Hvis klimakonkurransen skal fungere, er det noen ting man bør tenke på

I Khrono 21. November 2019 lanserer Statsråd Iselin Nybø en konkurranse mellom universitetene i å redusere klimafotavtrykket. Vi vil berømme statsråden for dette initiativet. Universitets- og høyskolesektoren skal ikke bare frembringe kunnskap om klimaendringene og nødvendige samfunnsendringer men også går i bresjen i iverksettelsen av dem.

Til støtte for dette arbeidet har Kunnskapsdepartementet fått utarbeidet 98 indikatorer innenfor hovedkategoriene mobilitet, avfall, innkjøp og anskaffelser, mat og servering, vannforbruk, bygg og materialbruk, energi og økologi som institusjonene skal bruke til å kartlegge og rapportere klimafotavtrykk.

Indikatorsettet er utarbeidet av Asplan Viak som påpeker at «dette er en god start, men det må kommuniseres og forankres slik at det blir et verktøy for handling, og ikke ender opp i skuffen på toppen av bunken med gode intensjoner».

Som oppfølging av dette planlegger Statsråden en klimakonkurranse der institusjonene vil få rødt, gult eller grønt kort basert på i hvilken grad vi greier å redusere klimafotavtrykket. DIKU har fått i ansvar i å utvikle konkurranseregler. Vårt anliggende er hvordan disse reglene bør utformes slik at konkurransen engasjerer, og tiltaket lykkes.

Som motivasjonsforskere og undervisere i pedagogikk og biologi på Universitetet i Bergen vet vi en del om hva som skal til for å motivere studentene og underviserne. Vi vet for eksempel at motivasjon hemmes av rammer, regler og straff som oppleves som kontrollerende, påført utenfra, eller når man selv ikke har innvirkning eller eierskap til noe. Konkurranseregler basert på straff eller å påføre skam vil derfor fungere dårlig. Derimot vet vi at motivasjon styrkes av støttende kommunikasjon. Vi vet at motivasjon styrkes av prosesser som gir valgfrihet, som bygger deltagernes kompetanse til å ta disse valgene, og som gir deltagerne tilhørighet og felles interesser i å ta de gode valgene.

Motivasjon fører til handling, og derfor trenger vi at institusjonene og den enkelte ansatte er topp motivert for å gjøre både de enkle og de mer krevende handlingene som klimaet trenger. Utfordringen er altså å lage prosesser og systemer som gir både enkeltindivider og institusjoner motivasjon til å gjøre de riktige valgene for miljøet, både i hverdagen og når de store institusjonelle beslutningene tas.

Å utvikle en konkurranse-arena som kontrollerer, belønner, straffer, eller skammer, vil trolig ha en begrenset og kortvarig effekt. Felles konkurranseregler som er basert på generelle prinsipper, uten å tilpasse hver institusjons behov, vil trolig vedvare i mindre grad. Derimot trenger vi systemer og prosesser som hjelper oss til å se alle de positive og verdifulle mulighetene som ligger i gode miljøvalg, både for individene, for kollegiet, for institusjonene, og selvsagt også for naturen og klimaet.

Les også:

Universitetet i Bergen vil si nei til seminarer i utlandet

Hvis konkurransen skal lykkes bør den altså gi slike valg og muligheter, men også strukturer og støttende informasjon som kan hjelpe oss å nå klimamålene. Dersom vi skal fly mindre, hvilke alternativer har vi? Er det like lett å bestille tog som fly? Er det ledig soveplass på nattoget? Har vi i det hele tatt den teknologien og kunnskapen vi trenger til å ta et klimavennlig valg? Fungerer telefonferanseløsningene? Har våre ansatte nok kunnskaper i å mestre teknologien og dermed skape et reelt alternativ?

Videre vil det å ramme inn konkurransen som «hvilken institusjon er best» være lite effektiv, og sannsynligvis også svekke den langsiktige motivasjonen for klima og miljøtiltak. En innramming som fokuserer på «hvordan kan vi hjelpe miljøet, og samtidig få bedre helse og trivsel på jobb» vil sannsynligvis være langt mer effektiv. Vi trenger en konkurranse som oppfordrer til samarbeid, og ikke utkonkurrering.

Dersom man ønsker at enkeltindividene skal ta riktige valg, også ut over konkurransen, trenger individet å forstå verdien i tiltaket, vi trenger å forstå hvorfor handlingene er viktig, og vi trenger en verktøykasse for å få det til. For eksempel, inngår klimatiltak som en del av det verdigrunnlaget institusjonene formidler til nytilsatte? Får de informasjon om hvordan de kan reise mindre, kaste mindre, bestille grønn og passe masse mat og dermed redusere matsvinn, om rutiner for å redusere strømforbruk ved å slå av lys og datamaskiner og skru ned temperatur når vi går? Å gi et meningsfullt rasjonale for å gjøre en handling er mer effektivt en å sette inn kontrollerende tiltak.

Å sette i gang en konkurranse uten å ha vurdert disse faktorene er en sjansesport fordi det kan gå ut over den viktigste suksessfaktoren vi har - motivasjonen. Som vist ovenfor har måten vi rammer inn mål og prosesser på stor innvirkning på motivasjon, utholdenhet, og utfallet av klimaarbeidet. Derfor må konkurransen innrettes mot å sette universitets- og høyskolesektoren i stand til å hjelpe klimaet, samfunnet, og folkehelsen; og ikke mot å utkonkurrere andre institusjoner, unngå økonomiske straffetiltak, eller oppnå eller unngå andre «ytre» faktorer.

Vi er henrykte over at universitetene og Statsråden ser behovet for å trappe opp klima- og miljøinnsatsen. Forskning viser at motivasjon er nøkkelen til handling. Dette gjelder ikke minst for store, krevende prosesser som klimaomstilling av samfunnet, og vi håper at Statsråden vil ta høyde for dette i klimakonkurransen.