basert på misforståelser.

Vi kjenner oss ikke igjen i bildet som Nanna Hauksdottir ved Universitetet i Tromsø gir i Khrono 18. september. Hun mener arbeidet ikke foregår åpent nok, og oppfordrer departementet til å påse at prosessen «foregår på tvers og ikke i faglige siloer». Bekymringen knytter seg særlig til at tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) ikke ivaretas godt nok.

RETHOS-prosjektets mål er å utarbeide nasjonale retningslinjer for grunnutdanningene i helse- og sosialfag. Retningslinjene skal definere den kompetansen som studentene skal ha etter endt utdanning slik at den er i tråd med brukernes og tjenestenes kompetansebehov.

Det er en misforståelse å tro at de nasjonale retningslinjene skal beskrive pedagogiske metoder eller undervisningsformer.
Toril Johansson
Ekspedisjonssjef, Kunnskapsdepartementet

Det er oppnevnt programgrupper for 19 helse- og sosialfaglige utdanninger som utarbeider retningslinjene som er satt sammen av representanter fra universitets- og høyskolesektoren, tjenestene, samt studenter. Det er første gang i historien at UH-sektoren og tjenestene på lik linje utarbeider innholdet i utdanningene. De som er oppnevnt, er representanter i ordets rette betydning, det vil si at de skal representere de institusjonene og tjenestene de kommer fra. At programgruppene er sammensatt av fagpersoner med tung faglig bakgrunn og erfaring fra profesjonelt arbeid i tjenestene, er etter vår mening en av styrkene i RETHOS.

Mandatet sier at programgruppene, i samarbeid med prosjektsekretariatet, skal ivareta en åpen prosess og dialog med relevante brukergrupper, profesjonsorganisasjoner, utdanningene og tjenesten man utdanner for.

Det er nedlagt svært mye arbeid i å nå ut, informere om og oppfordre til å gi innspill i arbeidet og dermed sikre åpenhet.Her er noe av det som er gjort:

  • RETHOS har en egen nettside for løpende å orientere om arbeidet. Den har så langt blitt besøkt over 51 000 ganger, noe som tyder på at mange følger prosessen. Dette utgjør i snitt nesten 150 besøk hver eneste dag. Det er også en egen innspillsknapp på nettsiden hvor det så langt har kommet vel 130 innspill til retningslinjearbeidet, de aller fleste av tverrfaglig karakter. TPS-nettverket er en av de instansene som har gitt innspill, og dette er videreformidlet til programgruppene
  • Det nedlegges mye arbeid i å få til god kontakt mellom de som deltar i programgruppene, og deres «bakland», både fra representantene selv og fra RETHOS- sekretariatet. Fire departementer og underliggende etater er involverte, og det gis kontinuerlig innspill til programgruppene og utviklingsarbeidet. Dette er ikke avgrenset til faglige siloer: Alle oppfordres til å diskutere i sine organisasjoner der det jobber ulike faggrupper. NAV-systemet, barnevernstjenesten, KS/ kommuner, regionale helseforetak/helseforetak, universiteter, høyskoler og studentorganisasjoner har gitt flere innspill gjennom egne møter med programgruppene
  • Det er arrangert egne felles møteplasser mellom alle programgruppene der de har diskutert mulige felles læringsutbytter. Mange av programgruppene har tatt inn endringer etter forslag fra andre programgrupper
  • Det er arrangert egne innspillsmøter for bruker- og interesseorganisasjoner for samtlige programgrupper. Opptil 170 brukerorganisasjoner er invitert og interessen har vært stor.

Det reises også kritikk av høringen: Det er mulig det ikke har kommet godt nok frem, men det har altså vært fullt mulig å sende inn høringssvar på den tradisjonelle måten. Flere har gjort det, og da særlig høringsinnspill som gjelder generelt og flere utdanninger. Denne muligheten ble det informert om da høringen ble sendt ut.

I forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningene er tverrprofesjonelt samarbeid nedfelt som en egen læringsutbyttebeskrivelse. Dette er helt nytt. Dette må nå alle utdanningene inkludere i sine retningslinjer sammen med elleve andre felles læringsutbyttebeskrivelser. Med tolv felles læringsutbyttebeskrivelser legges et unikt grunnlag for en mer lik kompetanseplattform i utdanningene enn tidligere.

Så til tverrfaglig samarbeidslæring: Samarbeidslæring er en pedagogisk metode. Det er en misforståelse å tro at de nasjonale retningslinjene skal beskrive pedagogiske metoder eller undervisningsformer. De nasjonale retningslinjene er en del av det nye styringssystemet der styring skal skje gjennom å definere sluttkompetanse og ikke innsatsfaktorer. Hvordan sluttkompetansen praktisk sett oppnås ved utdanningene på universiteter og høyskoler legger departementet seg ikke opp i. Undervisnings- og vurderingsformer, som eksempelvis tverrprofesjonell samarbeidslæring, er det universitetene og høyskolene som har ansvar for. Det er de som har det faglige ansvaret, og som har den faglige kunnskapen til å vurdere hvordan de skal legge opp undervisningen slik at den definerte sluttkompetansen oppnås.