Stølen&Gornitzka: Framtiden for breddeuniversitetet

Breddeuniversitetetene utfordres i et stadig ekspanderende forskningssystem. Vi må analysere nøye om, og i så fall hvordan, ekstern finansiering påvirker slike institusjoners mulighet til å ivareta den nødvendige faglige bredden, og til å sikre og videreutvikle gode vilkår forgrunnleggende langsiktig forskning.

Ulike deler av akademia får ulik oppmerksomhet fra samfunnet. Dette gir seg utslag i at potensialet for finansiering varierer betydelig fra fagfelt til fagfelt. Slike forskjeller kunne man i utgangspunktet tenke var uproblematisk. Bør ikke et universitet rett og slett bare utnytte de mulighetene samfunnet tilbyr?

Noen ganger er dette uproblematisk og ønskelig, men ikke alltid. Økt, og typisk eksternt finansiert aktivitet krever ofte betydelige egenandeler og ikke sjelden en kostnadsdrivende infrastruktur internt. Den økte staben må ha plass, og det oppstår behov for et tilstrekkelig administrativt og teknisk støtteapparat.

Derfor trenger vi å analysere og reflektere rundt hvordan eksterne midler påvirker fordelingen av basismidler. Flere eksterne finansiører dekker ikke de fulle kostnadene til den forskningen de finansierer. På denne måten binder de eksterne midlene basismidlene, som skal gavne alle. Dermed kan ekstern finansiering begrense muligheten til å ivareta den nødvendige faglige bredden, til å utvikle grunnleggende langsiktig forskning og til å støtte talentutviklingen av unge forskere.

Den store faglige bredden bidrar i høy grad til å gjøre Universitetet i Oslo til den sterke forsknings- og utdanningsinstitusjonen det er. Vi må derfor være årvåkne for hvordan endringer i finansieringssystemet påvirker vår institusjons evne til å ivareta breddeuniversitetet. Konsekvensene for samfunnet kan bli alvorlige dersom våre viktige HumSam-miljøer bygges ned. Store kunnskapsbehov kan bli stående udekket. Det handler om vår evne til å forstå den verden vi lever i, kunnskap om de institusjoner som holder samfunn sammen, forståelse av dype samfunnsendringer, vår evne til å demme opp for kulturell usikkerhet og forståelsen av hvordan tillit og legitimitet skapes og vedlikeholdes. I stort dreier det seg om bærekraften og den politiske orden i vår samfunn.

Derfor må vi unngå en sakte og umerkelig dreining av tilgangen på ressurser, hvor forholdet mellom humaniora og samfunnsvitenskap på én side og realfag, medisin og teknologi på den andre siden forrykkes. I verste fall kan det underminere hva vi er som universitet.

Vi må selv røkte og bestemme dette forholdet. Dette er grunnen til at vi nylig fjernet den ‘evige’ støtten til Sentere for fremragende forskning (SFF) på to millioner kroner årlig etter senterets utløp. Den gamle SFF-forsterkningen er nettopp en av ordningene som de facto innebar en overføring av midler fra humaniora og samfunnsfagene (HumSam), til de medisinske og naturvitenskapelige fagene (MedNat) fordi de fleste sentrene er innen MedNat-sfæren.

En god røkting av forholdet mellom HumSam og MedNat må også prege beslutningene når vi nå skal ta i bruk flere nye bygg, som for eksempel det nye livsvitenskapsbygget, eller når Nedre Blindern skal utvikles. For oss er det klart at kostnadsøkningen til driften av disse byggene må hentes der hvor fordelen hentes ut. Det vil si hos de fakultetene som skal benytte arealene i framtiden. Det må være «utgifter til inntekts ervervelse» for de miljøene som kan utnytte byggets fortrinn.

Vi må videre sørge for en god balanse når vi videreutvikler våre store tverrfakultære satsinger; UiO: Livsvitenskap, UiO: Energi og UiO: Norden. Det er bra at en økende andel av midlene vi tildeler går til radikalt tverrfaglige prosjekter, men potensialet er større. Det handler blant annet om å berede grunnen for at våre humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøer kan hente ut større midler når Forskningsrådet nå vil involvere kanskje særlig humaniora enda tydeligere i tematiske utlysninger. Denne viktige involveringen vil også måtte bidra til å sikre framtiden for breddeuniversitetet.