Plan S gjør rett i å redusere innflytelsen til grådige kommersielle abonnementsforlag som Elsevier, men går rett i garnet til kommersielle og like grådige OA-forlag, skriver Simen Ådnøy Ellingsen. Foto: Nils Martin Silvola
Plan S gjør rett i å redusere innflytelsen til grådige kommersielle abonnementsforlag som Elsevier, men går rett i garnet til kommersielle og like grådige OA-forlag, skriver Simen Ådnøy Ellingsen. Foto: Nils Martin Silvola

Faren for kommersiell Open Access

Publisering. Bukken er blitt satt til å passe havresekken. Idet både Frontiers og MDPI ønsker Plan S hjertelig velkommen, er det klart at de tiltenkte kriteriene ikke er tilstrekkelige, skriver Simen Ådnøy Ellingsen.

Publisert   Sist oppdatert

Åpen tilgang til publisert forskning, såkalt Open Access (OA), er i vinden. Dette er en utvikling som er både viktig og riktig.

At offentlig finansiert forskning skal være offentlig tilgjengelig, er et viktig prinsipp, og når svindyre abonnementer må kjøpes for tilgang til litteratur bak betalingsmurer, er det direkte til hinder for forskning ved institusjoner som ikke har råd til dem, eksempelvis i utviklingsland.

Hvilke incentiver har en forlegger til å refusere dårlig forskning?
Simen Ådnøy Ellingsen
Førsteamanuensis, NTNU

Men like viktig er forskningens integritet og troverdighet. Tiltroen til forskning er svekket, og politikere kan åpenbart tillate seg lettvint å se bort fra forskning de ikke liker. Kvalitetskontrollen som fagfellevurderte tidsskrifter står for er dermed viktigere enn noen gang. Det er ikke noen iboende motsetning mellom disse to hensynene dersom de praktiseres klokt. Men den såkalte Plan S som både ministeren for forskning og utdanning og Forskningsrådet går inn for, er til dels uklok.

En stor del av journalene som Plan S omfavner, er av kategorien «gull»-OA-journaler («Gold Open Access»). I disse betaler forskerne eller deres institusjoner en éngangssum før publisering, for å dekke det redaksjonelle arbeidet, typisk noen tusen kroner. Så sant artikkelen blir antatt, altså – for refuserte arbeider får utgiveren ingenting. La meg kalle det pay-to-publish-modellen.

Utfordringen med en slik modell burde være åpenbar. «Gull»-OA-journalene får på én og samme tid oppgaven med å refusere dårlig og farlig forskning, og betalt for å publisere mest mulig. Legg til at mange OA-forleggere er private foretak som til syvende og sist skal tjene penger for sine eiere, og bukken er blitt satt til å passe havresekken, betalt av offentlige forskningsmidler.

Jeg vil ta et skritt tilbake og stille spørsmålet: Hva er egentlig vitsen med å ha vitenskapelige journaler i 2019? Før internett kunne ingen lese om forskningen din om den ikke var å finne i hylla på biblioteket, mens i dag kan enhver enkelt legge ut arbeidet sitt på nettet. Forleggere trengs ikke lenger som distributører, og journalenes verdi ligger kun i kvalitetsstempelet de gir. Journaler som framstår som seriøse, men ikke refuserer feil og dårlig forskning, er verre enn verdiløse idet de kan svekke samfunnets tiltro til journaler generelt.

Det helt vesentlige spørsmålet er: Hvilke incentiver har en forlegger til å refusere dårlig forskning? Vi må se nøyere på hvem som eier journalene; «Follow the money», som det heter.

Forleggere faller i tre kategorier: Sammenslutninger av vitenskapsfolk, universitetsforlag og kommersielle forlag. Den første kategorien, såkalte Learned Societies, var de første til å utgi journaler, og mange er i dag store forleggere. Et eksempel fra mitt eget felt, fysikk, er American Physical Society som utgir 14 journaler hvorav to er «gull» Open Access. Deretter kom universitetsforlagene på banen slike som Oxford og Cambridge University Press, og mange andre. Disse er eid av, og forlengelser av, sine moderuniversiteter. Til sist har vi de kommersielle forlagene. Store aktører som Elsevier, Springer Nature og Wiley har eksistert i lang tid, og utgir i hovedsak abonnementsjournaler, mens nyere aktører som Frontiers og MDPI baserer seg fullt og helt på pay-to-publish OA -publisering online.

De to første kategoriene forlag har et sterkt insentiv til kvalitet som den siste mangler. Learned Societies har som sin raison d’être å fremme vitenskapens sak innen sitt felt, og publiserer journaler med sin vitenskapelige integritet som innsats. De er non-profit-organisasjoner, har typisk ledelse valgt demokratisk blant medlemmene, og åpent tilgjengelig regnskap. Likeledes er universitetene helt avhengige av sitt vitenskapelige ry og rykte. Annerledes er det med kommersielle aktører, som i likhet med andre bedrifter til syvende og sist skal tjene penger.

Enhver god politikk for publikasjon av forskning må ta inn over seg at den uavhengige vitenskapens og bedriftseierens endemål ikke er det samme. De største problemene både med dagens abonnementsordning og Open Access oppstår slik jeg ser det idet vitenskap og profitt blandes sammen. Plan S gjør rett i å redusere innflytelsen til grådige kommersielle abonnementsforlag som Elsevier, men går rett i garnet til kommersielle og like grådige OA-forlag.

Det trenger ikke være prinsipielt problematisk at private tjener penger på å publisere forskning, men det offentlige bør se det som sin oppgave å sørge for at det er vitenskap, ikke investorer, som hensyntas når de to kommer i konflikt. Pay-to-publish-modellen skaper uunngåelig en slik konflikt. Jeg går så langt som å hevde at kommersiell drift er uforenlig med forhåndsbetalt OA-publisering.

Ordningen med abonnementer er selvsagt også problematisk, og særlig Elsevier er under hard kritikk for sin praksis (selv hverken forfatter eller fagfellevurderer jeg for deres journaler lenger), men den gir i det minste et insentiv til kvalitet idet forlagene er avhengige av abonnenter. At Plan S vil innføre et tak på hvor mye OA-journalene kan ta betalt per artikkel, er rimelig nok, men begrenser også muligheten journalene har til å kunne ta seg mer betalt om de leverer et godt produkt.

Framveksten av hundrevis av useriøse OA-baserte «rovjournaler» som publiserer hva som helst om man betaler, viser problemet, og er ille nok: Rett nok vil ikke seriøse forskere ta i disse med tang en gang, men allmenheten vet ikke nødvendigvis forskjellen.

Men enda farligere kan de kommersielle OA-journalene være, som mange anser som seriøse. Plan S er en gavepakke til store OA-foretak som Frontiers, et megaforlag som mange ser på som «best i klassen». Men også Frontiers har vært omgitt av kontrovers: Tidligere redaktører hevder seg oppsagt for å ha protestert mot redaksjonell innblanding eller å ha refusert for mye (sannhetsgehalten må stå for disses regning), og da bibliotekaren Jeffrey Beall førte opp Frontiers på lista over potensielle rovjournaler på sin private blogg, fikk Frontiers lista fjernet via kraftig press mot hans arbeidsgiver, University of Colorado. Penger: 1, ytringsfrihet: 0. Frontiers sitter i Europakommisjonens ekspertgruppe for vitenskapelig publikasjon, og synes å ha vært delaktige i utformingen av Plan S utfra eposter frigitt av EU. Slike saker har gjerne flere sider, men gir like fullt grunn til uro.

Jeg var selv fagfelledommer for en artikkel hos den kommersielle Sveitsiske OA-forlegger MDPI. Som gratisarbeidende ekspert ga de meg én uke (!) til jobben. Det vanlige er minst en måned. Det tar flere timer å lese en artikkel grundig og skrive rapport, så åpenbart har journalen ingen interesse av gode rapporter. Jeg gjorde imidlertid en grundig jobb, og anbefalte refusjon. Etter to revisjoner der jeg fortsatt hadde alvorlige innvendinger, ble artikkelen ganske enkelt publisert uten noen kommentar. Noen faktisk redaktør var jeg ikke i kontakt med, kun en redaksjonell medarbeider. Aldri jobber jeg gratis for MDPI igjen.

En god løsning finnes, og heter åpne repositorier hvori forskere og institusjoner kan gjøre publisert forskning åpent tilgjengelig i form av såkalte «post-prints». Det kalles ofte «grønn» OA. Såfremt publisert forskning kan gjøres tilgjengelig slik umiddelbart (altså uten karanteneperiode), mener jeg grønn OA kombinert med non-profit abonnementsforleggere er en fullgod løsning. I mitt fagfelt har arXiv.org fungert utmerket i snart 30 år og det har blitt rutine for fysikere og matematikere å laste opp alt arbeidet sitt der.

Takk og lov tillater den endelige versjonen av Plan S (ulikt den opprinnelige planen) publisering i abonnementsjournaler, så lenge manuskriptet til artikkelen kan gjøres tilgjengelig i repositorier umiddelbart.

En annen god modell er såkalt «diamant»-OA, der hverken forfatter eller leser betaler, men forleggervirksomheten finansieres av andre bidragsytere. Så sant sistnevnte er ikke-kommersielle, er dette en glitrende ordning, men krever altså finansiering.

Men fortsatt trengs det insentiver for OA-journalene til å refusere forskning, og disse kan Forskningsrådet og myndigheter være med og skape. Her er mine utfordringer til disse:

1) Forskningsråd: Opprett en ekspertgruppe som kan evaluere OA-journaler (og andre), og følg kravet om åpen publisering med et tilleggskrav om redaksjonell kvalitet. Dette bryter ikke med Plan S’ ordlyd, som snakker om «robuste kriterier» for OA-journalers kvalitet; idet både Frontiers og MDPI ønsker Plan S hjertelig velkommen, er det klart at de tiltenkte kriteriene neppe er de jeg mener trengs.

2) Myndigheter: Still mye strengere krav til hvilke journaler som kan gi publikasjonspoeng. Norge har et eget system der publikasjoner premieres med poeng, som i sin tur blir til klingende mynt for forskernes institusjoner. Mange av journalene som i dag premieres er av elendig kvalitet. Her har myndighetene et reelt våpen. Bruk det til vitenskapens forsvar.

3) Begge: Sett av penger til å støtte gode «diamant»-OA-journaler, uavhengig av hvorvidt «deres» forskning publiseres i dem.

...og vær skeptisk til kommersielle forleggere.