Psykologiprofessor: Rektoratet ved UiO har god grunn til bekymring
Finansiering. Tilgangen på eksterne midler har endret innholdet i psykolog-utdanningen ved Universitetet i Oslo, og gjort den mindre relevant for mye psykologisk profesjonsutøvelse, skriver Geir Kirkebøen.
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
I et innlegg i Khrono i vår uttrykker rektoratet bekymring for «hvordan ekstern finansiering kan påvirke universitetenes mulighet til å ivareta den nødvendige faglige bredden.»
Tilgangen på eksterne midler, og ikke faglige vurderinger, har altså forandret utdanningen av psykologer ved UiO.
Geir Kirkebøen
De peker på at «ulike deler av akademia får ulik oppmerksomhet fra samfunnet» og at «dette gir seg utslag i at potensialet for finansiering varierer betydelig fra fagfelt til fagfelt.» Rektoratet er i sitt innlegg særlig opptatt av hvilke konsekvenser dette kan få på fakultetsnivå. De skriver: «Derfor må vi unngå en sakte og umerkelig dreining av tilgangen på ressurser, hvor forholdet mellom humaniora og samfunnsvitenskap på én side og realfag, medisin og teknologi på den andre siden forrykkes. I verste fall kan det underminere hva vi er som universitet.»
Jeg skal her se på hvilke konsekvenser ulik tilgang på eksterne midler har hatt på avdelingsnivå på Psykologisk institutt, nærmere bestemt på avdelingen som (på dens engelske nettside fortsatt) har navnet «Cognitive psychology, Neuroscience, Neuropsychology». Navnet indikerer at avdelingen ivaretar instituttets aktivitet i både kognitiv psykologi og nevropsykologi.
Det har imidlertid de siste åra vært utlyst svært mye eksterne forskningsmidler knyttet til hjerneforskning både nasjonalt og internasjonalt. Avdelingen har klart å skaffe mye slike midler. En konsekvens av dette er at den i all hovedsak har avgrenset kognitiv psykologi til studiet av basale prosesser som kan studeres med biologiske metoder, mens særdeles profesjonsrelevante områder av kognitiv psykologi som avdelingen har hatt ansvaret for, som ikke meningsfullt kan studeres med slike metoder, nærmest er avviklet. I tråd med dette ble avdelingens navn på den norske nettsiden nylig endret til «Fagavdeling for kognitiv og klinisk nevrovitenskap.» Tilgang til store eksterne midler har altså bidratt til å gjøre avdelingen, som det nye navnet indikerer, om til en avdeling for nevrovitenskap og biologisk psykologi.
Vi hadde for få år tilbake en storforsknings- og undervisningsaktivitet i bedømmings- og beslutnings (BB-) psykologi ved Psykologisk institutt. En grunn til det er at BB-psykologi er en svært profesjonsrelevant del av kognitiv psykologi. Likevel, instituttet har de siste åra avviklet den lille forskningsgruppen i BB-psykologi. Det er én fast ansatt igjen på området. Samtidig er store forskningsgrupper i nevrovitenskap etablert. Det er en rekke tungtveiende faglige grunner til at Psykologisk institutt bør bygge opp igjen gruppen i BB-psykologi ved, i det minste, å øke fra én til to faste stillinger på området. Noen av grunnene er:
Trussel mot rettssikkerheten. På Fagavdeling for kognitiv og affektiv nevrovitenskap får de ansatte forelese om egne forskningsområder for profesjonsstudentene. Det er fint for hver enkelt ansatt, men det blir da stort sett undervisning i spesialisert biologisk psykologi studentene får, og knapt noe undervisning i BB-psykologi, som avdelingen fortsatt har ansvaret for. Det er særdeles viktig at profesjonsstudenter gis en grunnleggende innføring i BB-psykologi i løpet av studiet. En grunn er at dette vil bidra til å skolere dem i begrensninger ved egen fagkompetanse og skjønnsutøvelse, som for øvrig Helsepersonelloven (§ 4. Forsvarlighet) forutsetter. Det er i psykologisk faglitteratur en rekke eksempler fra blant annet rettsvesenet på uheldige konsekvenser av at psykologer ikke er godt nok skolert på dette området.
Ved Psykologisk institutt i dag får profesjonsstudentene bare et par forelesninger i BB-psykologi i et seksårig studium. De får derimot mange titalls forelesninger i spesialisert biologisk psykologi uten særlig profesjonsrelevans. Tilgangen på eksterne midler, og ikke faglige vurderinger, har altså forandret utdanningen av psykologer ved UiO.
Forutsetning for «digitalisering» av beslutningstaking. Myndighetene legger stor vekt på «digitalisering». Digitalisering er ett av Forskningsrådets nye satsningsområder og regjeringen ble nylig utvida med en «digitaliseringsminister». Sentralt i digitalisering står utvikling av beslutningsteknologi. For å kunne utvikle slik teknologi bør man ha god kjennskap til systematiske feil i menneskelig beslutningstaking, feil avdekket i BB-psykologien. Dette var for øvrig en grunn til at noen av oss for tjue år siden utformet, og i 12-15 år holdt gående, det tverrfakultære studieprogrammet «IT - Språk, Logikk, Psykologi» der UiO-studentene kunne fordype seg i enten språkteknologi, «kunstig intelligens», eller beslutningsteknologi. Psykologisk institutt hadde lenge ansvaret for BB-kursene på den beslutningsteknologiske delen av dette studieprogrammet. Programmet er nå nedlagt.
Institutt for informatikk (IfI) gir imidlertid fortsatt et tilbud i språkteknologi. Dersom Psykologisk institutt opprettholder en forskningsgruppe og sine kurs i BB-psykologi, og reserverer noen plasser til IfI-studenter på disse kursene, kunne også et studieprogram i beslutningsteknologi enkelt reetableres ved UiO.
I dagens situasjon, med myndighetenes sterke satsing og fokusering på digitalisering, burde det være en selvfølge at UiO-studenter tilbys studieprogrammer der de kan kombinere masterdybde i informatikk med masterdybde på et område av et annet fag: Psykologi, språk, filosofi, musikk etc. Dette er også i tråd med de «radikalt tverrfaglige prosjekter» som rektoratet etterlyser i sitt innlegg i Khrono, og vel også motivasjonen for utformingen av de nye tverrfakultære «honours»-studiene ved UiO.
Sentralt og relevant i en rekke fag. Psykologisk institutts bachelorkurs i BB-psykologi, som vi enn så lenge gir, tas av studenter fra mange andre institutter. Kurset er alltid fulltegnet og mange må avvises. Grunnen til den store interessen er at BB-psykologi er særdeles relevant i både rettsvesenet, helsevesenet, i klimaproblematikken, for filosofer, informatikere, og økonomer. De sistnevnte belønner for øvrig, med jevne mellomrom, beslutningspsykologer, som de kaller «atferdsøkonomer», med Nobels minnepris i økonomi, grunnet den store betydningen BB-psykologi har for økonomers profesjonsutøvelse. Denne delen av psykologien, som har langt større betydning for psykologers enn økonomers profesjonsutøvelse, får altså profesjonsstudentene ved UiO i dag knapt undervisning i.
«De eksterne midlene er i nevrofag!». Jeg har (selvfølgelig) tatt opp problemet jeg tar opp her, internt på instituttet. Svaret jeg får fra vår nå biologisk orienterte ledelse på hvorfor et sentralt, særdeles profesjonsrelevant område av psykologien, der vi til tross for bare 1-2 fast ansatte har hatt meget stor forskningsaktivitet de senere åra (blant annet 9 ph.d.-kandidater og 4 postdoc’er) avvikles og erstattes med store forskningsgrupper i biologisk psykologi, er gjerne: «Instituttet trenger penger og det er i nevrofag de store eksterne forskningsmidlene er!» Tilgangen på eksterne midler har altså endret innholdet i profesjonsutdanningen av psykologer ved UiO og, slik jeg ser det, gjort denne utdanningen mindre relevant for mye psykologisk profesjonsutøvelse.
UiO må ivareta BB-psykologi. I innlegget i Khrono uttrykker altså rektoratet bekymring for «hvordan ekstern finansiering kan påvirke universitetenes mulighet til å ivareta den nødvendige faglige bredden.» BB-psykologi er et område som må falle innenfor hva rektoratet omtaler som «den nødvendige faglige bredden» som må ivaretas. Et stort universitet som UiO kan ikke være bekjent av ikke å ha undervisnings- og forskningsaktivitet på dette området.
Ett av mange eksempler. Jeg har gitt ett eksempel, av helt sikkert mange, på at det er grunn til rektoratets bekymring. Psykologisk institutt kan forsvare seg med at de ikke har gjort annet enn å tilpasse seg dagens økonomiske realiteter. Det er nå slik ved UiO at mulighet til å hente inn eksterne midler er med på å bestemme alt fra ansettelser til lønnsplassering. Det er da uunngåelig at tilgang på eksterne midler trekker aktiviteten ved UiO bort fra hva den rent faglig vurdert burde være. Kort sagt, det er god grunn til rektoratets bekymring om at dette kan «underminere hva vi er som universitet.»
Hva vil universitetsledelsen gjøre? Et nærliggende spørsmål er hva rektoratet selv vil gjøre for å forhindre hva de er bekymret for, altså at «ekstern finansiering kan påvirke universitetenes mulighet til å ivareta den nødvendige faglige bredden.» Det er vanskelig å se noen forslag i universitetsledelsens nylig lanserte høringsutkast til «Strategi 2030» som kan bidra til å forhindre at UiOs faglige aktivitet i for stor grad bestemmes av tilgang på eksterne midler.
Innlegget er først publisert i Uniforum.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!