Grunnlaget for å dele de vitenskapelige tidsskriftene i de to nivåene er svært tynt, skriver Jan-Ole Hesselberg, ledende fagsjef i Stiftelsen Dam, sammen med seniorrådgiver Ida Svege. Foto: Vidar Nordli-Mathisen
Grunnlaget for å dele de vitenskapelige tidsskriftene i de to nivåene er svært tynt, skriver Jan-Ole Hesselberg, ledende fagsjef i Stiftelsen Dam, sammen med seniorrådgiver Ida Svege. Foto: Vidar Nordli-Mathisen

En indikator for forskning uten støtte i forskningen

Publisering. Forskningen, Plan S og Dora peker tydelig i retning av å fjerne nivådelingen helt, skriver Jan-Ole Hesselberg, og etterlyser dokumentasjon på at nivådelingen for publisering fører til bedre kvalitet.

Publisert
Den forskningen vi er kjent med, peker i retning av at nivådelingen ikke fører til bedre kvalitet.
Jan-Ole Hesselberg og Ida Svege
Stiftelsen Dam

I mai kunngjorde Kunnskapsdepartementet at de vurderte en justering av den såkalte «publiseringsindikatoren» og ba om innspill fra sentral aktører innen norsk forskning. Stiftelsen Dam deltok i høringen og ble ikke imponert over prosessen.

Publiseringsindikatoren er et system for poenggivning av vitenskapelige publikasjoner ved norske utdanningsinstitusjoner og ligger blant annet til grunn for utbetalinger til institusjonene. Indikatoren deler publiseringskanalene (for eksempel vitenskapelige tidsskrifter) i to nivåer, der nivå 2 gir størst uttelling. Det absolutte flertallet av publikasjoner havner på nivå 1.

Svært få av tidsskriftene på det øverste nivået gir fri tilgang til alle som vil lese artiklene (såkalt «open access»). Dette har blitt en utfordring for departementet, siden Norges forskningsråd gjennom sin Plan S vil kreve åpen publisering fra og med 2021.

Problemet med høringen var at deltakerne måtte velge mellom tre alternativer som vi, og flere med oss, mener er tre ganske dårlige alternativer:

  1. Fortsette med dagens indikator uendret
  2. Fortsette med dagens indikator uendret, i kombinasjon med en egen indikator som belønner åpen publisering
  3. Beholde nivå 2, men midlertidig sette uttelling lik nivå 1

Flertallet av de norske utdanningsinstitusjonene ønsker å fortsette med dagens indikator uendret og i statsbudsjettet ble det klart at forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø har gitt etter for dette.

Både vi og flere andre mente imidlertid at alle disse alternativene ikke bare er dårlige, men direkte motstridende til andre viktige initiativ.

Det er lett å være enig med Kunnskapsdepartementet i at en endring bør vurderes. Den ønskede overgangen til at alle vitenskapelige artikler skal bli åpent tilgjengelig for alle passer svært dårlig med en nivådeling som belønner publisering i lukkede tidsskrift mer enn publisering i åpne. Blant nivå 2-tidsskrifter er under 3 prosent åpne, slik at en forskers eller en institusjons ønske om å gjøre forskningen tilgjengelig vil være direkte økonomisk ulønnsomt.

Viktigst er likevel at grunnlaget for å dele de vitenskapelige tidsskriftene i de to nivåene er svært tynt. Tanken er at tidsskriftene på nivå 2 er bedre enn tidsskriftene på nivå 1 og at publisering der er et kvalitetstegn. Delingen bygger imidlertid i all hovedsak på hvor ofte artiklene i tidsskriftene siteres og det er svært uklart hvordan dette henger sammen med kvaliteten på forskningen. Forskernes karrierer og institusjonenes prestisje og økonomi tjener godt på publisering i slike tidsskrift, men får vi bedre vitenskap av det?

Lite tyder på det. Forskning viser for eksempel at nivådeling av tidsskriftene ikke henger sammen med kvaliteten på de vitenskapelige artiklene og lite tyder på at høyt rangerte tidsskrift (etter impact factor) leverer en bedre kvalitetskontroll enn de lavere rangerte tidsskriftene. En studie publisert tidligere i år viste også at selv høyt rangerte tidsskrift svikter i sin kvalitetsvurdering. Den refererte studien sier ingenting om denne kvalitetskontrollen sammenliknet med kvalitetskontrollen i andre tidsskrift, men den viser kvalitetskontrollen har alvorlige mangler.

Slike funn undergraver premissene som publiseringsindikatoren hviler på.

Dora-erklæringen, som både Norges forskningsråd og flere norske utdanningsinstitusjoner har undertegnet, advarer mot bruken av de kvantitative målene nivådelingen bygger på. Blant annet står det at «Scientific content of a paper is much more important than publication metrics or the identity of the journal in which it was published». Det er en påstand det er vanskelig å være uenig i, men likevel legges det nå opp til en nasjonal publiseringsindikator som åpenbart bryter med dette.

Lederen for Doras styringsgruppe har selv gått hardt ut mot publiseringsindikatoren. Om nivådelingen av tidsskriftene sier han i et intervju med bladet Forskningsetikk at «For meg høres det ut som om Norge har kræsjet med hodet først rett i alt som er negativt med kvantitative mål på forskning. Et stykke arbeid må vurderes ut ifra innhold, ikke hvor det er publisert. Dette er sånt som Dora har blitt skapt for å motvirke.»

Denne kritikken er ikke ukjent og derfor fremstår det problematisk at departementet i høringsbrevet hevder at det «synes (..) å være bred enighet om (at) Publiseringsindikatoren – og ikke minst det apparatet som er bygd opp rundt den – har tjent norsk forskning godt.» I statsbudsjettet som ble lagt frem 7. oktober gjentar departementet at en av hovedgrunnene til å beholde publiseringsindikatoren uendret er «at omsynet til forskingskvalitet vil kunne bli svekt».

Universitetet i Bergen hevder noe av det samme i sitt høringssvar når de skriver at «Holdningen i mange fagmiljø ved UiB er at særlig nivådelingen er en viktig forutsetning for at systemet skal medvirke til god publiseringspraksis.»

Hva som menes med «tjent norsk forskning godt» og «god publiseringspraksis» i disse sitatene er svært uklart for oss. Den forskningen vi er kjent med, peker i retning av at nivådelingen ikke fører til bedre kvalitet og vi savner at tilhengerne av dagens publiseringsindikator fremlegger dokumentasjon på at det motsatte er tilfellet.

Slik vi ser det, er det lite som tyder på at nivådelingen faktisk fremmer god forskning. At Kunnskapsdepartementet har vedtatt å beholde nivådelingen til tross for advarslene og mangelen på dokumentasjon er beklagelig. Vi mener at både forskningen, Plan S og Dora peker tydelig i retning av et fjerde alternativ som aldri ble en del av høringen, men som flere med oss etterspurte: Å fjerne nivådelingen helt.

Vi håper det blir revurdert og tror det vil bidra til det prisverdige målet om mer åpenhet, rettferdighet og bedre kvalitet i norsk forskning.