Debatt ● terje ødegaard
Gjelsvik, Lekve og resultatbasert finansiering – en 17. tese
Er det noen sammenheng mellom kvaliteten på grunnutdanningene og utsiktene til førsteklasses forskning? spør Terje Ødegaard.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LEDELSE| Debatten mellom Olav Gjelsvik og Kyrre Lekve, styrerepresentanter ved hhv. UiO og HINN dreier seg i utgangspunktet om ulike forståelser av hvilken ledelsestype som vil være den beste til å utvikle og sikre kvaliteten av universitetenes (og høgskolenes) forskningsmiljøer. Svarene deres viser ulike forståelser av målene og hvordan disse kan nås. Begge tar bl.a. opp budsjettstruktur og institusjonenes autonomi – reell men lite benyttet ifølge Lekve, illusorisk ifølge Gjelsvik. Men sammenhengen mellom kvaliteten på grunnutdanningene og utvikling av forskningsmiljøer tematiseres bare så vidt – av Gjelsvik.
Begge er enige om at et grunnproblem er budsjettstrukturen. Denne er problematisk, ifølge Gjelsvik fordi finansieringssystemet medfører at den resultatbaserte delen av institusjonenes inntekter – som hovedsakelig stammer fra premiering for studiepoeng- og kandidat-produksjon, og publiseringspremiering – videreføres nokså direkte (og automatisk) internt i organisasjonene, og i liten grad styres ut fra institusjonenes egne aktive prioriteringer, forståelser av ‘akademiske verdier’ og målsetninger.
Gjelsvik påpeker spesielt at utformingen av resultatbaserte tildelinger er uheldig for undervisningen: Insentivstrukturen her legger til rette for ikke å bruke mer enn strengt nødvendig ressurs per student, på flest mulig studenter, og at en tilpasning vil være å senke de faglige kravene for å bestå, fordi dette sikrer institusjonene størst inntekt fra utdanningsproduksjonen. (Foreslått tiltak er å gi bevilgninger for de studieplassene man har, ikke for hvor mange studenter man kan få til å bestå.)
Press på ressursene til undervisning på lavere grad følger også av behovet for å finansiere eksamener med stadig mer omfattende og detaljert utformede krav til gjennomføring og til studentenes rettigheter etter sensuren; det skal begrunnes og det skal kunne klages.
(LES VIDERE ETTER ANNONSEN)
Bli varslet om siste nytt på mobilen!
LAST NED KHRONO-APPEN HER:
Studenttillitsvalgte forsterker dette presset på ressursene ved å være mer opptatt av politisk lettfattelige krav om rettferdighet – endog ‘rettssikkerhet’ – og begrunnelser av sensur (og av å sikre det forvaltningsrettslige misfosteret ‘blind klagesensur’), enn av å stille krav om økonomiske rammer for undervisningen som legger til rette for god utdanningskvalitet.
Ressursene – tid og penger – tas hele veien fra undervisningen.
I tillegg kommer politiske vedtak som krever ytterligere ressurs, nå senest med kravet om dobbelt sensur, ‘som forutsettes finansiert innen gitte rammer’. Også dobbelt sensur skal finansieres fra undervisningsressursene.
Lekve – tidligere statssekretær i KD for SV – påpeker at eksisterende lovgivning gir institusjonene stor autonomi, og at Gjelsvik, som styrerepresentant ved UiO, kunne ha bidratt til å bruke denne mer aktivt på tvers av tendensene til automatikk i fordelingen av resultatbaserte bevilgninger. Gjelsviks svar er ikke overraskende at autonomien i praksis er konfiskert av politisk formulerte new public management-type krav og regler for driften.
En grunnleggende forutsetning for å legge til rette for forskningsmiljøer av etterstrebelsesverdig kvalitet må være at grunnutdanningene – dvs. på bachelornivå, helt fra starten av – holder høyest mulig kvalitet, ut fra den enkelte institusjons beste forutsetninger. (Gjelsvik viser til systemer som benytter mye ressurs på tett oppfølging av studentene, med vesentlig mindre vekt på ustanselige evalueringer; dette gir bedre faglige resultater.)
Listen over disinsentiver er imidlertid lang. Undervisning blir mindre trivelig og en mindre etterspurt oppgave i takt med mer byråkratiserte rammer, faglig fragmentering og voksende antall studiepoeng som skal ‘produseres’.
Fagpersonen vil mange steder også raskt legge merke til at det meste av personlig framgang – faglig og økonomisk – er forbundet med å komme seg unna undervisning så langt som råd, iallfall på bachelornivå, og vil noen steder oppdage at tilgang på tid til faglig egenpleie ikke er betinget av faktisk deltakelse i undervisningsarbeid i det hele tatt.
Ingen av U&H-institusjonene er underlagt noe minstekrav til ressursbruk per studiepoeng, som i neste omgang faktureres departementet for beregning av resultatbasert tildeling. Den 17. tesen er at dette er skandaløst. Et oppslag på DBH vil vise hvor langt enkelte institusjoner er villige til å strekke strikken på dette punktet.
Lekve gjør et nummer av at UiO styret i Gjelsviks styreperiode ikke har benyttet den friheten styret formelt har hatt i 20 år til å prioritere ressurser i retning av sterke forskningsmiljøer. Han ser her bort fra de stramme, presise føringene budsjettmodellen i praksis legger på handlefriheten.
Av grunner som er nevnt – også av Gjelsvik – er det krevende å få ledelsene og styrene i U&H-sektoren til å prioriteten kvaliteten på lavere grads studier.
Men siden ettertraktelsesverdig forskningskompetanse ikke oppstår plutselig på et eller annet sent stadium i masterløpet, burde de interessere seg for kvaliteten på grunnutdanningene, dersom ønsket er førsteklasses forskningsmiljø.
Lekve sitter nå selv i HINNs styre. Knapt noe sted i sektoren er mulighetene bedre for å gjøre en forskjellsskapende innsats mht. ressursbruk per studiepoeng, inkludert bruk av høykvalifiserte fagpersoner på bachelornivå, der størstedelen av resultatbaserte inntekter tross alt skapes. (U&H-organisasjoner som tillater at de delene av fagpersonalet som ikke ser seg tjent med å undervise på bachelornivå også slipper å gjøre det, fortjener rimeligvis heller ikke å lykkes som forskerutdanningsinstitusjoner.)
Her er det rom for paradigmeendrende bidrag fra styrerepresentanter, Lekve og andre, gjerne basert på selvstendig kunnskapsinnhenting, for å legge til rette for at tilstrekkelige ressurser sikres til å gi solid grunnutdanning – den typen som bl.a. legger grunnlaget for bl.a. god forskerutdanning og etterstrebelsesverdig forskning. Det ville i så fall være en fruktbar innovasjon.
