Kunsthøgskolen

Han vil lede høgskolen som aldri får hvile

Markus Degerman er den eneste som stiller til rektorvalg ved Kunsthøgskolen i Oslo. Dette sier han om det siste året og tiden som kommer.

Publisert

«De siste årene har vi vært vitne til en turbulent tid for KHiO. Vi kan nevne MeToo-debatten, koronapandemien og ikke minst høstens intensive KHiO-debatt om ytringsfrihet, rasisme og identitetspolitikk, i et bakteppe av stadige budsjettkutt og store utskiftninger av ansatte i lederstillinger».

Valgprogrammet til fungerende rektor og dekan ved kunst og håndverk, Markus Degerman, oppsummerer det egentlig greit selv. Men Degerman stiller likevel opp som eneste eneste rektorkandidat til rektorvalget ved Kunsthøgskolen (Khio) som avholdes 8.-12. mars.

— Hvorfor vil du være rektor ved Kunsthøgskolen?

— Det strekker seg egentlig tilbake i tid. Ved forrige valg ble jeg kontaktet av nominasjonskomiteen, men jeg hadde allerede søkt dekanstillingen jeg ønsket og det var ikke aktuelt for meg å stille mot sittende rektor da. Siden har jeg trivdes bra ved Khio og avdelingen for kunst og håndverk har vært en fin avdeling å være med å utvikle.

Men så kom pandemien, debatten og Måns Wranges plutselige avgang.

— Det kom litt overraskende at han sa opp, og da begynte jeg å tenke. Hva skjer nå? Hvordan vil styret agere? Jeg fikk spørsmål om å stille som fungerende rektor, og det hadde jeg allerede tenkt litt på og jeg sa ja. Og så er ikke steget fra fungerende rektor til rektor så langt. Det ene gav på en måte det andre.

Etter litt over én måned som fungerende rektor håper Degerman altså på å, sammen med prorektorkandidat Heidi Marian Haraldsen, samle de 50 prosentene som trengs i valget for å få sitte de to siste årene av rektorperioden.

Fakta

Markus Degerman og Heidi Marian Haraldsen

  • Markus Degerman er fungerende rektor og dekan ved avdeling kunst og handverk. Nå stiller han som rektorkandidat.
  • Han har bakgrunn som kunstner innen visuell kunst og arkitektur og er utdanna ved Kungliga Konsthögskolanm, Konstfack, Nyckelviksskolan i Stockholm og Konsthögskolan i Umeå.
  • Heidi Marian Haraldsen er førsteamanuensis i pedagogikk og studieprogramansvarleg for praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) i dans og teater. Hun stiller som prorektorkandidat.
  • Ved KHiO har hun undervist i kunstpedagogikk, utdanningskvalitet, læremidler i dans og pedagogisk psykologi siden 2008. Hun er utdannet fra bachelor i dans fra Statens balletthøgskole (KHiO).

(Kilde: Khio.no)

Høgskolen som aldri får hvile

Kunsthøgskolen ble en realitet i 1996, etter sammenslåing av en rekke statlige høgskoler meg egne og sterke identiteter. Statens håndverks- og kunstindustriskole, kunstakademi, teaterhøgskole, operahøgskole og balletthøgskole ble alle innlemmet og senere også samlokalisert i den nye høgskolen.

Degerman forteller at han opplever at Kunsthøgskolen aldri har fått tid til å sette ting ordentlig i system. Høgskolen har aldri fått landet skikkelig.

— Ser man tilbake i årbøker og program, det hele tiden har vært sammenslåinger og flyttinger, fokus forskning og opprettelser av ph.d.-programmer. Sånn er det alle steder, men det har kanskje vært sånn spesielt på Khio. Det har vært en hurtig utskifting av dekaner og rektorer har ikke sittet så lenge heller. I senere år har man hatt metoo og det siste års rasismedebatt. Ser man på det, så ser man at dette er en skole som aldri helt har fått tid til å samle seg. Man har aldri helt fått tid til å satt ting ordentlig i system, sier Degerman.

— Håper du å kunne sitte en stund og lande saker og ting, nå da?

— Det er jo greia her. Perioden er ekstra kort, bare to år, fordi den bygger på at rektorperioden til Wrange ligger fast.

— Vil du velges igjen om to år?

— Om du spør meg nå, så vil jeg jo stille som rektor og da vil man jo være rektor. Men det skjer jo hele tiden ting. Og igjen har Khio en demokratisk modell, så det er opp til studenter og ansatte at de får bestemme.

Om rasismeoppropet og kartlegging av hva som egentlig er utfordringene

Khios siste år og nylig avgått Wranges tid som rektor ble i stor grad preget av et antirasistisk opprør. Wrange løftet fram forslag til løsninger som ble tatt godt imot av noen, mindre godt av andre. I ettertid sa han dette om debatten.

Degerman sier at det programmet Wrange i utgangspunktet gikk til valg på var ganske så uproblematisk.

— Det opprinnelige programmet var det egentlig ingen finurligheter ved, det var i utgangspunktet et program om å starte et utvalg for mangfold og likestilling. Så hadde han også andre ideer som han snakket om, som kanskje ikke er noen realitet ennå.

— Som tiltak om å sende ansatte på obligatoriske kurs i likestilling og antidiskriminering?

— Som kurs i normkritikk for eksempel, ja. Det er jo sånn at man kan komme med ideer og forslag, og så møter ideen andre mennesker og så ender man med en løsning man bearbeider sammen. Og så blir det litt annerledes enn den første ideen.

Mye ble sagt uten å peke på noe. Så det tenker jeg vi må gjøre. Vi må kartlegge så vi kan se på hvordan ting faktisk ser ut.

Markus Degerman

Degerman sier det var vanskelig å vite helt hva som lå bak da rasismedebatten tiltok ved Khio i fjor.

— Jeg tenker at Måns gikk jo til valg på noen punkter, og så kom «black lives matter». Jeg kjenner Måns og han jobber med lange prosesser. Plutselig krevde debatten at han svarte og måtte hoppe over noen steg man ellers ville gått. Vi har for eksempel ikke hatt noen kartlegging av hva Khio faktisk må jobbe med. Mye ble sagt uten å peke på noe. Så det tenker jeg vi må gjøre. Vi må kartlegge så vi kan se på hvordan ting faktisk ser ut.

En organisering som går utover ansatte og studenter

I valgprogrammet skriver Degerman og Haraldsen at deres hovedvisjon er å «skape bedre studie-, forsknings- og arbeidsforhold gjennom å sette kvaliteten i de faglige kjerneoppgavene-utdanning, forskning og formidling - i sentrum for virksomheten».

Og for å få det til, understreker de at det kreves det vilje til i fellesskap. I valgprogrammet heter det for eksempel at arbeid med inkludering og mangfold vil romme etiske aspekter og spenninger, og at derfor må slikt arbeid «forankres i gode interne prosesser og stadig revurderes ut ifra et felles selvreflekterende utgangspunkt».

Men programmet de går på valg på handler om langt mer, og mye som er gjenkjennelige fra høgskoler og universiteter for øvrig. Utdanningskvalitet, forskning, internasjonalisering. Det grønne skiftet.

Blant annet skriver de om organiseringen av skolen at de i sine roller som ansatte har erfart at skolens organisering av virksomheten ofte går ut over kjerneoppgaver. Mye arbeid gjøres dobbelt opp og det går omsider utover studenter, stipendiater og ansatte, skriver rektorparet Degerman og Haraldsen.

Selv om de to ikke står blant de 68 ansatte som signerte et kritisk brev til ledelsen i november, er mye gjenkjenbart.

— Hva blir den største utfordringen Khio framover?

— En sak er det flere sier, nemlig at Khio på mange måter ikke er én skole, men fem eller seks skoler. Det er bra å ha sterke faglige enheter og spydspisser og det skal vi verne, men samtidig må man forstå at det ligger noe uforløst i hvordan skolen som helhet kan jobbe sammen for å få mest mulig ut av ressursene våre. Vi har en felles administrasjon og spesifiserte avdelinger, og vi må se på hvordan vi kan fikse det samspillet.

I tillegg peker han på utfordringer med Khios lokaler. Og forskningen som skal finne sin plass.

— Først nå har vi jo ansatt prorektor for forskning. Igjen, jeg tror det har blitt litt sånn fordi vi ikke har fått landet saker, avslutter Degerman.

Valget ved Khio holdes 8.-12. mars, med en digital avstemning.

Powered by Labrador CMS