Debatt ● Matthias Kaiser
Fra råd til direktorat?
KD har ikke fanget opp de reelle behov for endring i norsk forskning og at det har ledet til svært uheldige forslag til omstrukturering av NFR, skriver Matthias Kaiser.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Per Koch og Espen Solberg har sparket i gang en diskusjon om
Forskningsrådets (NFR) fremtid i lys av de endringer som Kunnskapsdepartementet
nylig har signalisert. Norske forskere bør være takknemlige for deres
årvåkenhet og varselrop. Mens mange antakelig vil være enige i at
Forskningsrådet vil ha godt av noen strukturelle og systematiske reformer og
endringer, er det ikke ensbetydende med at Kunnskapsdepartementet (KD) er den
beste parten for å slå fast hva som bør endres. Jeg personlig mener at KD ikke
har fanget opp de reelle behov for endring i norsk forskning og at det har
ledet til svært uheldige forslag til omstrukturering av NFR. Her er mine
prinsipielle synspunkter.
Forskningsrådet ble etablert i 1992 som en påstått administrativ forenkling i forhold til de til da eksisterende ulike forskingsrådene. Det er mulig at det har noe for seg selv om mange denne gang satte spørsmålstegn ved det. Men man søkte samtidig å bevare uavhengigheten i forhold til politisk ledelse. En armlengdes avstand til departementene ble sett på essensielt for å sikre forskningens uavhengighet og mangfold.
I våre dager har vi blitt klarere hva som er vesentlige oppgaver for et slikt råd. Det gjelder især tre hensyn: (i) å sikre støtte til grunnforskning, (ii) å legge til rette for utvikling av sosialt transformativ kunnskapsutvikling, og (iii) å skaffe en ramme for kunnskapsbasert politisk rådgiving. Disse oppgavene er forskjellige og krever ulike kriterier for kvalitet, knyttet til ulike støttemekanismer. EU har tatt konsekvensen av det ved å bygge opp tre forskjellige institusjonelle mekanismer. European Research Council (ERC) mekanismen skal ta seg av grunnforskningen, Horizon Europe programmet skal sørge for sosialt transformativ kunnskapsutvikling, spesielt i lys av SDGene, og Science Advice Mechanism (SAM) sammen med SAPEA skal drive med politisk rådgiving.
Fra et vitenskapsteoretisk perspektiv kan man nok hevde at all prinsipielt forskning er verdibasert og at et strikt skille mellom fakta og verdier ikke alltid er mulig. Dessuten finner man interessebaserte skjevheter rent prinsipielt i alle forskningsmessige aktiviteter. Men her er det snakk om grader og det er viktig å anerkjenne de vesentlige interne normer for forskning. Disse medfører blant annet at forskningen leverer de beste og mest robuste resultater når den innholdsmessig ikke er styrt av politiske rammebetingelser. Dette er ikke ensbetydende med å forvente at forskningen realiseres under en paraply av ansvarlig forskning og innovasjon (RRI). Det siste springer ut av forskningens selvstyre og etisk ansvar, ikke av noen departementale vurderinger.
Grunnforskningen krever mekanismer som støtter disiplinær og tverrfaglig forskning basert på interne vitenskapelige kriterier i forskersamfunnet. Anerkjennelse som fremragende forskning er kvalitetskriteriet. Det går til tidsavgrensete prosjekter som vanligvis springer ut av universiteter og noen institutter. Sosialt transformativ kunnskapsutvikling går som regel utover disiplinære rammer og krever tverrfaglige og transdisiplinære konsortia med aktiv brukermedvirkning. Ofte er de basert på svært komplekse problemstillinger. De kan tildeles og forvaltes av ulike aktører, ikke bare universiteter. Næringsliv og andre kan være aktører her. Kvalitetskriterier her inkluderer hensyn so relevans, inklusjon av relevante brukere, og disiplinovergripende kunnskapsbidrag. Slike prosjekter krever som regel lengre perioder for støtte. Politisk rådgiving skal være et uavhengig mellomledd mellom forskning og politikk, forutsetter forståelse av politiske realiteter, og krever institusjonalisert evne til å fange opp forskningens mangfold og ulike stemmer, og syntetisere det hele til et spektrum av politiske handlingsalternativer.
Kan disse tre hensyn med sine respektive forskjeller i kvalitetsvurderinger og støttemekanismer forvaltes under ett forskningsråd? Det er sikkert mulig dersom de ivaretas internt i rådet ved ulike mekanismer og ulike kriterier for kvalitet. Men en avgjørende betingelse for det er nettopp en prinsipiell uavhengighet. Et departement som styrer prosessene og (mer eller mindre indirekte) bevilgningene til de ulike formål er kontraproduktivt. Vitenskapsbasert politisk rådgiving blir til og med en farse dersom departementet styrer hvilke stemmer fra forskningen det vil høre. Det å få råd og det å følge dem er jo to forskjellige ting, slik at politisk ansvar forblir det samme. Vitenskapsbasert politisk rådgiving er etter min mening det felt der vi i Norge så langt har bommet mest.
Når vi snakker om forskningens samfunnsrelevans gir vi uttrykk for at forskingsbasert kunnskap kan bidra til viktige prosesser i samfunnet. De berører to funksjoner. Den ene er menneskets nysgjerrighet som ofte berører for oss viktige eksistensielle og kulturelle spørsmål. Det er i menneskets natur å streve etter kunnskap, skrev Aristoteles, og det gjelder fortsatt i vår som i alle andre kulturer. Den andre funksjonen er basert på den instrumentelle karakteren av kunnskap. Teknologi, sosial og teknologisk innovasjon er et uttrykk for det. Her ligger det største og mest synlige endringspotensialet. Det er ikke bra for noen av funksjonene når politiske enheter blander seg for mye opp i det (slik man i ekstremtilfelle har sett med Lysenko).
Jeg er derfor enig med Solberg og Koch når de etterlyser en bredere debatt av de planlagte reformene av Forskningsrådet. Tendensen i det som ligger på bordet går i retning av mindre uavhengighet og mer politisk styring. Dette er svært uheldig i forhold til alle de oppgavene et slikt råd skal fylle, og jeg mener bestemt at departementet gjør seg selv en bjørnetjeneste når det i praksis risikerer en kvalitetssenkning av norsk forskning og å kople seg fra internasjonale trender i forskningsfinansiering. Vi trenger mer uavhengighet i norsk forskning.
