Tiden er inne for utvidet langsiktighet i forskningen

I 2014 la Regjeringen frem en ambisiøs langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Nå arbeides det med en revisjon av denne planen. Det er derfor naturlig å reflektere over det gjennomgående temaet: ambisjoner, langsiktighet og forutsigbarhet.

Ambisjoner, langsiktighet og forutsigbarhet er helt avgjørende for fremgang innen all forskning – ikke minst innen den grunnleggende og nysgjerrighetsdrevne forskningen. De som ønsker å bidra til den internasjonale kunnskapsallmenningen må ha høye ambisjoner, og skal de kunne leve opp til forventningene, må de ha sikkerhet for at de kan forfølge sine ambisiøse målsetninger over tid.

Med innføringen av Senter for fremragende forskning (SFF) i 2002 tok Norge et stort skritt fremover for å sikre slik langsiktighet. Frem til da hadde forskere måttet satse på bevilgninger for 3–4 år. Men med SFF-ordningen gis det finansiering for 10 år.

Men etter 10 år med en SFFs sikkerhet for langsiktighet, er det med dagens politikk likevel slutt. Man kan søke om å få tildelt en ny SFF, men da må fokuset for forskningen endres – og langsiktigheten blir brutt. Man endrer bare for å endre, istedenfor å konsentrere seg om det man er blitt gode på.

Denne type slalåmkjøring er nettopp noe norsk forskningspolitikk er blitt beskyldt for. Om et forskningsmiljø skulle få en ny SFF, så blir denne innvilget kun måneder før den gamle går ut; det kan være for sent til å beholde de beste forskerne, spesielt når de vet at de ikke får fortsette på samme tema.

Mange av de forskningsmiljøene som er bygget opp gjennom SFF-bevilgninger og som nå har avsluttet sin periode, er fremdeles meget aktive, men mangler det finansielle grunnlaget som skal til for å vedlikeholde det som er bygget opp med en felles, langsiktig strategi. Den opprinnelige tanken var at vertsinstitusjonen skulle overta oppgaven med å «holde hjulene i gang», men de har ikke alltid den fleksibiliteten som skal til.

Tiden er inne for å åpne for at de mest vellykkede miljøene bygget opp under SFF-periodene gis mulighet til å leve videre.

Dette sammenfaller med konklusjonen i en rapport utformet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og Finansdepartementet i februar: «Ekspertgruppen anbefaler at det også bør vurderes om noen få verdensledende miljøer som har hatt senterbevilgninger, skal kunne få mulighet for større og mer langsiktige bevilgninger etter en grundig internasjonal evaluering.»

Vår anbefaling, i tråd med anbefalingen fra blant annet Universitets- og høgskolerådet, er at eksisterende og tidligere SFF-er gis anledning til å søke om slik utvidet langsiktig støtte.

En modell kan være at de sentrene som fortsatt får eksistere, utsettes for evalueringer hvert 5. år: Hvis de ikke leverer, må den finansielle støtten termineres. SFF-ordningen er i utgangspunktet for de få. En slik forlenget eksistens må være for de få av disse få. De som skal forlenges, må både ha levert særlig fremragende forskningsbidrag samt bygget opp et bredt, livskraftig og integrert forskningsmiljø.

Forskningsmiljøer som skal lykkes må ledes. De ledere som evner å skape en kultur for høye ambisjoner og toppforskning er nok de som lykkes best – og som vi må ta vare på.

Det er verdt å minne om det tyske Max Planck Gesellschaft: De få som blir forskningsledere innen denne organisasjonen får frie tøyler (og god finansiering) på livstid. Igjen er tankegangen at langsiktighet åpner for de virkelig ambisiøse prosjektene. Det har gitt mange nobelpriser til forskere i Max Planck-systemet, hele 18 siden andre verdenskrig.

Om Norge ønsker å være verdensledende, må vi gi støtte til de aller beste miljøene. Slike miljøer tiltrekker seg de beste internasjonale samarbeidspartnerne, og ved å bygge opp under de beste miljøene, er det all grunn til å anta at de nest beste norske miljøene også trekkes opp.

Vi utfordrer politikerne. Det tar tid å bygge seg opp, og de som virkelig har gjort det bra, bør kapitalisere maksimalt på dette. Når et velfungerende SFF avsluttes etter 10 år, taper man mye av effekten man kunne ha oppnådd.

Det er derfor viktig at regjeringen og Forskningsrådet fortsetter å bidra, også etter 10 år, for de aller mest vellykkede miljøene. Dette må gjøres i godt samspill med universitetene som på sin side har et stort ansvar for å støtte sine ledende forskningsmiljøer.

Alle må trekke i samme retning, slik at vi oppnår det felles målet: At norske toppforskningsmiljøer på en forutsigbar måte kan leve opp til sine ambisjoner. Med stortingsvalg om kort tid, utfordrer vi også partiene – ikke minst den nåværende opposisjonen – til å legge frem sine planer for langsiktighet i forskningen.

Innlegget er først publisert i Aftenposten.