Fyrer løs mot «rangerings­tyranniet»

Brussel (Khrono): Da Colin Diver i 2002 tok fatt på jobben som president for Reed College i Portland, Oregon, trakk han et lettelsens sukk.

— Jeg er ikke lenger underlagt rangeringstyranniet. Jeg må ikke lenger bry meg om hva ett nyhetsmagasin ber meg om å gjøre, tenkte han.

To tiår senere forteller han Khrono på en skjerm fra USA om hvordan det var å vri seg ut av rangeringenes grep over universitetshverdagen.

— Rangeringene var som en tvangstrøye på jusutdanningene, de tvang skolene til å opptre på måter de ellers ikke ville ha gjort. Da jeg kom til Reed var jeg frigjort, sier han.

Den gamle rektoren tar nå et oppgjør med universitetsrangeringer og makten de har fått over høyere utdanning i USA. Oppgjøret kommer i form av boka «Breaking Ranks: How the Rankings Industry Rules Higher Education and What to Do about It».

Les også

Universitetet gikk til topps på rangering. Eks-dekan dømt for å forfalske data

Det er et slags generaloppgjør han tar.

I Divers fortelling spiller rangeringene rollen som en trussel mot blant annet institusjonelt mangfold, akademiske verdier og sosial mobilitet. Han fyrer også løs mot det han kaller et «rankocracy», som han selv beskriver som «en gruppe selvutnevnte, for det meste profittsøkende, journalister som påberoper seg rollen som dommere over hva som kan regnes som utdanningsmessig fortreffelighet».

Mer om det senere.

Preget hverdagen som dekan

Diver kom til Reed fra jobben som dekan ved det juridiske fakultetet på University of Pennsylvania. Han hadde bare vært dekan i ett år da U.S. News i 1990 publiserte sin første årlige rangering over jusutdanninger i USA.

Han beskriver hvordan rangeringene de neste årene hang over dekantilværelsen som en mørk sky.

— Hver bevegelse oppover utløste øyeblikkelig jubel, hver bevegelse nedover utløste engstelse, skriver han.

Ifølge Diver preger rangeringene hvordan jusutdanningene drives. Det er først og fremst rangeringene til U.S. News han har blikket rettet mot, de har ifølge Diver stadig monopol over rangeringer av amerikansk jusutdanning, noe som gir dem stor innflytelse.

— De som søker jusutdanning er svært statusbevisste, U.S. News er selve målet på utdanningenes status, sier han og beskriver hvordan det preget hans egen hverdag som dekan:

— Nesten alt jeg gjorde var på ett eller annet vis bestemt av hvordan det ville påvirke rangeringene.

Nektet å la seg rangere

Ved Reed var situasjonen en annen. Sju år før Diver kom dit hadde forgjengeren Steven S. Koblik erklært at de ikke lenger ville samarbeide med U.S. News Best College Rankings.

Rent praktisk betød det at de ansatte ikke lenger måtte bruke timesvis på å fylle ut årlige spørreskjemaer, slår han fast. Det viktigste var likevel at «det signaliserte at Reed ikke lenger ville være medskyldige i en virksomhet en anså at sto i motsetning til egne kjerneverdier».

Det var denne opprørske holdningen som trakk han til Reed.

Skolen «målte seg selv etter interne standarder for akademisk integritet, ikke bare ekstern applaus», skriver han.

Dømt for svindel

Rangeringene fra U.S. News har fått stor makt i det amerikanske utdanningssystemet, det påvirker blant annet hvilke skoler folk søker seg inn på.

Noen har derfor vært villige til å gå langt for å klatre på rangeringene.

Les også

Universitetet ble rangert som nummer 2. Falske data, mener professor

En av dem er Moshe Porat, som var dekan ved Fox School of Business ved Temple University i Philadelphia fra 1996 til 2018. I desember ble han dømt for svindel etter at han sammen med to andre skal ha sendt inn falske data til U.S. News for at de skulle klatre på tidsskriftets nasjonale rangering.

Det lyktes. Skolen klatret voldsomt, i fire år på rad ble skolens digitale MBA-program (Master of Business Administration) rangert som det beste i USA. Da svindelen ble avslørt falt de raskt.

Tidligere i år kastet en annen sak mørke skygger over rangeringene. En professor ved Colombia University, matematiker Michael Thaddeus, stilte spørsmål ved faktagrunnlaget for at hans eget universitet var rangert som nummer to i USA. Etter at universitetet over flere år hadde klatret på rangeringene bestemte han seg for å analysere tallene. Han hevder universitetet har rapportert inn unøyaktige data på flere områder.

Eksempelet med Fox School of Business er ekstremt, sier Diver.

— Det er ekstremt med tanke på at den dømte dekanen åpenbart løy overfor U.S. News, han fabrikkerte data. Det skjer, men vi vet ikke hvor ofte, det er ikke mange som blir tatt i å gjøre det, sier han.

Noe av det interessante med saken er at den viser hvordan rangeringene driver mye av søknadsoppførselen innen enkelte deler av høyere utdanning, mener han.

Ble merkevarebygging

— Da du var ved Reed, var du noen gang bekymret for at dere ville miste søkere fordi dere ikke deltok i rangeringene?

— Å ja, selvsagt. Vi forsto at vi gjorde en «trade-off». På en side fikk vi en fordel i markedet ved å bli identifisert med en anti-rangeringsposisjon, vi så etter en bestemt type intellektuelle studenter.

Det fungerte som en merkevarebygning.

Les også

Universiteta brukar hundrevis av arbeidstimar på «ubrukelege» rangeringar

— Men på den andre siden har rangeringene en innflytelse selv på intellektuelle studenter, så vi forsto at vi mistet studenter.

I boka forteller Diver at han hadde en rekke samtaler om U.S. News med motparter ved andre institusjoner mens han var ved Reed. Han skriver at de nesten uten unntak sa to ting: «De hatet rangeringene, og det var redde for å gjøre motstand».

Selv slapp ikke Reed unna. De ble fortsatt inkludert i rangeringene. Og de ble ifølge Diver straffet med en bunnplassering. Ordet «straffet» ble brukt av tidsskriftets egen redaktør.

Kjøleskap, epler, appelsiner og universiteter

Diver beskriver et samfunn besatt av å rangere alt fra kjøleskap til epler og appelsiner.

— Det gir mening å rangere kjøleskap. Det er en rimelig stor investering som konsumentene regner med skal vare i flere år, slår han fast.

For andre produkter og tjenester er rangeringer tvilsomme, om ikke direkte latterlige, slår han fast og viser til rangeringer av epler, malerier og musikk.

Så hva med colleger og universiteter?

— Du skriver at det gir mening med kjøleskap, men ikke like stor mening for colleger. Kan en ikke argumentere motsatt? Det er en enda større beslutning å velge skole?

— Det er et argument, jeg anerkjenner det i boka. Å velge college er en viktig beslutning, for de fleste er det også en veldig dyr beslutning, spesielt om du skal på en privat skole i USA.

Han mener noen spesialiserte rangeringer kan han verdi, det fremste målet for kritikken er «best colleges»-rangeringene.

— Ideen om at du kan ta for deg alle universitetene og ordne dem i en liste fra en til fire-fem eller seks hundre, slår meg som fullstendig latterlig, sier Diver.

— Fullstendig vilkårlig

— Så hva sier du til studentene som leser rangeringene fra U.S. News, kan de stoles på?

— Jeg mener de burde se svært skeptisk på dem. For det første fordi vi vet at mange av disse skolene manipulerer dataene de sender inn, både til myndighetene og de som rangerer.

Les også

Forventer at forskere blir mer synlige og at universitetene klatrer på rangeringene

Dette handler ikke bare om ren løgn, som i tilfelle ved Temple, men også om å vri data og tolke instruksene så liberalt som mulig, sier han og viser til diskusjonen rundt tallene ved Colombia.

Men det er også en annen grunn til at de bør være skeptiske, mener han.

— Formelen som brukes av alle disse rangeringene er fullstendig vilkårlig, det er ikke noe vitenskapelig evidens bak det bestemte valget av variabler eller vektingen av dem. De er bare funnet på. Det blir selvoppfyllende profetier, for straks du rangeres på et bestemt vis, opptrer folk som om det er den riktige måten å dømme deg på.

Så hvor kommer makten fra?

— La oss snakke litt om dem som rangerer. Du snakker om et «rankocracy». Hvem og hva snakker du om da?

— Det er for det meste journalister, som U.S. News and World Report, som er blitt primært en rangeringspublikasjon, de rangerer nær sagt alt, inkludert nasjoner, tror jeg. Andre eksempler er Wall Street Journal, Times Higher Education og Forbes, nyhetskanaler som har bestemt seg for at rangering av universiteter er blant de mange tingene de skal drive med, sier han og fortsetter:

— Jeg antar mange av dem er hederlige journalister, de har profesjonelle standarder de tror på og vil publisere nyttig og korrekt informasjon. Men de vet også at dette er en stor inntektskilde for bedriften, det er et produkt du publiserer bare så lenge det selger aviser eller reklame. På nettsiden til U.S. News er det en strøm av reklame, inkludert reklame for mange av collegene og universitetene de rangerer. Det er en profittskapende virksomhet for å tiltrekke seg oppmerksomhet, de bruker en teknikk som er vanlig på internett, de lager lister med ting som får folk til å klikke fra en side til en annen, hver gang de gjør det kan de selge mer reklame. Dette er «the rankocracy».

— Men hvorfor har disse rangeringene fått denne makten, hvorfor har ikke flere gjort som Reed?

— Jeg tror de har fått denne makten fordi høyere utdanning, spesielt i USA, er blitt sterkt assosiert med sosial status. De hevder i praksis å tilby en indikator på sosial status. I den grad folk velger colleger og universiteter for å oppnå sosial status, er dette verktøyet for å finne ut hva den sosiale statusen assosiert med et bestemt college er.

Undergraver mål om sosial mobilitet

— Du argumenterer i boka for at rangeringene også har konsekvenser for sosial mobilitet. På hvilket vis?

— Jeg skriver bare om USA, jeg vil ikke generalisere for resten av verden. Konkurransen om status i høyere utdanning i USA er direkte knyttet til rikdom, både rikdommen til institusjonen og rikdommen til studentene, og dermed foreldrene deres. Rangeringene forsterker denne konkurransen om rikdom.

Les også

Ride, ride ranking på Harvards fang

Diver mener de får skoler som vil styrke seg på rangeringene til å favorisere inntaket av rike studenter.

— I den grad det er et mål om at høyere utdanning skal bidra til sosial mobilitet, undergraves målet, fordi sosial mobilitet krever at disse institusjonene tar inn og utdanner flere studenter med lav inntekt.