Debatt

«Fornorskningsiveren tar da vel slutt når livet opphører?»

Usynliggjøring er en kjent hersketeknikk, skriver Lill Tove Fredriksen i debatten om Kommisjonen for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener, norskfinner og skogfinner.

Usynliggjøringens kappe fungerer som hersketeknikk på mange plan, skriver Lill Tove Fredriksen.
Usynliggjøringens kappe fungerer som hersketeknikk på mange plan, skriver Lill Tove Fredriksen.
Publisert Oppdatert

I Kommisjonen for å granske fornorskningspolitikk og urett overfor samer, kvener, norskfinner og fra 2019 også skogfinner, sitter tolv høyt utdannede mennesker. Det samme gjelder for de fire i sekretariatet. Tolv stykker har som oppgave å få historien om urett gjort av den norske stat mot fire av Norges folk fram i lyset. De har fått mandat til å sette lys på fornorskningstrollet. Men hvor er de? De er nærmest usynlige, noe som igjen medfører at de også usynliggjør de som kommisjonen skal jobbe for.

Usynliggjøring er en sterk måte å uttrykke undertrykking på og er en kjent hersketeknikk. Den kan ha form av forbigåelse, bagatellisering, fortielse og ignorering. Den blir brukt av menn overfor kvinner, og av representanter for det herskende majoritetsamfunnet overfor minoriteter og urfolk.

Usynliggjøring var et av de sterkeste virkemidlene i myndighetene fornorskningpolitikk. Dette foregår enda den dag i dag, om enn ikke bestemt i lovverket på samme måte som i den såkalte Wexelsenplakaten fra 1898. Loven tillot ikke bruk av samisk eller kvensk som hjelpespråk i skolen, med mindre det var helt nødvendig. I praksis var dette et forbud mot bruk av språkene, ikke bare i skolen, men langt inn i folks private sfære.

Læreren, redaktøren og forfatteren Anders Larsen (1870–1949) tematiserer usynliggjøringen av det samiske språket i den første romanen skrevet på samisk, Beaiveálgu. Den ble publisert i 1912, under den hardeste fornorskningstida. Den ble betegnende nok oversatt til norsk først 100 år etter, i 2013, med tittelen Dagen gryr. Larsen var fra Seglvik i Kvænangen, og levde i en tid da fornorskningen fulgte deg fra fødsel til død. Tidlig i romanen går hovedpersonen Ábo Eira rundt på kirkegården, og så spør han seg plutselig: «Hvor er samenes graver?» Han ser at alle gravene kun har gravskrift skrevet på norsk, og utbryter til slutt: «Fornorskningsiveren tar da vel slutt når livet opphører? Etter døden er vel ikke forbudt å bruke samisk, om noe jordisk språk skal brukes!»

Tenker medlemmene i kommisjonen med dette at de i en regjeringsoppnevnt kommisjon har dette privilegiet, å unngå offentligheten og å tilsløre kritiske spørsmål som stilles dem?

Over 100 år etter publiseringen av Anders Larsens roman, har vi fått en Sannhets- og forsoningskommisjon i Norge. Jeg har i to innlegg i Khrono, den 7. mai og den 10. mai stilt flere spørsmål til kommisjonen om hva deres ambisjoner og planer er, og hvorfor de er så lite synlige i offentligheten. Elin Margrethe Wersland har i Ságat den 21. mai et lengre intervju med meg om kommisjonens manglende tilstedeværelse i samfunnsdebatten, og i samfunnet for øvrig: «Hun vil fornorsknings-stalloen til livs». Jeg har spurt om kommisjonen jobber etter noen forhåndsgitt sammenheng mellom sannhet og forsoning? Vi bærer vår historie med oss – tenker kommisjonen at eventuelle forsoningstiltak skal være noe som de spesielt interesserte kan vurdere om angår dem? Tenker kommisjonen at der er autentisk interesse i den herskende majoritetsbefolkningen til å forstå historien og opplevelser som samer, kvener, norskfinner og skogfinner har hatt som følge av fornorskningen? Hvordan tenker kommisjonen å bidra til å øke kunnskapen om denne delen av landets historie, som det råder stor uvitenhet om blant majoritetsbefolkningen?

Les også: Sannhet og forsoning om fornorsking

Jeg registrerer at som svar på disse spørsmålene, fortsetter kommisjonen å holde umeddelsomhetens fort. Dagfinn Høybråten kommer med et ikke-svar i Khrono den 8. mai. Ikke-svaret er heller ikke stilet til meg. Det er forbigått, usynliggjøringen er registret. Tenker medlemmene i kommisjonen med dette at de i en regjeringsoppnevnt kommisjon har dette privilegiet, å unngå offentligheten og å tilsløre kritiske spørsmål som stilles dem?

Anders Larsen klarte å heve røsten og jobbe mot fornorskningen i en tid og i et samfunn med rasistiske holdninger og praksiser. Dette med stor motstand fra norske myndigheter, anført av skoledirektøren i Finnmark Bernt Thomassen. Larsen startet med sine brødre i 1903 en forening for å utgi den samiskspråklige avisa Sagai Muittalægje, som kom ut fra 1904–1911. Som redaktør var han sågar sentral i å få valgt inn den første samiske stortingsrepresentanten på stortinget i 1906, Isak Saba.

Anders Larsen var en pioner og en visjonær, som viste mot og vilje til å få til avgjørende endringer for å belyse og få slutt på fornorskningens åk. Han gjorde det i sitt virke som lærer, som avisredaktør, i form av foredrag og artikler. Dette i visshet om at han jobbet mot hele den norske makteliten. Han var sterkt tilstede i offentligheten, og var på mange måter forut for sin tid og viste vei for oss. Der kommisjonen kunne tatt lærdom av våre modige pionerer, gjør de seg nærmet «unntatt offentligheten». Usynliggjøringens kappe fungerer som hersketeknikk på mange plan. På Anders Larsens tid. I vår tid.