Debatt om nye nasjonale retningslinjer for helseutdanningene.
Debatt om nye nasjonale retningslinjer for helseutdanningene.

Forskriftsfesting er ingen tillitserklæring

Retningslinjer. Det er ikke samarbeid om felles nasjonale retningslinjer som er utfordrende. Det er forskriftsfestingen, skriver rektor Dag Rune Olsen i debatten om de nye nasjonale retningslinjene for helseutdanningene.

Publisert

Rethos’s programgruppe for psykologiutdanning lurer på om det gikk litt vel for fort i svingene da jeg i Dagsnytt 18 den 13. januar sa at: «[UiBs] utdanningsplan [på psykologi] er den som rett og slett har blitt nasjonale retningslinjer». Og ja, det gjordet det. De nasjonale retningslinjene er ikke en blåkopi av vår studieplan, la det være klart. Men avvikene fra utdanningen ved Universitetet i bergen (UiB) er så vidt begrenset at omfattende endringer ikke nødvendigvis er påkrevd. Det er ledelsen ved Det psykologiske fakultet godt fornøyd med, samtidig som de deler min bekymring for forskriftsfesting.

Det er ikke samarbeid om felles nasjonale retningslinjer som er utfordrende. Det er forskriftsfestingen. Dekan ved Det odontologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO), Pål Barkvoll, deler bekymringen. Han sier til UiOs nettsider at: «På oss virker det rart at et minstekrav til sluttkompetanse skal forskriftsfestes og vi oppfatter det som en unødvendig inngripen i universitetenes samfunnsoppdrag».

Også Den Norske Tannlegeforening (NTF) advarer mot detaljstyring og skriver: «NTF har også vært opptatt av at retningslinjene må ta hensyn til den enkeltes institusjons autonomi og at læringsmålene derfor ikke må være for detaljerte. Medisinstudent ved UiB, Gard Johanson, har også stilt seg kritisk til forskriftsfestingen og foreller at: «Forskriftene som departementet her får gjennomslag for slår inn åpne dører hva gjelder faglig kvalitet, men står samtidig i fare for å svekke mangfoldet i utdanningene og institusjonenes omstillingsevne.»

Juridisk er departementet naturligvis på trygg grunn ettersom Universitets- og høyskoleloven §3-2 åpner for forskriftsfesting. Spørsmålet er snarere om det tjener formålet. I NOU 1993:24, Lov om universiteter og høgskoler sier utvalget om de lovfestede rammeplaner man på det tidspunktet hadde: «På den annen side har de lenge vært kritisert for å begrense institusjonenes faglige autonomi, hemme nytenkning og hindre lokale tilpasninger i gjennomføringen av utdanningene». Man bør altså ha sterke faglige argumenter for å ty til lov- eller forskriftsfesting.

Slike argumenter mener departementet å finne i Meld. St. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd – Samspill i praksis, og skriver på sine nettsider: «I meldingen ble det vist til at helse- og velferdstjenestene ikke har god nok innflytelse på det faglige innholdet i disse utdanningene. Tjenestene mente også at utdanningene er for statiske. Meldingen konkluderte med behov for bedre styring og mekanismer på nasjonalt nivå for å sikre at forventningene oppfylles». Dersom det er slik at utdanningene på dette feltet er mangelfulle og ikke holder tilstrekkelig kvalitet er naturligvis det alvorlig. Snarere enn forskriftsfesting ville det naturlig å følge ansvarslinjen i sektoren og bringe saken inn for institusjonens styre, som etter loven har «ansvar for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet».

Programgruppen for psykologiutdanningen minner avslutningsvis om at de nasjonale retningslinjene «ikke er skrevet i stein». Retningslinjer kan rett nok både endres og være et godt og dynamisk verktøy i kvalitetsarbeidet. Forskrifter er ikke «levende» dokumenter på samme måte og vil snarere bidra til å sementere enn endre.