To forskere ved Universitetet i Bergen har en klar beskjed til klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) når konvensjonen for biologisk mangfold skal reforhandles i år. Her er statsråden sammen med forskning- og høyre utdanningsminister Henrik Asheim. Foto: Ketil Blom Haugstulen
To forskere ved Universitetet i Bergen har en klar beskjed til klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) når konvensjonen for biologisk mangfold skal reforhandles i år. Her er statsråden sammen med forskning- og høyre utdanningsminister Henrik Asheim. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Forskning og diplomati i naturens superår

Biologisk mangfold. Når konvensjonen for biologisk mangfold skal reforhandles i 2020, går Norge til bordet med høye ambisjoner. Da både vil og må forskningsmiljøene få bidra. Vi har sju forslag til hvordan du kan ta oss med på laget, Sveinung Rotevatn!

Publisert

2020 er selve superåret for naturen. I 2019 slo den aller første globale rapporten fra Naturpanelet fast at det ikke står så bra til med verdens biologiske mangfold.

I forrige uke fikk denne skjellsettende rapporten støtte fra uventet hold da verdens økonomiske elite på World Economic Forum i Davos erklærte tap av biologisk mangfold som en av de fem største truslene mot verdensøkonomien.

Vi ønsker at vår kompetanse, våre nettverk og våre utdanninger får bidra til å styrke forskning og diplomati for en bærekraftig samfunnsutvikling.

Vigdis Vandvik og Alicia Donellan Barraclough

Nå har vi en mulighet til å snu skuta: I partsmøtet i Kunming (der alle verdens land deltar unntatt USA og Vatikanstaten) i oktober i år reforhandles Konvensjonen for Biologisk Mangfold, og vi får et helt nytt rammeverk for naturen til erstatning for Aichi-målene.

Frem mot dette stormøtet avholdes en rekke mindre møter og forhandlinger for å meisle ut det som foreløpig har fått navnet post2020-agandaen. Med tradisjoner som strekker seg tilbake til Brundtland-kommisjonen og den første globale avtalen Rio i 1992 har Norge høye ambisjoner for dette arbeidet.

Vi har noen innspill til Norges posisjoner, og spesielt til hvordan kunnskapsmiljøene kan engasjeres og nyttiggjøres fram mot, og i gjennomføringen av, post2020-agendaen:

1. Smarte mål tilpasset lokale forhold. Ambisjoner er vel og bra, men verdenssamfunnets manglende oppfylling av Aichi-målene viser med all mulig tydelighet at de nye målene ikke bare må være ambisiøse, men også konkrete og målbare, altså SMARTe - Spesifikke, Målbare, Oppnåelige, Relevante, Tidsbestemte.

I tillegg er naturen vidunderlig i sin tilpasningsevne; den tilpasser seg forholdene fra fjell til fjord, ørken til myr, troper til tundra. Da må også mål og tiltak være tilpasset lokale systemer og forhold, både når det gjelder naturgrunnlag, sårbarhet, og ikke minst lokale samfunnsbehov og muligheter. Med våre internasjonalt sett svært gode naturmangfolddata, som er profesjonelt forvaltet og med nye moderne systemer for naturovervåkning og naturregnskap i emning, har Norge her en unik mulighet til å spille en rolle som et foregangsland og en rollemodell i å definere slike SMARTe mål og tiltak.

2. Kunnskapsbasert rapportering. For at det livsviktige arbeidet med å bevare og restaurere verdens natur skal fungere i praksis er vi avhengig av en troverdig og etterrettelig rapportering, ikke bare av mål og politikk, men av faktiske resultater og økologisk tilstand på bakken.

Det er i denne virkeligheten arter lever og dør, og det er her vi mennesker høster våre naturgoder eller ikke. Troverdig rapportering trenger objektive data om naturen, og vår fagkunnskap kan bidra med å utarbeide gode måleparametere, å samle inn og tolke data, og i selve rapporteringen.

3. Uavhengighet og troverdighet. Et viktig ideal for blant annet Klimapanelets og Naturpanelets arbeid er at de utarbeider faglig uavhengige kunnskapsgrunnlag. Tanken er at dersom alle, uavhengig av politisk ståsted, er enige om fakta, så har vi det aller beste utgangspunktet for gode politiske forhandlinger om beslutninger og løsninger.

For å oppnå dette trenger vi rolleavklaring og rolleforståelse mellom forskning og beslutningstagere. I praksis betyr dette at selv om politikere og forvaltning kan ha en viktig rolle i å identifisere kunnskapsbehov i samfunnet, så må de ta hendene helt av rattet og overlate til uavhengige fageksperter å velge vitenskapelige metoder og data for å svare på spørsmålene. Det felles kunnskapsgrunnlaget overleveres så til politikk og forvaltning som avveier ulike hensyn og tar de beste beslutningene.

Norge, og norske fagmiljøer, har gode erfaringer med uavhengige kunnskapssynteser om naturen internasjonalt fra Naturpanelet og Klimapanelet, men også nasjonalt gjennom for eksempel Artsdatabanken og Vitenskapskomiteen for Mat og miljø. Norge bør bygge på disse erfaringene og ha ambisjoner om å bidra til å utvikle gode metoder for uavhengig kunnskapsbasert overvåking og oppfølging av landenes arbeid med post2020-agendaen.

4. Åpenhet gir tillit. I en verden der falske nyheter får stadig større gjennomslag er det å kjempe for et felles omforent fakta- og kunnskapsgrunnlag noe av det viktigste vi kan gjøre for demokratiet og menneskerettighetene. Her har Norge lange tradisjoner og sterke interesser. Akkurat nå spiller disse på lag med trender i samfunnet mot en åpnere vitenskap. Vi bør aktivt ta i bruk åpen vitenskap og dele kunnskap om naturen for å legge til rette for en bærekraftig samfunnsutvikling.

5. Naturen er grunnlag for alt. Et nøkkelpunkt i post-2020-agendaen er alminneliggjøring - det vil si at naturen og naturbaserte løsninger må sees på som selve grunnlaget for samfunnsutviklingen, og ikke som én blant mange konkurrerende særinteresser. Dette har direkte konsekvenser for lovverk, forvaltning, og naturregnskap. Men vi ser igjen og igjen at problemene som materialiserer seg med stor tydelighet på global skala oppstår på grunn av handlinger og beslutninger som gjøres lokalt og regionalt og ofte sektorielt.

De som tar de enkelte beslutningene ser ofte ikke hele det store bildet – og vi ender opp med noe som ofte beskrives som ‘døden gjennom tusen små stikk’. Et skremmende godt eksempel har vi i den norske arealpolitikken. Den må legges om, vi må slutte å behandle hvert enkelt naturinngrep som en isolert sak, og heller se hele arealforvaltningen i sammenheng i tid og rom. Dette krever nye måter å gjøre interesseavveininger på og finne vinn-vinn situasjoner. Men nettopp arealpolitikken byr også på spesielt store muligheter til å vekke politisk interesse og engasjement. Vindmøller, hytter, veier, byer, og villmark engasjerer, og folk forstår at vi må gjøre de riktige valgene i en viktig tid. Gjennom å knytte arealpolitikken opp mot post 2020-agandaen har Norge en unik mulighet til å skape nasjonalt engasjement om disse viktige problemstillingene i en kritisk tid for Norge og kloden.

6. Ungdommens krav. Dagens ungdom forstår realiteten i disse utfordringene bedre enn de fleste voksne, og utdanningsinstitusjonene må møte ungdommens forventninger om utdanning for bærekraftig utvikling. Det er også deres fremtid det gjelder. Ved UiB har vårt senter for fremragende utdanning bioCEED gått i bresjen for å utvikle fler- og tverrfaglige kurs inn mot et utvalg av bærekraftsmålene. Vi trenger faglig spissfagkompetanse for å løse samfunnsutfordringene, men også overblikk og samarbeid. Vi oppfordrer Departementet til diskutere med oss hvordan agendaen kan alminneliggjøres også inn i utdanningene våre.

7. Fagmiljøene må med. De vitenskapelige fagmiljøene bidrar allerede i betydelig grad inn mot post-2020 agendaen. Norske forskere deltar i arbeidet med å sammenstille et samlet globalt kunnskapsgrunnlag, både for det biologiske mangfoldet generelt, og innenfor viktige temaområder som klima, arealbruksendringer og fremmede arter. Her er både klimaforskere, biologer, samfunnsforskere og humanister engasjert. Nasjonalt deltar forskersamfunnet i innsamling av data og kunnskap om natur og samfunn. Vi lager kunnskaps- og datasystemer, og utvikler, tester, og implementerer indikatorer og overvåkning. Samtidig utdanner vi morgendagens eksperter og samfunnsborgere.

Vi ønsker at vår kompetanse, våre nettverk og våre utdanninger får bidra til å styrke forskning og diplomati for en bærekraftig samfunnsutvikling!