Forskningstyveri granskes etter kampanje fra forskere

Brussel (Khrono): Hvor omfattende er det med forsknings- og idétyveri?

Dette skal nå kartlegges i Danmark, som et direkte resultat av en kampanje der unge forskere rettet fingeren mot det de mener er tyveri av forskning og ideer.

Det startet da stipendiat Maria Toft fortalte om sine egne opplevelser, før hun allierte seg med Phd Association Network of Denmark (PAND) og fyrte i gang kampanjen #Pleasedontstealmywork, som førte til omfattende debatt om forskningstyveri eller «ghost authoring».

Over hundre unge forskere fortalte sine historier, blant annet om hvordan veiledere ble medforfattere på arbeid de ikke hadde bidratt til. Avisa Science Report publiserte 120 vitnesbyrd fra unge forskere.

Det er i forlengelse av dette forsknings- og utdanningsminister Jesper Petersen nå varsler at omfanget skal kartlegges.

Det må ikke ende som en rask symptombehandling, advarer Toft i avisa Information:

— Det er litt som å spørre ut i et lokale: Hvor mange jobber svart? Folk vil nødig svare på det, det er derfor viktig at ikke bare unge forskere blir spurt, og at det også spørres om hva årsakene er til at det skjer, sier hun.

2252 forskere bak «frihetsbrev»

Beskjeden om kartleggingen kom på et møte Petersen hadde forrige uke med fire danske forskere som står bak «Sæt forskningen fri», en større kampanje der de retter fingeren mot problemer på forskningsfronten i Danmark.

les også

Har startet kampanje mot forskning­s­tyveri: — Jeg vet jeg skal klare dette

«Det er på tide at vi forteller dere hvordan det står til på universitetene og hvilke vilkår idéutviklingen underlegges i dag».

Slik åpnet det såkalte «Frihetsbrevet» danske forskningspolitikere fikk i fanget fra kampanjen like ved inngangen til sommeren. Budskapet var ikke til å misforstå: Forskningsfriheten sto under press. De advarte mot toppstyring og økende avhengighet av ekstern finansiering.

På kort tid hadde 2252 forskere signert brevet.

Det var kritikken i dette brevet som sto på dagsorden under møtet mellom Petersen og de fire forskerne, deriblant Maria Toft. Om vi skal tro rapportene fra møtet var det «et stort skritt fremover», som en av dem sier det til Information, eller et «demokratisk gjennombrudd», som Toft sier det samme sted.

Oppfattet møte som start på en prosess

Kritikken er ikke ny. Heine Andersen, professor emeritus ved Københavns Universitet, sier til Khrono at det har vært en prosess over flere år, men at politikerne har vært lite lydhøre.

— Det har vært lite respons fra det politiske nivået og departementet, sier Andersen og legger til at de derfor opplevde møtet med ministeren som et lyspunkt.

Andersen var selv på møtet.

— Det var positivt i den forstand at ministeren ville lytte vil vår kritikk, vi oppfattet det som starten på en prosess som forhåpentligvis kan føre til noen endringer, sier han.

Les også

Vurderer å starte #pleasedontstealmywork-kampanje i Norge

Settes ikke ned kommisjon

I «Frihetsbrevet» foreslo de at det skal settes ned «en kommisjon med mandat til å undersøke forskningsfrihetens vilkår i Danmark og peke på de endringene som trengs for å bedre det». Som Khrono har skrevet om tidligere, viste de til Norge. «I Norge har man taget problematikken alvorligt og systematisk undersøgt vilkårene for den frie forskning, hvilket har ført til konkrete politiske anbefalinger», heter det i brevet.

De får ikke en slik kommisjon, men Danmarks Forsknings- og Innovationspolitiske Råd, et organ som gir regjeringen råd i forskningspolitiske spørsmål, er nå i gang med å evaluere den danske universitetsloven.

— Det er også et positivt tegn på at man kanskje kan få bedringer, sier Andersen.

Andersen peker på to ting han mener er spesielt alvorlig for forskningsfriheten i Danmark, som de også er inne på i Frihetsbrevet. Det ene han setter fingeren på er ledelsesmodellen. I brevet heter det at Danmark med universitetsloven fra 2003, gikk fra «en svært desentralisert styring med stor medarbeiderinnflytelse» til en ledelsesmodell «med nærmest ingen mulighet for kontroll eller balansering av ledelsen».

— Man innførte en styreform som skulle etterligne den som finnes i private virksomheter, aksjeselskaper, med et styre på toppen som ansetter rektor. Det gir mulighet for en stor grad av toppstyring og svak innflytelse for både forskere og studenter. Det er en usedvanlig ordning i et internasjonalt perspektiv, med så lite kollegialt selvstyre og demokrati på universitetene, sier Andersen.

Peker på styrene

Selv om det skulle etterligne det som gjelder i private virksomheter, er det ifølge Andersen en avgjørende forskjell.

— I private virksomheter har du en generalforsamling, som velger styre. Om generalforsamlingen, aksjonærene, er utilfreds med styret, så velger de et nytt. Det finnes ikke på universitetene, der er styrene dominert av eksterne representanter, som kommer utenfra, de er selvsupplerende, det er ingen mulighet for å kontrollere styret. Det er et ganske alvorlig problem, man får en nesten urørlig ledelse ved universitetene som kan handle autokratisk. Det finnes selvsagt fornuftige ledelser som ikke misbruker makten, men det finnes også eksempler på det motsatte.

les også

Veiledere er ikke røvere og tjuvradder, mener rektor

Det har skapt selvsensur blant forskere mange steder, ifølge Andersen.

— Noen steder er det en fryktkultur som gjør at forskerne ikke tør å fremme kritikk og føler at de må rette seg etter den strategien ledelsen lager, sier han.

Omfattende eksterne bevilgninger

Det andre han retter fingeren mot er en økende andel eksterne kortsiktige bevilgninger i finansieringen av forskning. Ifølge Andersen kommer nær halvparten av forskningsressursene til universitetene fra eksterne fond og virksomheter.

— Det er selvfølgelig utmerket at en får penger private fond og virksomheter, men det har noen negative sideeffekter, sier han og peker på at mens det kommer mye midler til for eksempel tekniske fag og helsefag, er det ingen store bidrag fra private til humaniora og samfunnsvitenskap.

Det gir en skjevhet i forskningsprofilen, sier han og fortsetter:

— Det som også er svært alvorlig er at disse eksterne bevilgningene er tidsbegrenset til kanskje tre eller fem år av gangen.

Det gjør ifølge Andersen at universitetene ansetter forskere til disse prosjektene på korttidskontrakter på kanskje tre eller fem år.

— De er ikke ansatt lenger, de må håpe på at det kommer nye bevilgninger, men det kan de ikke være sikre på. Det gjør at man får et slags prekariat av kortidsansatte forskere. Disse forskerne har en svak forskningsfrihet, fordi de typisk blir ansatt på prosjekter de ikke har så stor innflytelse på, det er gjerne definert på forhånd. De kan heller ikke planlegge sin egen forskning, de vet ikke om det er penger til forskningen. Det er et alvorlig problem med hensyn til forskningsfriheten, sier han.