Dag Rune Olsen får motbør fra prgramgruppa som har utarbeidet de nye nasjonale retningslinjene for psykologiutdanningene. Foto: Siri Øverland Eriksen
Dag Rune Olsen får motbør fra prgramgruppa som har utarbeidet de nye nasjonale retningslinjene for psykologiutdanningene. Foto: Siri Øverland Eriksen

Har det gått litt fort i svingene for Dag Rune Olsen?

Kompentanse. Hvis han faktisk hadde hatt rett i at de nasjonale retningslinjene for psykologutdanningen var en ren kopi av profesjonsprogrammet til Universitetet i Bergen, så burde rektoren ut fra egen argumentasjon om autonomi ikke vært fornøyd med dem, skriver programgruppen.

Publisert   Sist oppdatert

Rektor Olsen ved UiB uttrykker i debatt med kunnskapsministeren på Dagsnytt 18, gjengitt i Khrono 13. januar 2020, tilfredshet med de nye retningslinjene for psykologutdanningen. Det er jo hyggelig; vi som har arbeidet med de nye retningslinjene har hatt som målsetning å bevare alt som har vært bra så langt. Utdanningsinstitusjonenes innsats for gode profesjonsprogram i psykologi har vært helt avgjørende for at vi har svært kompetente psykologer i dette landet.

Det er fortsatt stor frihet for de ulike lærestedene til å utforme sine profesjonsprogrammer slik de ønsker.
Programgruppe for psykologiutdanningene

Imidlertid må det ha gått litt fort i svingene for Bergensrektoren når han kjenner seg så godt igjen i de nye nasjonale retningslinjene at han tror det er fordi UiBs retningslinjer er gjort nasjonale. Dels kan det være at han ikke helt har satt seg inn i profesjonsprogrammet i psykologi ved egen institusjon. Dels kjenner han kanskje heller ikke godt nok til det arbeidet som hans Psykologiske fakultet, i dialog med de tre andre universitetene som utdanner psykologer, nå er i full gang med å gjøre for å implementere de nye retningslinjene. Det er forståelig: det er travelt å være rektor.

Men viktigere er det at hvis han faktisk hadde hatt rett i at de nasjonale retningslinjene for psykologutdanningen var en ren kopi av UiBs profesjonsprogram, så burde rektoren ut fra egen argumentasjon om autonomi selvfølgelig ikke vært fornøyd med dem. Bergen er bra, men hvis Bergen hadde kunnet diktere eller dominere innholdet i nasjonale retningslinjer ville det vært all grunn til å stille spørsmål ved prosessen i Rethos og i programgruppen for psykologi.

Slik har det imidlertid ikke vært. De nye retningslinjene har vært utarbeidet gjennom en lang prosess med likeverdig og kontinuerlig dialog mellom representanter utpekt av universitetene, tjenestene og studentene. Gode elementer i eksisterende studieplaner fra alle de fire universitetene med profesjonsstudier i psykologi har blitt delt, drøftet og i noen grad videreført. Programgruppen har imidlertid hatt som hovedmandat at studentene i hele landet får den kompetanse de trenger for å på en god måte fylle psykologrollen slik den utvikler seg framover. Dette tror vi ivaretas godt gjennom de nå forskriftsfestede retningslinjene.

I denne prosessen har representantene selvfølgelig fritt hatt mulighet til å være uenige. Det er klart at det har vært minstekrav man har vært opptatt av å etablere. Universitetene — og tjenesten — har både gjennom sine representanter i møtene og i høringsrunder, hatt mulighet til å foreslå endringer der man opplevde at formuleringer ble for detaljstyrende eller ikke tok hensyn til nødvendige lokale forskjeller mellom lærestedene. Rektor Olsen nevner minstekrav om praksis som eksempel på detaljstyring i Rethos-retningslinjene. Da er det viktig å informere om at når man i retningslinjene for psykologutdanningen har endt opp med å spesifisere et minimum antall timer i praksis, så har dette ikke vært etter diktat fra KD eller tjenestene, men etter behov fra universitetene fordi praksisplasser er svært vanskelig å sikre i et helsevesen som er sterkt presset på kapasitet.

Vår erfaring fra programgruppen for psykologutdanningen har altså vært at gjensidig dialog om minimumskompetansen for psykologer som skal ut i helsevesenet og i landets kommuner ikke har truet autonomien for noen av partene, men har vært likeverdig, nyttig og bra både for de som leverer utdanningene og for de tjenestene som skal ta imot kompetansen. Det er fortsatt stor frihet for de ulike lærestedene til å utforme sine profesjonsprogrammer slik de ønsker. Retningslinjene er heller ikke skrevet i stein. I den grad noen læringsmål utdateres eller viser seg å slå feil ut, sikrer Rethos’ fortsatte organisering at partene kan komme sammen og foreta endringer i retningslinjene underveis.