Debatt ● Kristin Vinje og Nicoline Frølich
Fremragende utdanning bør stimuleres, og SFU-ordningen bør derfor ikke avvikles
Lytt til sektoren og la Senter for fremragende utdanning-ordningen bestå. Vi bidrar gjerne med forslag til hvordan ordningen kan videreutvikles.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Fredag 6. oktober la regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for neste år. Blant annet foreslås det at nesten 340 millioner kroner skal flyttes fra søkbare tilskuddsordninger til basisbevilgningen til universiteter og høgskoler. Det er et grep som kan virke fornuftig, fordi institusjonene selv bør ta ansvar for egen utvikling. Men, en av ordningene skiller seg ut: Sentre for fremragende utdanning (SFU-ordningen).
Kunnskapsdepartementet ga i 2010 Nokut i oppdrag å etablere og forvalte en ordning med Sentre for fremragende utdanning (SFU) etter at tilsvarende sentre for fremragende forskning (SFF) hadde eksistert og vært en suksess siden 2002. I 2019 ble ansvaret for SFU-ordningen overført til Diku, som i dag er en del av HK-dir.
Det overordnede målet med ordningen er å bidra til utvikling av fremragende kvalitet i høyere utdanning og synliggjøre at undervisning og forskning er likestilte oppgaver for universiteter og høyskoler. Det innebærer en konsentrert, fokusert og langsiktig innsats for å stimulere til utvikling av undervisning og læringsmåter, der arbeidet som finner sted i interaksjonen mellom studenter, undervisere, støttetjenester og utdanningens kunnskapsbase fremmes og premieres. Hovedkriteriene for utvelgelse av sentre er dokumentasjon av fremragende kvalitet i eksisterende utdanning, samt en senterplan som viser operative tiltak for utdanningsinnovasjon og spredning av senterets kunnskap.
SFU-status tildeles for fem år med mulighet for forlengelse i ytterligere fem år etter en midtveisevaluering. Totalt har det blitt etablert 15 slike sentre, fordelt på utdanningsinstitusjoner over hele landet.
Regjeringen har tidligere uttrykt ønske om å redusere antallet søkbare tilskuddsordninger og flytte ansvaret og pengene til institusjonene selv, noe Ola Borten Moe var tydelig på under sin tid som forsknings- og høyere utdanningsminister. I ukene frem mot budsjettfremleggelsen var det flere som uttrykte bekymring for at SFU-ordningen kunne forsvinne i dragsuget. I et innlegg Khrono i midten av september skrev prorektorer fra fem universiteter om viktigheten av ordningen, der de blant annet understreker hvordan ordningen bidrar til at utdanningsmiljøer kan jobbe mer systematisk med kvalitetsutvikling og med innovasjon i utdanningene.
Etter budsjettforslaget ble kjent har 15 ledere av SFU-er advart mot den foreslåtte avviklingen. De peker blant annet på at SFU-ene utjevnet historiske forskjeller i prestisje mellom forsking og utdanning, noe som har medført en stor endringsvilje blant undervisere og studenter.
Siden opprettelsen har SFU har vært én av tre ordninger for eksellense som speiler utdanningsinstitusjonenes tre hovedoppgaver, de to andre er forskning (Sentre for fremragende forskning, SFF) og innovasjon (Sentre for forskningsdrevet innovasjon, SFI). Ved å fjerne denne vil det sendes et uheldig signal om at utdanning, i motsetning til forskning og innovasjon, ikke lenger er så viktig at man ønsker å ha en egen satsing i form av en konkurransebasert arena for utdanning med alt det gode det fører med seg for utdanningskvaliteten.
Begrunnelsen for å legge ned ordningen er å redusere byråkrati i sektoren, men den åpenbare faren er at man ødelegger en godt etablert konkurransearena som fremmer kvalitet i utdanning, stimulerer til utvikling og hever statusen til utdanningsoppdraget. Konkurransebaserte arenaer for fremragende kvalitet i systemet for forskning og høyere utdanning har utløst et stort engasjement i hele sektoren og bidratt til høy oppmerksomhet til aktivitetene de fremmer, som kvalitet i forskning, innovasjon og utdanning.
Gjennom årenes løp har SFU-ordningen blitt evaluert flere ganger. I disse evalueringene kommer det frem at det har vært bred støtte for ordningen innen sektoren og at SFU har bidratt til å heve statusen på undervisning og utdanningskvalitet, særlig ved forskningsintensive institusjoner. Samtidig blir det pekt på et forbedringspotensial blant annet når det kommer til spredningen av de positive effektene som oppnås ved SFUene, her er det rom for bedre samarbeid og mer systematisk deling.
Begrunnelsen for å legge ned ordningen er å redusere byråkrati i sektoren, men den åpenbare faren er at man ødelegger en godt etablert konkurransearena som fremmer kvalitet i utdanning, stimulerer til utvikling og hever statusen til utdanningsoppdraget.
Kristin Vinje og Nicoline Frølich
Riksrevisjonens gjennomgang av universitetene og høyskolenes arbeid med å videreutvikle kvaliteten i studieprogrammene så også på effekten av kvalitetsprogrammene, deriblant SFU. I likhet med evalueringene mener Riksrevisjonen at programmene har bidratt til mer oppmerksomhet om utdanningskvalitet, men at det i mindre grad har stimulert til utvikling hos andre enn prosjektene som får støtte.
Det er altså godt dokumentert at det er rom for forbedring. Likevel burde de positive effektene være mer tungtveiende når fremtiden til ordningen skal avgjøres. Fremfor å legge ned SFU-ordningen burde den utvikles og forbedres, og på den måten føre til en ytterligere styrking av utdanning og utdanningskvaliteten ved norske høyskoler og universiteter. Her peker evalueringene og Riksrevisjonene på flere konkrete ting som kan tas tak i, det gjelder særlig behovet for mer systematisk spredning av de gode resultatene som oppnås.
Vår oppfordring til regjeringen og budsjettpartner SV er derfor å lytte til sektoren og la SFU-ordningen bestå. Vi bidrar gjerne med forslag til hvordan ordningen kan videreutvikles, særlig tror vi at systematisk samarbeid på tvers av SFUene kan bidra til læring, kompetanseheving og synliggjøring av bidragene SFUene har til læringsmiljøet og kvaliteten i høyere utdanning.
