Konkurransen om talenter i akademia

På sin valgkampreise langs norskekysten har statsminister Erna Solberg oppdaget at norske gründere er mindre opptatt av skattetrykket og mer opptatt av hvordan de skal få tak i kompetent arbeidskraft og finne støtte til innovasjon og utvikling, ifølge Aftenposten 6. august.

Kan norske universiteter og høgskoler tilby den kompetansen som trengs? Det kommer blant annet an på om de klarer å tiltrekke seg de beste talentene til både undervisning og forskning. Engasjerte undervisere og dyktige forskere skal sørge for god og relevant høyere utdanning og forskning ved alle norske universiteter og høgskoler. Men hvor attraktiv er egentlig er karriere i akademia i Norge i dag? Og for hvem?

Skal vi ha en meningsfull diskusjon om hvor attraktiv en karriere i norsk akademia er, om menn og kvinners karrieremuligheter, og om betydningen av økt internasjonal konkurranse, må vi ta forskjellene mellom fag med i betraktningen. Det er enklere å rekruttere en kvinne i medisin og helsefagene enn en mann, mens det er lettere å rekruttere en internasjonal mannlig forsker i naturfag og teknologiske fag. Vi må også tenke på hvordan undervisningskompetanse eller arbeidslivskompetanse skal vektlegges i forhold til forskningsproduktivitet i konkurransen mellom søkerne til vitenskapelige stillinger. Manglende bevissthet om dette kan bidra til å bevare eller forsterke forskjeller mellom kvinner og menn, mellom søkere fra norske og utenlandske læresteder, og mellom undervisning og forskning.

I en ny Nifu-rapport (2019:10) har vi studert søkning og opprykk til vitenskapelige stillinger i de akademiske karriereløpene. Vi har blant annet studert søkningen fra utlandet og karrieremuligheter for menn og kvinner.

Kvinner og menn stiller likt i mulighetene for å klatre på karrierestigen

Et overraskende funn er at kvinner og menn har like gode karrieremuligheter i universitets- og høgskolesektoren, målt som sannsynligheten for å klatre fra et stillingsnivå til det neste. Det tyder på at kvinner ikke systematisk diskrimineres.

Bak dette overordnede bildet er det imidlertid fortsatt forskjeller. Til tross for dette og tendensen som viser at kvinneandelen i sektoren øker, søker menn i større grad enn kvinner til det forskningsrettede karriereløpet, mens kvinner i større grad søker seg til det undervisningsrettede karriereløpet. Dette henger sammen med fagforskjeller. Kvinneandelen er stor særlig i medisin- og helsefagene og disse fagene er også undervisningstunge. Det er særlig mange mannlige søkere i naturfaglige og teknologiske fag, mens kvinner er i flertall innen medisin og helsefag. Kjønnsbalansen er jevnere i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Kvinner og menn søker altså på ulike stillinger. I fagene hvor det er flest kvinnelige søkere, er det mange undervisningsrettede lektorstillinger. I de fagene hvor det er flest mannlige søkere, er det en høyere andel forskningsrettede stillinger, som professorer, postdoktorer og stipendiater.

Selv om det utdanningsrettede og det forskningsrettede karriereløpet i utgangspunktet er sidestilte og blant annet har samme lønnsnivå, er det viktige forskjeller mellom dem. Eksempelvis er det langt færre topposisjoner i den undervisingsrettede karrierestigen. For å fremme sterk vektlegging av undervisning og merittering av undervisning som et viktig virkemiddel for å styrke kvaliteten i utdanningene, bør det forskningsrettede karriereløpet rekruttere flere som også er gode undervisere. Fagfelt med svake forskningstradisjoner må også styrke forskningen gjennom å tilsette flere med sterk forskningskompetanse. Tiltak mot skjev kjønnsbalanse i akademia mener vi særlig bør rettes mot fagvalg i høyere utdanning. Det blir vanskelig å oppnå kjønnsbalanse på professornivå hvis kjønnsforskjellene i utdanningsvalg vedvarer, fordi rekrutteringsbasen i så fall vil fortsette å være kjønnsskjev.

Attraktive karrierer, men forskjeller i attraktivitet

Er den norske universitets- og høgskolesektoren attraktiv for forskere i det internasjonale arbeidsmarkedet? Det kommer an på fagområde og stillingstype. Søkere fra utlandet søker på andre typer stillinger enn søkere fra Norge, men også dette varierer mellom fag. Andelen søkere fra utlandet er høyest for rekrutteringsstillinger som stipendiat- og postdoktorstillinger. Andelen som søker fra utlandet er også høyest i naturvitenskapelige og teknologiske fag, mens undervisningsorienterte stillinger i blant annet medisin og helsefag får færre søkere fra utlandet. På toppnivået i norsk akademia, til professorstillingene, kommer flertallet av kvalifiserte søkere fra utlandet. Internasjonaliseringen i akademia er en tydelig trend, det akademiske arbeidsmarkedet er blitt mer åpent med større internasjonal konkurranse om stillingene, men dette skjer ikke innenfor alle fag.

Arbeidslivets sug etter kompetent og innovativ arbeidskraft av begge kjønn lar seg neppe dekke uten en mer balansert rekruttering av ansatte til universiteter og høgskoler, både når det gjelder kjønn, internasjonal erfaring og undervisnings- og arbeidslivskompetanse. Det er fortsatt et stykke igjen.