Verdensledende miljøer – fem råd til statsråd Isaksen

Ordningen med sentra for fremragende forskning (SFF) har vært veldig viktig for kvaliteten på norsk forskning og SFF-ordningen bør etter min mening styrkes ytterligere. Gjennom SFF-ordningen finner vi fram til de aller beste i norsk forskning som vi kan bygge på framover.

Edvard Moser ved NTNU og Nils Chr. Stenseth ved Universitetet i Oslo (UiO) har nylig tatt til orde for at SFFer bør kunne søke om langsiktig finansiering fra Norges forskningsråd. Under innspillskonferansen om revidering av Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning sa kunnskapsministeren at han synes forslaget er interessant, og at han ønsker å se nærmere på ulike modeller for å gi langsiktig støtte til de aller beste SFF-miljøene.

Det er jeg glad for å høre. Det tar tid å bygge seg opp, og de som virkelig har gjort det bra, bør kunne få fortsette. Ved NTNU vet vi verdien av å satse langsiktig, hva det koster og hvilke fantastiske resultater det kan gi.

Jeg har 5 råd til kunnskapsministeren når han nå skal se videre på ulike modeller:

• En SFF+ status bør henge virkelig høyt. Et SFF som skal få løfte om langsiktig medfinansiering må være helt i den ypperste verdensklasse. Miljøene bør utelukkende velges ut fra kriterier om kvalitet.
• Det bør ikke være mange miljøer som oppnår slik status. Jeg foreslår maks 3 i en prøveperiode.
• SFF+ status bør i utgangspunktet ikke ha en definert sluttdato, men virksomheten ved senteret må evalueres jevnlig (hvert 7 år?) for å sikre at miljøet utvikler seg og ikke stagnerer. Finansieringen må termineres dersom miljøet ikke lenger er helt i den ypperste verdensklasse.
• Disse sentrene bør ikke etableres som egne institusjoner, men bør være knyttet til de institusjonene miljøene kommer fra. For miljøer ved universitetene er det avgjørende at virksomheten i sentrene får tilknytning til utdanning. Da spres kunnskapen.
• En SFF+ ordning må ikke komme på bekostning av SFF. Det må ikke bli slik at de etablerte miljøene trekker stigen opp etter seg.