Ikke noe å lage noe oppstyr om?

«Det er ikke noe å lage noe oppstyr om».

Dette sitatet er fra romantrilogien Árbbolaččat (Arvingarne) skrevet av forfatteren Jovnna-Ánde Vest. Sitatet kommer meg i hug etter å ha lest Dagfinn Høybråtens innlegg i Khrono og i Ságat den 8. mai 2020. Hovedpersonen Heaika, en beskjeden kar med forskerambisjoner, har som sitt prosjekt å skrive en slekts- og bygdebok. Et særdeles ambisiøst nybrottsarbeid i en liten samisk bygd i Nord-Finland på begynnelsen av 1960-tallet. Han vil derimot ikke stikke seg ut i bygda, og sier i alle sammenhenger der boka blir et tema: «Det er ikke noe å lage noe oppstyr om».

Høybråten, som er leder i Kommisjonen for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener, norskfinner og fra 2019 også skogfinner, kommer med sitt innlegg to dager etter mitt innlegg «Sannhet, forsoning og den giftige stillheten», med en betimelig redegjørelse for kommisjonens arbeid. Han viser dog ikke til mitt innlegg i sitt tilsvar. Det er snedig. Er det tilfeldig at hans innlegg er publisert i de samme kanaler jeg fikk publisert mitt innlegg? Trenger han da kanskje ikke å svare utførlig på de spørsmål jeg stiller? Eller er det andre i offentligheten som har rettet direkte spørsmål til kommisjonens arbeid den siste tiden? Jeg er likevel så fri at jeg svarer på Høybråtens innlegg.

Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal tolke Høybråten når han viser til et innlegg av psykolog Anne Lene Turi Dimpas publisert i 2017 om «hvorfor samene er så tause». Mitt spørsmål er hvorfor sannhetskommisjones medlemmer og sekretariat er så tause og sparsommelige i sin formidling, ikke hvorfor samer er tause. Høybråtens innlegg framkommer mer som en redegjørelse av en kommisjons administrative arbeid, enn om hvilke visjoner kommisjonen har for at dette skal munne ut i forsoning, basert på kommisjonens omfattende mandat. Kommisjonen er ikke en hvilken som helst kommisjon. Den skal granske over 100 års urett begått av den norske stat mot flere av landets folk! Den skal lage oppstyr! Den skal høres! Den skal ses! Den skal engasjere! Den skal begeistre! Den skal kanskje til og med forarge!

Det er neppe vanskelig å forstå at arbeid med menneskers personlige historier og behandling av sensitive opplysninger krever grundighet og aktsomhet. Jeg har da heller ikke registrert at noen i den offentlige debatten har bedt kommisjonen om å publisere personlige historier eller andre sensitive opplysninger.

Høybråtens noe ordrike redegjørelse av arbeidet med folks historier er grei nok. Den fremstår dog mer som et ønske om å snakke om noe annet, en måte å unnlate å gå inn på de kritiske spørsmålene som ligger i luften og som jeg også stiller i mitt innlegg. Jobber for eksempel kommisjonen etter noen forhåndsgitt sammenheng mellom sannhet og forsoning? Hvordan skal den herskende majoritetsbefolkningen opplyses og tildeles en rolle i prosessen? Hva tenker Høybråten om en situering av kommisjonsmedlemmene?

Dersom hele kommisjonsarbeidet ikke skal munne ut i et slags myndighetenes «plaster på såret» til de skadelidende folk i form av en rapport de færreste orker å lese, er det av største viktighet å involvere majoritetsbefolkningen. De trenger å bli opplyst om deres historiske og nåværende rolle i fornorskningens praksiser. En slik operasjon krever mot og en mye større tilstedeværelse i det offentlige rom. Kommisjonen må våge å ta den kampen det vil være å rokke ved gamle fordommer, inneforståtte standarder for «normalitet», nedarvede privilegier som er selvfølgelige for nordmenn, påstander om krenkelseshysteri og hårsårhet, usynliggjøring og strukturelle rasistiske praksiser i samfunnet. Våger kommisjonen?

Jeg takker for redegjørelsen fra Høybråten, men er dessverre hverken mer opplyst eller beroliget. Det som formidles i hans innlegg er som å si: «I sommer har vi vært på flere bærturer. De neste seks månedene skal vi kun bruke til å renske bærene». Det ville være synd derom nordmenn om en hundre års tid med forbauselse skulle uttrykke: «Hva, var det en Sannhets- og forsoningskommisjon på begynnelsen av 2020-tallet? I Norge? Det har vi aldri hørt noe om.»