Løgn i forskning kan aldri aksepteres, Halvorsen

(Her svarer Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen, forfattere av «Politivoldsaken – Norges største forskningsskandale» på kritikk fra professor ved universitetet i Oslo Vidar Halvorsen.)

Halvorsen gir en grovt manipulert beskrivelse av hva politivoldforskningen til Gunnar Nordhus og Edvard Vogt innebar, og dessuten en feilperspektivering av hva som kreves av forskning.

Halvorsen inntrykk av at løgn kan være akseptabelt innen forskning, er en innfallsvinkel som aldri kan aksepteres. Ingen seriøs forsker vil hevde noe slikt. Selv Edvard Vogt sa at «for en forsker betyr det døden å bli beskyldt for å fare med fusk, fanteri og løgn».

Halvorsens henvisning til Erving Goffmann er skivebom i forhold til det Nordhus ogVogt gjorde. Slik Halvorsen beskriver Goffmanns forskning, så opplyste Goffmann allerede på s. 7 i sin bok Asylums, at han hadde opptrådt under falsk / misvisende identitet. Han var da åpen og ærlig om sin metode. Dersom Nordhus og Vogt hadde gjort det samme: Opplyst at de under forskningen hadde opptrådt under falsk identitet – angivelig for å frembringe sannest mulig informasjon – så hadde situasjonen selvsagt vært en helt annen enn det som var tilfellet. Tvert om, Nordhus ogVogt benektet hardnakket at Nordhus hadde opptrådt med falsk identitet. Er Halvorsen virkelig ikke i stand til å se forskjellen her? Og: Er slik opptreden i tråd med hva Halvorsen vil akseptere i sin egen forskning, eller i forskningen til dem han veileder?

Ingen vitenskapsteori aksepterer løgnaktige metodebeskrivelser. For eksempel skriver Thomas Mathiesen i «Kritisk sosiologi» (2011): «…i aksjonsforskningen som ellers, må [man] stille krav til, og bestrebe seg på, å dokumentere og legge vekt på data som går ens antakelser imot, og å legge vekt på å høyne så mye som mulig interprøvbarheten i observasjoner. Det å stille krav om grundig dokumentasjon innebærer å følge de sentrale prinsipper om validitet så langt og så godt som mulig.»

Halvorsen tilslører Nordhus ogVogts mange dokumenterte løgner på en manipulerende måte når han lett ironiserende skriver blant annet «eksisterer det nå så omtalte Appendix A, og hvor finnes det i så fall?» Poenget her er at Nordhus og Vogt benektet det som de selv hadde skrevet om sin metode i rapporten, og at de forsvarte seg med løgn. I sin rapport hadde de skrevet at de gjorde alle intervjuer selv. Da professor Olweus påpekte at dette var en uholdbar metode, snudde Nordhus ogVogt 180 grader og påsto at de ikke hadde gjort de fleste intervjuene. Denne helomvendingen ble «dokumentert» med løgn, for eksempel et falskt sitat fra et brev til riksadvokaten, og en erklæring som i stor grad har vist seg å være usann. Det var i denne sammenheng Nordhus og Vogt henviste til «Appendix A til delrapport nr. 4» – et appendix ingen har sett, som ikke er nevnt noe sted i deres egen rapport, og som ikke finnes registrert på noen av bibliotekene som kjøpte inn Nordhus ogVogts store rapport på over 12.000 sider. Hvis Halvorsen kan finne Appendix A er det selvsagt av interesse.

Les også: Her kan du lese innlegget fra professor Vidar Halvorsen

Tilsvarende gjelder for måten Halvorsen omtaler Nordhus ogVogts påstand om samarbeid med 61 privatpraktiserende leger og 125 privatpraktiserende tannleger. Vi har snakket med 10 slike leger, og 10 tannleger. I motsetning til det Nordhus og Vogt hevder, har ingen av dem deltatt i Nordhus og Vogts voldsforskning, og ingen av dem har heller noen gang hørt om at noen kolleger deltok. Intet som har kommet frem etter boken ble publisert, har tilbakevist dette. Nok en gang bagatelliserer og relativiserer Halvorsen Nordhus og Vogts løgner, når han skriver «Hvilket omfang, om noe, hadde samarbeidet med privatpraktiserende leger og tannleger?»

Forskningens fremste forpliktelse er å forholde seg til sannheten, å frembringe kunnskap om mest mulig objektive forhold, og å drøfte og bearbeide slik kunnskap på en måte som gir ny innsikt. Helt siden den vitenskapelige revolusjon har dette vært selve fundamentet for en fornuftsbasert debatt og for rasjonell samfunnsstyring – og det er dette samfunnet bruker store summer på, ved å finansiere en lang rekke høytlønnede akademikere. I debatten om Nordhus ogVogts arbeid, synes det imidlertid som om enkelte forskere ikke har skjønt det grunnleggende oppdraget. Forskerne lønnes ikke av samfunnet for å dyrke egne og sære interesser og drive aksjonisme. Det er dessverre flere eksempler på slike problemer, noe blant annet debatten om politivoldsaken anskueliggjør. Det er betegnende at ingen kritikerne av boken «Politivoldsaken» eksplisitt har erkjent at forskningens fremste forpliktelse er å forholde seg til sannheten, og at dette må være fundamentet for vurderingen av Nordhus og Vogts forskning.