Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid mellom tillit og taushet

Fornorskingspolitikken som har blitt ført i Norge har skapt store sår. En sjelden gang velger Stortinget å oppnevne granskingskommisjoner. Sannhets- og forsoningskommisjonen er oppnevnt av Stortinget som etter samarbeid med berørte miljøer har vedtatt kommisjonens mandat. Tillit er noe kommisjonen er avhengig av i dette arbeidet. Tillit er ikke noe man får uten videre, men noe man opparbeider seg. Dette arbeidet er uansett ikke mulig å gjennomføre uten tillit. Spesielt ikke fra de mennesker som gjennom generasjoner har opplevd marginalisering og usynliggjøring. Dette tar kommisjonen på alvor.

Les også: Sannhet, forsoning og den giftige stillheten

I mandatet fra Stortinget står det tydelig: «Granskningen skal ha et fremtidsrettet perspektiv. Hovedmålsettingen er at kommisjonen, gjennom å etablere en felles forståelse av fornorskingspolitikken og dens konsekvenser, skal legge grunnlaget for fortsatt forsoning mellom samer, kvener/norskfinner og majoritetsbefolkningen.»

Gjennom mandatet påpekes det at forsoningen allerede har startet. Stortinget har bedt om et kunnskapsgrunnlag som kan føre til felles forståelse av fornorskingen, og forslag til tiltak for å få til ytterlig forsoning. Også mens Sannhets- og forsoningskommisjonen arbeider er det kimer til forsoning. Mediefolk som blir mer bevisst. Personer som etter å ha fortalt sin historie til kommisjonen sier «Takk for at dere lyttet. Dette kjentes godt». Ordfører i Oslo kommune, Marianne Borgen, sa på det åpne møtet i Oslo følgende: «De personlige historiene er viktige, og det er slik vi skal lære å forstå, slik at vi kan gå videre sammen».

I 2017 skrev psykologspesialt Anne Lene Turi Dimpas en kronikk om den samiske tausheten der hun spør: «Hvorfor er samene tause? Det er ikke så vanskelig å forstå. Vi beskytter oss selv. Vi beskytter vår familie og slekts relasjonene. Vi vil ikke ha splid mellom familiemedlemmer. Vi stoler ikke på myndigheter. Og vi tåler ikke mer å bli sett ned på av storsamfunnet.»

Det er ikke bare samer som er tause, også norskfinner, kvener og skogfinner har opplevd marginalisering over flere generasjoner som har ført til taushet. Det er i dette landskapet Sannhets- og forsoningskommisjonen jobber.

Kommisjonen jobber så åpent som det er anledning til under et granskingsarbeid. Vi har en egen nettside med åpen møtekalender. Der har vi også offentliggjort kommisjonens plan for innhenting av kilder og intervjuguidene. Vi har en offentlig journal. Vi benytter Facebook. Vi er imøtekommende overfor media. Vi følger også samfunnsdebatter knyttet til de problemstillinger som ligger i vårt mandat. Og vi har en YouTube-kanal der vi streamer utvalgte åpne møter. Men vi hegner også sterkt om våre tidsvitner og skal bruke tid på å vurdere materialet før vi bringer våre vurderinger og konklusjoner frem i offentligheten.

Kommisjonen er i gang med den historiske kartleggingen som beskriver myndigheters politikk og virksomhet. En del av kommisjonens oppgave er å samle inn individers og gruppers personlige historier fra personer som på eget initiativ ønsker å melde de inn. Og her kommer vi tilbake til stikkordene tillit og taushet. Vi er takknemlige for disse bidragene som kan belyse fornorskingen gjennom levd liv. Det er ikke alle som samtykker til at deres historier skal være offentlige for framtiden, men mange gjør nettopp det. Det er unikt.

Intervjuene som kommisjonen gjennomfører om fornorskingens virkninger innebærer tema som kan være sensitive for den som blir intervjuet. I tillegg kan materialet inneholde sensitive opplysninger om tredjepersoner. Vi må ta hensyn til at personer kan ha opplevd fornorsking som en traumatisk, smertefull eller skambelagt prosess. For mange kan det være vanskelig å prate om det de har tiet om eller ikke har vært åpne om over lang tid. Vi går inn i dette arbeidet med varsomhet. Derfor samarbeider vi også med helsepersonell. Kommisjonen har en avtale med spesialisthelsetjenesten SANKS som tilbyr krise- og støttesamtaler.

Les også: Sannhet og forsoning om fornorsking

Et granskingsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen. Nylig påla Stortinget kommisjonen 100 års taushetsplikt gjennom en særlovgivning. Loven gir kommisjonen tilgang til klausulert arkivmateriale og sikrer at alle kan formidle opplysninger om fornorsking og urett til kommisjonen. I en slik sammenheng er det viktig at alle som gir informasjon til oss både blir møtt med respekt og at vi har et bevisst forhold til håndteringen av opplysningene vi får.

Et viktig moment i kommisjonens arbeid er å møte opp personlig for å fortelle om oppdraget, hvordan vi jobber og hvem vi er. Derfor har kommisjonen reist rundt i store deler av landet for å gjøre nettopp dette, noen ganger bare over en kaffekopp, andre ganger på åpne møter i samarbeid med berørte miljøer, institusjoner og organisasjoner. Vi møter mennesker som medmennesker.

Samtidig som Norge iverksatte restriksjoner knyttet til koronaviruset, var kommisjonen i Røros, et sørsamisk område. Der møtte vi mennesker som fortalte sine historier til oss, og kommisjonen arrangerte åpent møte i samarbeid med det sørsamiske språksenteret Aajege. Kommisjonen har vært mye på reisefot og skulle etter planen hatt en svært aktiv sommer, men vi må som alle andre tilpasse oss situasjonen.

Vi har hele Norge som arbeidsområde, og vi skal besøke mange flere når restriksjonene rundt koronaviruset letter. Vi anerkjenner at det å bli lyttet til kan være forsonende, og vi mener at vi må ha flere metoder for å få dette arbeidet til. Enkelte ganger må vi også justere hvordan vi jobber ettersom vi gjør oss flere erfaringer.

De gangene dere hører mindre fra oss, er det fordi vi arbeider med materialet. Akkurat nå er vi i en fase der vi bruker tiden til å gjennomgå de om lag 100 personlige historiene vi så langt har mottatt, og alle de andre dokumentene som er gitt til oss under granskingen. Vi håper på forståelse for at dette er et møysommelig arbeid. Vi ser frem til å levere rapporteringen, og frem til da skal vi i samarbeid med hele samfunnet få fram nye sider av vår felles historie før vi kommer med forslag til tiltak for videre forsoning mellom samer, kvener/norskfinner, skogfinner og majoritetsbefolkningen.